En forspilt sjanse?

Scenekunstner Magnus Myhr skrev i høst et debattinnlegg der han kritiserte at Nationaltheatret hadde valgt en regissør med ikke-skeiv erfaring til å iscenesette et stykke han han hadde et sterkt forhold til. Han «fikk vondt i magen» av beslutningen, skrev han i Klassekampen. Som dramaturg for forestillingen, og som én av dem som kjempet for Arvens plass i repertoaret, svarte jeg Myhr i samme avis. Debatten skulle vise seg å vare helt frem til premieren og forestillingens møte med publikum. Jeg grubler på om ikke noe gikk tapt på veien? Dette er en refleksjon rundt viderverdighetene rundt Arven der debatt og kritikk ble sauset sammen i en stillingskrig som jeg opplever mistet både Myhrs og mitt engasjement for Lopez'stykke av syne.

Ordskifte og debatt

Representasjon er viktig; det var premisset i svaret mitt til Myhr i Klassekampen. Jeg forsøkte å vise hvordan nettopp representasjon og det maktpåliggende med en grundig forståelse av materialet var blitt diskutert og ivaretatt, blant annet i rollebesetningen og planene for prøvene til forestillingen. Sett i retrospekt har dette forarbeidet og disse valgene særlig preget prosjektet: et bredt mangfold av perspektiver og livserfaringer var fra dag én matnyttig og berikende for realiseringen. De involverte i produksjonen tok på alvor det ansvaret som følger å bære frem et materiale med denne type skeiv agenda og forforståelse. Ordskiftet i avisspaltene ble til en debatt som kokte over. Forut for og samtidig som prøvene skred frem fortsatte debatten i offentligheten i Aftenposten, Subjekt, NRK og Morgenbladet, samt i diverse sosiale medier. Tonen der er ikke noe jeg ser tilbake på med glede. Blant annet fikk Myhr unødig og ufortjent pes bare fordi han hevet røsten. Senere på vinteren ga da også Scenekunstbruket Jerven-prisen fortjenstfullt til Myhr, en hyllest for motet til å stille spørsmål. Debatten var delvis konstruktiv, men også preget av hån, trakassering og mobbing, fra nettroll som syns at alt som lukter queer og «woke» er stupid, til scenekunstnere som fikk blod på tann. Sistnevnte ikke fordi de hadde særlige kunnskaper om teksten til Lopez eller hva den løfter frem, men tilsynelatende for å posisjonere seg i irettesettelsen av det, akk, nok en gang så ikke-progressive og tunge Nationaltheatret. Det var snodig å bevitne. Det offentlige meningsskiftet ble på godt og vondt uvegerlig en del av prøvetiden: Hvem forteller hva og hvordan? Er jeg homo godt nok? Finnes det en felles skeiv erfaring og hva er så den? Enn si én skeiv estetikk? Er jeg verdig nok; fortjener jeg noens gunst? Samtalene i prøverommet resonnerte gjennomgående med spørsmålene som Lopez' egen tekst løfter frem og diskuterer: Hva betyr homofil identitet i dag, og hvordan møter vi verden videre, i dialog med fortiden? 

For-dommen

Norgespremieren nærmet seg. Noen uker før det samlet Norsk kritikerlag den norske teatersfæren på Litteraturhuset i Oslo. Aftenpostens teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen hadde trommet sammen et panel som NRKs teateranmelder, Karen Frøsland Nystøyl, ledet. Tonen var gemyttlig, men like fullt: På dette tidspunktet kunne man før Norgespremieren hadde funnet sted sitte igjen med inntrykk av at Arven i seg selv var «gammelt nytt», allerede sett ved andre scenehus, ferdig forstått og bearbeidet. Aftenpostens kritiker kommenterte debatten i egen avis. Der konkluderte han retorisk med at Nationaltheatret antagelig ikke hadde forutsetning for å lage en «forestilling som faktisk tar tittelen på alvor – og skaper en skeiv familiearv». Kortene var ferdig spilt – før ett ord var ytret fra scenekanten. Man kunne lett oppfatte det som om for-dommen var gitt; dette var en forspilt sjanse. Den kommende norgespremieren hadde nærmest blitt en abstraksjon, en fetisj for den kommenterende offentligheten. Hva Matthew Lopez hadde på hjertet i teksten, og som de involverte i prosjektet benyttet prøvetiden til å åpne opp og bære frem, falt i skyggen av polemikken.

Norgespremieren

“– Det å få speilet sitt eget liv på scenen er veldig sjelden kost”. Slik beskrev Myhr sitt første møte med skuespillet ved Dramaten i 2023. Den samme entusiasmen rammet store deler av publikum ved norgespremieren på Nationaltheatret. Forestillingen grep til kjernen av Lopez’ tekst, og tilbakemeldingene var uvanlig engasjerte. Teaterkritikkene var også overveiende positive. De fleste avisene viste begeistring for oppsetningen; superlativer og godord gikk til skuespillerne og til forestillingens mise-en-scène. Enkelte var endog oppglødde og overstrømmende! Men likevel, en viss overbærenhet var å spore hos en krets, som med tydelighet ikke klarte å legge til side forhåndsdommen, for-forventningen som debatten hadde ført med seg. Hos disse teaterkritikerne ble anmeldelsen like mye en stillingtagen, en utprøving av motforestillingene ytret i forkant. Som én av dem, tross sin positive omtale skrev: «Kritikerne fikk rett».

Polemikken

Oppsetningen var god – men ... skulle ikke dette være noe mer, eller noe annet, kanskje noe mer aktivistisk skeivt? Det kunne man jo få inntrykk av fra debattsidene. For disse kritikerne ble ankepunktet med ett at «teksten ikke er spesielt god» eller at Arven var en «svak tekst» som «kommer til kort». Ironisk nok er disse påstandene det motsatte av det som var Magnus Myhrs utgangspunkt for ordskiftet, etter å ha sett Arven i Stockholm. For ham var Lopez' tekst et så godt og viktig drama at det var særlig viktig at nettopp dette stykket ikke ble behandlet lettvint og kunnskapsløst. I København var samme drama også blitt godt mottatt og et mustå oppdage. Hva skjedde med Matthew Lopez' kritikerroste skuespill på vei over Svinesund og Kattegat? Teksten har styrker og svakheter som de fleste scenetekster. Det er klart at et skeivt epos kan klandres for å ikke ta opp i seg alle sider av identitetspolitikken, men ett drama kan heller ikke romme alle mulige samtaler. «Man kan forvente at kunsten speiler samfunnet, men ikke at det er et speil på hvert eneste individ som ser det. Selv om stykket er langt, er det mye Arven ikke kan eller skal dekke», har Lopez uttalt til New York Times. I lys av debatten som hadde vart et halvt års tid, virket det som om behovet for å fortsette polemikken var større enn å la kritikken åpne opp og ta innover seg de uvanlige og nye perspektivene Arven byr på. For «langdryg», sukket en; mon det, man kan også lese stykkets utstrekning i tid som en insistering på å gi skeive historier rom og plass. For en gangs skyld. For «sentimental», enn si «reaksjonær», la to andre til, som tydeligvis ikke bet seg merke i det politiske bakteppet og de ideologiske kranglene som dramatikeren lar ulme fra scene til scene. Slutningen lar Matthew Lopez publikum trekke selv. For «homonormativ» og «borgerlig, estetisk» kom det fra en tredje, som med et skuldertrekk så bort fra at Lopez bevisst fordrer å unngå den velkjente fiksjonelle tropen der den homofile ender sine dager dinglende fra et rep.

Unik historie om skeive liv

Forestillingen får ikke til alt (noe «referanse-oppsetningene» i København eller Stockholm forresten heller ikke gjorde), men i dens relevans og engasjement fins aspekter kritikken også kunne snakket om og løftet frem: Hva settes i spill når publikum, i kontrast til de uvitende rollene i stykket, er smertelig klar over den illiberale dreiningen, som – etter stykkets slutt – nådeløst vil ramme dem under Trumps andre presidentperiode? Hvilke bevissthetsrom åpner forestillingen med tanke på den norske arven; hvilke historier har vi skeive fortrengt og mistet? Noe norsk minnesmerke over hiv-epidemiens ofre fins ikke. Er homofiles traume etter hiv-epidemien i Norge overhode blitt behandlet? Hvordan belyser Lopez' drama våre muligheter til å påvirke egen nåtid – og dermed vår egen fremtid; hva tenker vi om skeiv solidaritet og frigjøringskamp fremover? Det er temmelig ironisk, og i grunnen trist, at den hete debatten – på sitt beste både velkommen og viktig – dro med seg for-forventninger, smått avmålte og forbeholdne, inn i teatersalen. I møte med en unik historie om skeive liv og opplevelser vil mange lese den norske, kritiske mottagelsen som en øvelse i stillingtagen internt i en privilegert teaterboble. Et skuldertrekk med den konsekvens at færre publikummere vil gripe muligheten til å se forestillingen. Flere steder i verden står vi for tiden i en politisk situasjon der skeives rettigheter blir innskrenket, holdt tilbake. Støtten fases beregnende ut. I mange europeiske demokratier ikke langt unna oss ville det i dag vært totalt usannsynlig at et stykke som Arven ville blitt spilt på landets hovedscene. Det vi har sett fra USA de siste ukene viser at absolutt alt står på spill for det amerikanske LHBTQ-miljøet. Den globale kampen mot hiv settes flere år tilbake ved Trumps kutt i USAID. Hvor står vi i morgen?

Arven sin kraft

Det er gått noen uker siden premieren. Tilbakemeldinger fra publikum skal ikke nødvendigvis være konkluderende for om man kunstnerisk har fått til noe eller ikke. I dette tilfellet vil jeg likevel argumentere motsatt, gitt oppsetningens relevans og det smittende engasjementet i vekselvirkningen mellom scene og sal. Forestillingen har møtt et publikum som merker hvordan teatret virker i dem. Man kan spørre seg om enkelte teaterkritikere fant det gunstigere å ivareta bestemte fronter enn å møte fenomenet Arven og dets kraft uhildet? Det får vi aldri vite. I sin iver etter å påpeke hva som ikke var skeivt nok eller skeivt på den riktige måten gikk de samtidig glipp av å verdsette den skeive kraften i oppsetningen. Kanskje ble det viktigere å speile seg i hverandres positurer på denne premieredagen enn å møte forestillingen med et åpent sinn? Mon dét er sjansen som ble forspilt denne gang ?