Hva skal vi med kritikken?

Scenekunstbruket utvider denne våren kritikkprosjektet Unge stemmer, som har eksistert i festivalsammenheng siden 2012, til å bli helårlig. Vi har nylig engasjert to profesjonelle kritikere med ulik bakgrunn og ofte også ulike meninger som mentorer. Sammen skal de gjennom de neste to årene følge 12 ungdommer fra 15 til 20 år fra Stor-Oslo, Drammen og Østfold. I denne perioden skal de unge lære mer om scenekunst, kritikerens rolle og hvordan man kan utøve kritikk. Vi ønsker å utvide rammene for hva kritikk kan være for å gi rom for et større meningsmangfold og ulike uttrykksformer. Kritikken kan formidles skriftlig, gjennom intervju, podkast, video, tegning, samtale eller liknende.  I en tid hvor både kulturjournalistikk og kunstkritikk nedprioriteres av mer eller mindre hele medie-Norge ser vi på Unge stemmer som et viktig, til og med nødvendig, initiativ for å styrke kritikken, løfte den offentlige samtalen om scenekunst og senke de unges terskel for å snakke om sine kunstopplevelser. Det er særlig to ting vi i Scenekunstbruket har jobbet mye med i møte med ungdom når de skal skrive kritikk. Det ene er at det ikke er farlig å være uenig. Det andre er at vi ønsker at de unge skal gi ærlige tilbakemeldinger i sine anmeldelser. Selv om Unge stemmer ikke er profesjonelle kritikere, skal de lære seg noe om faget og forstå forskjellen mellom å være publikum og å inneha en kritikers stemme. Vi ønsker å gi de unge et språk til å uttrykke seg om scenekunst, også når det innebærer å være kritisk eller uenig. I forrige uke var vi vitne til at anmeldelser og kritikere blir omtalt i institusjoners sosiale medie-innlegg. Folketeatret ga bort billetter (verdt opptil 1300 kr) til Wicked med bakgrunn i at Aftenpostens anmelder ga terningkast 3. Aftenposten-abonnentene som meldte sin interesse fikk billetter i bytte mot at de skrev sin egen anmeldelse. Folketeatret ville “(...) undersøke hvorvidt Aftenpostens musikal- og teateranmeldere faktisk representerer sine lesere”. Men er det en kritikers rolle? Atle Halstensen, som er kunstnerisk leder for Scenekvelder som produserer musikalene som spilles på Folketeatret, påpeker selv at teatrene lider under at norske medier bygger ned kunstanmeldelser og kulturstoff. Dét er vi helt enige om. Kunsten, og i denne sammenheng scenekunsten, har en utfordring når kjendisnyheter har blitt de nye “kulturnyhetene”. Mange forestillinger får kun én anmeldelse eller omtale, flere får ingen. Noe vi som jobber for scenekunsten for barn og unge, hovedsakelig i det frie feltet, er svært klar over. Men denne type reaksjon fra teatret selv vil neppe føre til flere anmeldelser eller bidra til å øke den faglige samtalen om scenekunst.  Nationaltheatret stilte på sin side spørsmål i et Facebook-innlegg om hvor mye anmeldelsene betyr for at publikum velger å se en forestilling. De viste til at det “strømmer inn med fantastiske tilbakemeldinger fra publikum” som har sett Arven, og på tross av at forestillingen har fått positive, noen meget positive, anmeldelser har noen anmeldere også vært kritiske. I dette tilfellet kan det virke som at Nationaltheatret forsøker å sette publikum opp mot kritikernes stemmer. Nå har Arven, til forskjell fra Wicked på Folketeatret, fått omfattende omtale, anmeldelser, skapt debatt og engasjement for scenekunsten. Det er strålende at det er ulike oppfatninger om forestillingen både blant kritikere og publikum. En levende og mangfoldig debatt der både publikum, institusjoner og kritikere deltar, er positivt. Samtidig må vi anerkjenne kritikerens faglighet og rolle i scenekunsten og i offentligheten. Når institusjonene setter anmelders kompetanse opp mot publikums opplevelse utfordrer de også fagligheten i scenekunsten og i kunstoffentligheten generelt. Ettersom både teatervitenskap og kunstutdanningene har blitt og fortsatt blir nedbygd, er det viktig at institusjonene bidrar til å verne om faget vårt. Selvsagt skjønner vi at institusjonene vil skape positiv blest om egne produksjoner og ønsker publikums tilbakemeldinger. Men metodene som er brukt utfordrer habiliteten: Følgere i sosiale medier som svarer offentlig på et innlegg vil sannsynligvis bekrefte teatrets premiss om at de ikke hører på kritikerne. Publikum som får kostbare billetter gratis til en forestilling, vil havne i en skvis som gavemottaker og kanskje mer eller mindre bevisst ønske å gi en uforbeholden positiv anmeldelse. Rammen for en scenekunstopplevelse påvirker alltid totalopplevelsen.  I Unge stemmer ønsker vi at ungdom skal få delta i kunstoffentligheten, særlig når det gjelder forestillinger som er laget for dem. Ved å gi dem en redaktørstyrt plattform å uttrykke seg på må vi jobbe med forståelsen av habilitet og uavhengighet, særlig fordi de unge, som på egenhånd ikke har økonomiske midler til å se mye teater, kan ønske å gi noe tilbake ved å ikke si noe “negativt”.  Det er også tidvis vanskelig å få ungdom til å uttrykke uenighet fordi de er redde for å utsette seg for et mulig negativt trykk i sosiale medier. Når de ser at selv profesjonelle kritikeres stemme blir svekket av teaterinstitusjonene, kan det bli vanskeligere å få dem til å uttale seg åpent og ærlig. I en polarisert tid der sterke ekkokamre og enighetsfellesskap råder, mener vi kunstkritikken kan bidra nettopp til å møte og samtale med meningsmotstandere, og dermed også være med å styrke demokratiet. Om vi stadig søker konsensus rundt scenekunstopplevelser, gjør det oss til en fattigere kunstnasjon. Snarere må scenekunstfeltet sammen skape et bredere ytringsrom og en sterkere kunstoffentlighet. Så vidt vi vet heier hele feltet på et stort meningsmangfold på scenen – det samme må også gjelde i kritikken. Slik styrker vi fagfeltet vårt samtidig som vi gir publikum både dypere forståelse for scenekunsten og flere innganger til å møte den.