Her er ditt sverd

I sommer var det 15 år siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. Mange av de som var på AUFs sommerleir da angrepet skjedde, var bare 15 år gamle, samme alder som de som ble født det året, har i dag. Ettersom tiden går, slutter angrepet å være noe som har skjedd i vår samtid og går over til å bli en historisk hendelse. Tidsperspektivet får ringvirkninger for måten vi snakker om det som skjedde på og hvordan vi formidler kunnskapen om hendelsene. Det Norske Teatrets ungdomsforestilling 15 år er basert på innsamlede vitnesbyrd fra overlevende fra Utøya, i tillegg til intervjuer med unge, politisk engasjerte mennesker i dag. Målgruppen er ungdom, og forestillingen hadde premiere på Det Norske Teatrets satelittscene på Rommen i juni. Nå spilles den på Det Norske Teatret i Christian IVs gate, før den igjen skal tilbake til Rommen. De siste årene har fortellinger om 22. juli blitt fortalt i ulike sjangre. Det er allerede laget flere teaterforestillinger, i tillegg til film og tv-serie, og nylig åpnet endelig det nye regjeringskvartalet der det også finnes kunstverk til minne om det som skjedde. Det kan bli for mye, og det kan bli for likt. Jeg så ikke Det Vestnorske Teaterets forestilling 22. juli – Vestland, men Scenekunst.nos kritiker, Judith Dybendal etterlyser i sin anmeldelse nye måter å fortelle historiene på. Å gjøre historiene både slagkraftige og opplysende krever et nennsomt arbeid der det er sentralt å holde klisjeene på avstand.

Todelt forestilling

15 år er en todelt forestilling, og de to ulike delene skiller seg fra hverandre i både form og innhold. Når vi kommer inn på Scene 2, får vi beskjed av de fire skuespillerne (Vetle Bergan, Serhat Yildirim, Mohammed Aden Ali og Thea Lambrechts Vaulen) om å samle oss på midten av den tomme scenen. Vi blir fortalt at det er et trygt rom, at vi kan bevege oss rundt som vi vil, og at vi kan gå ut av rommet underveis dersom vi trenger det. Det er foreløpig ingen scenografi i rommet. Bortsett fra noen eldre publikummere som får tilbud om stoler, står alle i en tett gruppe når skuespillerne introduserer seg med sine faktiske navn og forteller om materialet de skal gjengi. Mens vi står der, får vi høre replikker som er hentet fra intervjuene med ungdom der de forteller om hvordan de lot seg engasjere politisk og om hvordan det var å være på Utøya for første gang. I denne delen spiller alle fire med et ungdommelig overskudd og en boblende glede og forventning. I overgangen til forestillingens neste del, som består av gjenfortelling av historiene til Utøya-overlevende, blir publikum invitert til dugnad. Vi hjelper til med å legge tepper og dyner utover scenegulvet og plassere ut annen scenografi. I det ene hjørnet av scenen blir det trukket ned et lerret med et maleri på. Det ligner litt på Solen av Munch, som pryder Universitetets aula, men maleriet på lerretet har en enklere strek, og det er mer pastell i fargene. Yildirim setter opp et bord i det motsatte hjørnet og roper at kiosken er åpen. Han oppfordrer alle i publikum til å komme og få en boks med appelsinsaft og en liten melkesjokolade. Sakte, men sikkert omskapes scenen med enkle midler fra et slags allmøte på en tom scene til en sommerleir på en øy i Tyrifjorden. Med den samme ungdommelige forventningen som i første del forteller skuespillerne om gleden ved å høre Gro Harlem Brundtland tale og om å forelske seg før alvoret sniker seg inn i gjenfortellingene av reaksjonene på bomben i regjeringskvartalet og om de forferdelige 80 minuttene terroristen tilbragte på øya.

Engasjementet i sentrum

Det er umulig ikke å bli berørt av historiene som fortelles fra de 80 minuttene og tiden etterpå. Gjennom hele forestillingen synes jeg skuespillerne får til å turnere avstanden til rollefigurene med en god balanse. Fordi de legger til grunn en eksplisitt avstand, klarer de både å gjengi ungdomskroppenes rastløshet og gi uttalelsene tyngde gjennom et voksent blikk. Det gjør at jeg leser historiene som gjenfortelles som betydningsfulle ikke bare fordi de er grusomme og traumatiske, men fordi de representerer et historisk angrep på demokratiet og ungdommenes fremtid. At forestillingen både klarer å formidle de personlige perspektivene av frykt, angst og tap og det store politiske og samfunnsmessige perspektivet, kommer av inngangen de har valgt til stoffet. Presentasjonen av engasjementet innledningsvis gjør at vi etter hvert skjønner at det er nettopp det som blir angrepet på Utøya. Noe av det som står igjen for meg etter forestillingen, er Vetle Bergan som i begynnelsen gjengir en fortelling der en skoleelev snakker om å engasjere seg sterkt mot innføringen av et snusforbud på skolen sin. Han forteller om å bli full av adrenalin av å holde tale for sin sak, men ler litt av valget av sak, særlig siden han ikke brukte snus selv. Det er humoristisk fordi det er så gjenkjennelig, men det illustrerer også godt hva ungdommelig vilje består av.

Dramaturgiske haleheng

Helt til slutt kommer fem unge mennesker inn på scenen. De setter seg på stoler i en ring på gulvet og forteller om når og hvordan de ble interessert i politikk. Ordet føres av en ung AUF-er, og hun forteller om hvordan hennes politiske oppvåkning var spørsmålet om samtykkelov og om hvordan diskusjonene om loven fikk henne til å innse hvor mange kvinner som blir utsatt for seksuelle overgrep. Det er fint å høre fra ungdommene selv, men skuespillerne har allerede lyktes med å overbevise om engasjementets betydning. Møtet med virkeligheten i rommet punkterer derfor estetikken som har vært bygget opp. Det gjør at helheten oppleves som mer insisterende enn forestillingen har vært hittil. Dramaturgisk sett blir denne sekvensen derfor et haleheng som drar forestillingen ut. Når Vaulen til slutt leser et dikt hun sier «er fra oss», uten at det er klart hvem som egentlig er avsenderen, begynner jeg å mistenke at skaperne av forestillingen ikke stoler på sitt eget materiale og må bore inn moralen for å være sikre på at alle i publikum skjønner greia. Når arbeidet frem til disse halehengene har vært så gjennomført, skulle jeg ønske de tviholdt på fortellingens kraft, og på skuespillernes egen evne til å formidle den, til siste slutt. For det er når engasjementet står i sentrum at denne forestillingen oppnår en egenart i mylderet av 22. juli-fortellinger. 15 år handler mye mer om fremtidshåp, troen på samhold og om å ha meningers mot enn den handler om frykten og døden som utspilte seg på Utøya. Derfor opplever jeg forestillingen som et velkomment bidrag i diskursen om 22. juli. Jeg tenker på Nordahl Griegs «Til ungdommen» som ble sunget i tiden etter angrepet, spesielt verselinjene «Her er ditt vern mot vold,/ her er ditt sverd:/ troen på livet vårt,/ menneskets verd.». I 15 år er «sverdet» troen på det politiske engasjementet i seg selv, troen på at det å bry seg, om alt fra snusforbud på skolen til internasjonal solidaritet, eller det å være sammen med andre fordi man tror på noe av det samme, i seg selv har en kraft. Det er en sårbar påstand, men potensialet ligger i å se hverdagsdemokratiet som en del av det store bildet og i å innse at et angrep på dette, er et angrep på friheten til å tro på sin egen stemme og på å håpe på en bedre fremtid.