Om historiefortelling og arv

Jeg kan like godt starte med boka jeg plukka opp i en kiosk på Stockholm Centralstation i 2013. Jonas Gardells Torka aldrig tårar utan handskar handler om hvordan livene til homofile menn i Sverige endra seg for alltid da de første svenskene blei ramma av HIV på 1980-tallet. Da den kom ut, skrudde den på flombelysning i et rom svensk offentlighet ikke hadde besøkt siden det skjedde. Da jeg plukka opp boka, hadde jeg selv bare en delvis uttalt, delvis utforska kontur av en identitet som skeiv kvinne, uten at jeg helt forstod hva det hadde å si for min plass i verden ennå. Rundt åtte år tidligere hadde jeg hørt læreren min, R, fortelle om åssen han på den tida boka forteller om hadde dressen hengende i et skap på jobb fordi det var så innmari mange begravelser å gå i. Jeg var ikke i stand til å ta innover meg hva det egentlig betydde eller plassere det i noen samfunns- eller tidsmessig kontekst, men jeg bar det med meg. Jeg skjønte at det hadde foregått noe uendelig trist, lurte på åssen han klarte å være glad. Tilbake i 2013 sitter jeg på kjøkkenet mitt og hører H fortelle om åssen den samme læreren tok litt ekstra vare på ham som nyutsprunget skeiving og brukte av tida si på å fortelle. Gi historien videre. Plassere ham i verden. Gi ham arv. I årene som har fulgt har jeg blitt ordentlig voksen. Jeg kan mer om, og forstår mer av, verden og systemene rundt meg. Det som en gang var konturer av kanskje-skeivhet har blitt en tydelig identitet. Jeg har et miljø, med folk i ulik alder, som har sett og deltatt i ulike stadier av den skeive kampen. Det er en gave å ha tilgang på folk som forteller. Jeg snakker med G og skjønner at hver eneste rettighet jeg, I og vårt framtidige barn har, er noe andre har kjempa fram med brennende mammahjerter på tross av barseltåker og bekkenløsninger. Jeg lærer at antirasisme har vært, og er, en kamp også innad i den skeive bevegelsen. Jeg drikker øl med L og får innblikk i kamper som på ingen måte er vunnet, snarere tvert imot, jeg bare rammes ikke like hardt av det sjæl. Jeg lærer at alliert ikke er noe man er, men noe man gjør. At det er ferskvare. Jeg ser C og V bli tråkka på på nasjonal TV, og jeg skjønner at skeive selv av og til også sviker sine egne. Trekker stigen opp etter seg. Og jeg leser tekstene til S, som skriver så det rister i beinmargen min om hvordan det var å være ung homofil i Oslo den gangen. Om alle begravelsene. Frykten. Stigmaet. Sorgen. Om å overleve og se vaksiner legges på bordet etter et års tid fordi denne gangen ramma pandemien storsamfunnet, mens det tok 16 år da det bare var homopesten. Om å ikke ville tilgi, men velge et liv i kjærlighet, på tross av. Jeg leier I gjennom hele paraden, ser alle de glade, heiende menneskene som står og ser på og vinker, og lurer på om de kommer til å forsvinne igjen neste gang noen skyter på oss, slik de gjorde sist. Det er registrert at 630 mennesker døde av AIDS i perioden mellom 1982 og 1996 i Norge. De aller fleste av dem var unge menn. I USA døde 81 000 mennesker, også de for det meste menn. Det er titusenvis flere enn antallet amerikanere som ble drept i Vietnamkrigen. Mange av disse blei forlatt av sine familier, foreldre og venner da de fikk diagnosen, om de ikke allerede var kasta ut eller avvist på grunn av legninga si. De døde ensomme, uverdig og i enorme smerter fordi ingen turte nærme seg dem. De blei båret ut i søppelsekker, blei aldri henta fordi ingen ville vedkjenne seg sånne som dem, blei brent eller lagt i massegraver. Av de som blei henta, fikk mange historien om hvem de var omskrevet til løgn fordi familiene deres ikke takla skammen. Det er ikke mange år sida jeg lærte at akronymet LGBT(QI+) opprinnelig var GLBT. L-en blei seinere plassert først for å hedre og anerkjenne lesbiske kvinners innsats under AIDS-pandemien. De blei sykepleiere, omsorgspersoner, sjelesørgere da storsamfunnet vendte ryggen til. Skeive tok vare på hverandre, blei som så ofte ellers hverandres valgte familie når alle andre svikta. Rett som det er lurer jeg på hva det har gjort med mine homofile, jevnaldrende venner å bli frarøva en generasjon med venner, støtte, speilinger, representanter, historiefortellere, kunstnere, kulturbærere, elskere, forfedre. Jeg har aldri spurt noen av dem. Det oppleves som et for intimt rom å be om å få trå inn i. Og rett som det er lurer jeg på hvilke premisser den kollektive arven har blitt videreført på når så mange av disse fortellingene, og menneskene som skulle fortalt dem, har mangla. Hva har det hatt å si for norsk scenekunst, og dens publikum? Både som utøvende scenekunstner og som kunstnerisk leder i en scenekunstorganisasjon som produserer ulike varianter av (primært) selvbiografiske forestillinger, stiller jeg meg spørsmålene gang på gang: Hva betyr det å velge å fortelle noens historie? På hvilke premisser gjør man det? For hvem? Hvorfor? And then what? Historiene vi forteller bestemmer hvem og hva som får ta plass i verden. De bestemmer hvem som får bekrefta seg selv eller oppdage seg selv. Hvem som får speile seg, og føle seg sett. Hvem som får bli litt mindre ensom. Og når det kommer til fortellingene om marginaliserte grupper, bestemmer de hvilke briller et storsamfunn skal se på oss gjennom. På sitt beste skaper denne historiefortellingen empati og innsikt, tilhørighet og solidaritet. På sitt lateste, eller mest feilslåtte, skaper den avstand og ensomhet. Det er en tydelig beskjed om at man hverken blir sett eller forstått. I verste fall bekrefter den fordommer og gjør kampen hardere for de det gjelder. For kampene pågår fortsatt. Skeives rettigheter er på full fart bakover. Særlig ellers i Europa, (don't get me started på USA), men også her til lands. Tilbakestegene rammer i skrivende stund særlig norske transfolk, en minoritet i minoriteten som stort sett har blitt kasta under bussen hver gang den skeive kampen har tatt et skritt framover. Selv om majoriteten i den skeive bevegelsen nå er mer aksepterende overfor transfolk og prøver å være bedre, er ikke det nok til å demme opp. Det er skremmende å se. Garantert enda mer skremmende å leve. Jeg var 34 år gammel første gang jeg så karakterer på en norsk teaterscene som speila livserfaringer lik mine egne, som brun og skeiv. Jeg veit åssen det å kunne speile seg på denne måten kan gjøre at man får tilgang på en ny type pust - muskler man kanskje ikke visste var spent engang slipper. Jeg unner alle å oppleve det samme. To ting blei klart for meg da: Å bli speila på denne måten sender en helt fundamental bekreftelse på at man finnes, at man er ekte og at man hører til i verden. Og at å skusle vekk, eller ta lett på, muligheten til å gi noen den opplevelsen, er å frarøve dem nettopp det - tilhørighet i verden. Det gleder meg at store institusjoner som Det Norske Teatret og Nationaltheatret sakte, men sikkert ser ut til å strekke seg etter en breiere samfunnsspeiling. Men jeg kommer bestandig tilbake til spørsmålene. For hvem? Hvorfor? På hvilke premisser? And then what?

Hvem fordeler arven?

Penger. Tid. Rom. Teknikk. Materialer. Folk. Alle disse tingene utgjør det lappeteppet en teaterproduksjon er. Vi snakker mye om det, særlig om penger. Det er selvfølgelig en helt livsnødvendig samtale å holde gående i en kunstnerøkonomi som sakte ser ut til å gå til grunne. Men når det kommer til forvaltning av marginaliserte historier, ser vi ut til gang på gang å hoppe over de viktigste ressursene: levd erfaring og fagkompetanse. De kan være det samme. Men også ikke. Hvis levd erfaring er en ressurs, og jeg opplever vel en slags felles enighet på feltet om at det er sant, så er det naturlig videre å spørre seg om disse ressursene brukes på en forsvarlig måte. Er norske institusjoner rusta til å forvalte marginaliserte menneskers historier og kollektive traumer? Jeg tror det er lett å lene seg på at om man bare får inn noen skuespillere med en gitt livserfaring, så har man ressursene man trenger. Det ender jo ofte med å handle om skuespillerne. “Hvem som kan gjøre hva” tæpper rett inn i skuespillerfagets kjerne. Jeg er selvfølgelig enig i at man som skuespiller må kunne gestalte levde liv som ikke er ens egne, jeg bare ønsker meg en samtale som inneholder en maktanalyse og som favner breiere enn “men får jeg lov til det da?” Jeg vil at vi flytter fokuset vekk fra spørsmålet om jeg får lov og over til “burde vi?» Like viktig er da spørsmålet: «Hva blir i så fall konsekvensen?». Og jeg ønsker meg at vi løfter samtalen fra å redusere den til skuespilleres enkeltvalg og personlige ansvar i et stort arbeidsgivermaskineri til apparatet rundt. Hvilke menneskelige ressurser man har tilgjengelig, i alle ledd, handler selvfølgelig om penger, men det handler også om prioriteringer. Når disse ressursene mangler, melder plutselig mange spørsmål seg: Er det okei å hyre en skuespiller til en produksjon med en underliggende, kanskje ikke engang uttalt og avklart, forventning om at hen i tillegg til å gjøre jobben sin skal lære opp resten av produksjonen i hva det vil si å være seg selv, på vegne av alle som deler identitetskategori? Skal vedkommende risikere å måtte diskutere eksistensen sin som en teoretisk øvelse rundt et bord i en tid da nettopp slike diskusjoner får utfolde seg i offentligheten helt fritt, med helt ekte konsekvenser for skeive menneskers liv? Får vedkommende ekstra betalt for det som i praksis også er et konsulentoppdrag? Ekstra tid til å forberede og gjøre den jobben? Muligheten til å takke nei til den delen av jobben i trygg visshet om at det finnes et større kompetanseapparat som gjør at produksjonen tåler det? Hvis nei - hvor er da konsulentene? Fagpersonene. Besitter øvrig kunsterisk team riktig kompetanse eller trenger de hjelp? Får de den hjelpa de trenger, ikke bare til å skaffe seg en tilstrekkelig stor kunnskapsbank, men også til å tilrettelegge for en trygg arbeidssituasjon? Er dette samtaler som i det hele tatt has på institusjonene? Hvis ja - som en del av en helhetsvurdering før man legger et program og booker på team? Eller som en etterpå-tanke fordi man er redd for å “tråkke feil”? Det er sjukt mange spørsmål, og det kan godt hende at mange av dem ikke har “for alltid”-svar. I en samtale om disse tinga som holder fokus på premisset for et prosjekt og ikke enkeltpersonene i produksjonen, ser jeg for meg at noen av svarene kanskje vil endre seg i takt med at samtalen (og feltet) kommer videre. Men jeg tror uansett at hvis spørsmålene over blei stilt ofte nok og besvart ærlig hver gang, ville det landskapet som heter “fortellingene om skeive menneskers liv på norske teaterscener” sett annerledes ut, både for oss som jobber på og bak scena og for de som sitter i salen. Jeg tror arbeidslivet til mange skeive scenekunstnere ville sett annerledes ut, kanskje særlig de som tydelig “leses” som skeive og/eller jobber med eksplisitt skeive uttrykk. Jeg tror vi som bransje ville hatt en mer ydmyk tilnærming til nettopp det at historiefortellinga vår har konsekvenser for ekte, levde liv, og at det ligger et ansvar i det som strekker seg lengre enn prøverommets fire vegger. Jeg tror vi ville hatt bedre, mer konstruktive samtaler. Jeg tror rett og slett vi ville vokst litt. Skeive er ikke bokser som kan sjekkes av når det gir stjerne i boka. Vi er mer enn det verste som har skjedd oss. Vi er mer enn øyeblikkene vi “kommer ut”. (“Øyeblikkene” i flertall, ja.) Fortellingene om våre liv har verdi i kraft av at vi finnes, ikke bare når de markerer et eller annet jubileum, gir prestisje å ha “gjort først”, har “smash hit”-potensiale eller kan brukes til å lære opp majoriteten i at vi er mennesker vi og. En bredde av komplekse, skeive historier på norske institusjoner, fortalt på skeives premisser, sier noe om hvem vi er som samfunn. Det gjør også fraværet av dem. For å sitere en oppgitt, skuffa og sliten skeiving i mitt liv: Man kan ikke bare ta alt man vil ha når det passer. Sorry ass.