Gjenkjennelig om Utøya

Til sommeren har det gått 15 år siden 22.juli 2011. Den trygge norske virkeligheten ble med ett snudd på hodet da Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker i bombeangrepet mot regjeringskvartalet og i masseskytingen under AUFs sommerleir på Utøya. Tragedien har i ettertid funnet veien inn i teateret der den har blitt gjenstand for flere kunstneriske bearbeidelser som 03:08:38 - Tilstander av unntak av Tore Vagn Lid og Transiteatret (2019) og Å leve videre av Nina Wester og Rimfrost Produksjoner (2023). Når Det Vestnorske Teateret har premiere på forestillingen 22.juli – Vestland, har regissør og manusforfatter Vibeke Flesland Havre på mange måter valgt en innfallsvinkel som har mye til felles med de nevnte teaterprosjektene i form av sin dokumentariske tilnærming. Gjennom intervjuer med pårørende og overlevende, samt kilder som artikler, debattinnlegg, bøker, dokumentarer og manifestet til Breivik, bygger Flesland opp en stor verden på scenen som sirkler rundt flere stemmer, aktører og perspektiver.

Tydelig visuell ramme

22.juli – Vestland har ungdom som målgruppe og skal spilles for elever i videregående gjennom Den kulturelle skolesekken i Vestland. Premisset bak forestillingen og regissør Havres arbeid later til å være å formidle hendelsen til unge tilskuere som ikke har så god kjennskap til 22.juli fordi de var små barn da hendelsene fant sted. Publikum blir kjent med de seks ungdommene Kevin, Hanne Kristine, Silje, Monica, Tarald og Tore som var fra Vestland og som alle sammen døde på Utøya. Samtidig får vi gjenfortalt hendelsene på selve dagen 22.juli – alt fra hvordan politiet, lokalbefolkningen og mediene handlet, til utvalgte nåtidsskildringer av skytingen på øya, hvordan de seks ungdommene ble drept og tiden like etterpå for foreldrene som ennå hadde et håp om at barna deres var i live. Olga Regitze Dyrløv Høeghs renskårne scenografi danner en tydelig visuell ramme for de tre skuespillerne på scenen: Seks store flyttbare klosser i lyst treverk er plassert ved siden av hverandre. Klossene har formasjoner på overflaten som gjør at de likner på deler av et landskap, som et stilisert fjell eller en øy. Noen videoprojeksjoner med tegnede, grå, flyvende fugler dukker opp på scenens bakvegg underveis i forestillingen sammen med et vann og plasserer oss i omgivelser som er både gjenkjennelige og abstraherte. Silje Grimstads lysdesign er også et viktig element som gir mye liv til scenografien: Den klaustrofobiske stemningen på Utøya realiseres blant annet i scenerommet gjennom en virkningsfull veksling mellom lys og mørke som lar ulike deler av klossene komme til syne etter hvert som skuespillerne skyver dem rundt. Scenografien skaper et bevegelig rom som gir skuespillerne flere nivåer å spille på underveis – de står, sitter og går på klossene.

Fengende og raskt fortalt

På scenen står tre fortellere. I manuset har de fått betegnelsene Mannen, Kvinna og Guten. Teatersjef og skuespiller Thomas Bye gestalter førstnevnte, mens skuespiller Carina Furseth spiller kvinnen og Josva Bereket George Kiserud opptrer i rollen som gutten. Kiserud går på ungdomsskolen og har bakgrunn fra Fyllingsdalen Teater. Sammensetningen av ensemblet er i seg selv interessant og gir en litt mer umiddelbar dynamikk enn om det kun hadde vært voksne, profesjonelle skuespillere på scenen. Dessuten nevner han selv i en replikk at han er femten år gammel, og det blir et poeng i forestillingen at han er på samme alder som ungdommene på Utøya. Fra begynnelsen av veksler handlingen mellom mange korte scener og situasjoner som gir rom for flere stemmer og perspektiver. Dette er hele tiden gjort med distanse og fokus på ytre handling. Språket er muntlig, konkret og kort, med en effektiv balanse mellom beskrivelser som introduserer situasjonene og gjengivelser av hva personer har tenkt, sagt og gjort. Innledningsvis forteller gutten oss for eksempel at i alle fortellinger har øyer en symbolsk betydning fordi de kan være fengsel og fristed, før kvinnen tar ordet og forteller at Utøya ligger i Oslofjorden og er hjerteformet. Deretter beskriver kvinnen og mannen omgivelsene enda tydeligere og forteller om AUFs sommerleir. Gjennom slike tekstlige grep tas vi rett inn i fortellingen på bare et øyeblikk. Gunnar Innværs lyddesign bidrar dessuten til å underbygge de hurtige sceneskiftene og forsterker opplevelsen av at man har ønsket å skape en fengende fortelling med fokus på fremdrift. For eksempel ligger en mørk bassmusikk i bakgrunnen når skuespillerne forteller om Breivik og hans holdninger, som for liksom å bygge opp spenningen fram mot terrorhandlingene. Musikk med hjertebank og lange basstoner ligger også som et tungt lydteppe bak skuespillerne når drapene beskrives. Ulike versjoner av melodien Otto Mortensen laget i 1952 til Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» repeteres igjen og igjen i forestillingen. Blant annet høres en svak instrumentalversjon av sangen når ensemblet forteller om en av ungdommene, Silje Stamneshagen, og hennes politiske engasjement. Ekte lydklipp fra nyhetssendinger dukker også av og til opp i mellomrommene mellom ulike scener.

Uforløst på scenen

Det er mye som er godt tenkt her, men som dokumentarisk fortellerteater fungerer 22.juli – Vestland likevel bare sånn passe. Først og fremst er det enormt teknisk krevende for et ensemble på tre å fremføre en fortellende, tettpakket tekst full av korte scener der replikkene spretter fram og tilbake. Det krever en finstilt dynamikk og et tett og presist samspill for at intensiteten skal holde hele veien, og det gjør den ikke her. Spesielt er det utfordrende for skuespillerne at de får så lite å spille på i rommet og at det gjerne er stor avstand mellom dem.  Regissør Havre har heller ikke lyktes med å innarbeide de scenografiske og lydlige virkemidlene skikkelig i regien, og dermed blir disse elementene liggende klistret utenpå den dramatiske teksten. Det oppleves gjennomgående som at skuespillerne blir stående kunstig og oppstilt på og langs scenografien. Når ensemblet flytter på de scenografiske elementene mellom scener, er det litt for ofte som grepet er gjort for å sørge for at noe visuelt skjer, fremfor at det faktisk har en reell funksjon i handlingen. Noe liknende gjelder for bruken av lydeffekter og musikk: Ordene sies som regel rett fram av skuespillerne uten de store variasjonene i volum og tempo, mens musikken stadig er til stede som en dramatisk spenningsskaper som skal fortelle at noe i teksten er urovekkende, trist eller gledelig. Tidvis er også musikken og lydkulissene forstyrrende for teksten. Det finnes heldigvis fine unntak underveis der forestillingen lykkes i bruken av teaterets virkemidler. Når mannen skildrer hvordan Breivik leter etter ungdommer på Utøya parallelt med at gutten smyger og gjemmer seg langs scenografien som treffes av lysstriper i et mørklagt scenerom, eller når de nøkterne beskrivelsene av ungdommer som skytes uten blodige detaljer, blir formidlet helt for seg selv uten musikk, er det sterkt. Et annet øyeblikk der forestillingen lykkes med å lage et slående øyeblikk, er når skuespillerne står vendt mot de scenografiske elementene som om de er gravstøtter mens vi hører lyden av kirkeklokker.

Teater som minnearbeid

Etter at jeg har sett forestillingen er, merkelig nok, portrettene av de seks ungdommene fra Vestland som ble drept på Utøya uhåndgripelige for meg. Ungdommene har alle fått hver sin scene der skuespillerne forteller om det spesielle med dem, i form av både personlige egenskaper, interesser og det spesifikke med deres politiske engasjement. For eksempel innleder de slik om Tarald Kuven Mjelde: «Tarald Kuven Mjelde blei fødd på Haukeland sjukehus ei kald januarnatt i 1993. Han var ein glad gut. Ein vaken gut. Sjølvstendig. Snill. Klok». Jeg tror at noe av årsaken til at jeg opplever portrettene som generelle og noe overflatiske nettopp er at Havres manus er innom så mange spor og forsøker å gjenfortelle så masse fra 22.juli. Ikke bare får publikum presentert hvordan ungdommene ble drept og hvordan foreldrene sørger, det skildres også hvordan politiet og helikoptertjenesten svikter i de skjebnesvangre øyeblikkene. Havre hopper rastløst fram og tilbake på en tidslinje, og rent dramaturgisk tror jeg fortellingen hadde tjent på å dvele mer ved hendelsene og gå dypere inn i perspektivene til enkeltpersoner. Flere scener er så vidt i gang før de avsluttes og handlingen durer på videre. Budskapet i denne forestillingen er veldig tydelig, og fortellingen som fortelles om 22.juli er velkjent og trygg: Kvinnen sier mot slutten at «massakren var ei målretta politisk terrorhandling. Målet var å spre frykt». Forestillingen avsluttes med replikken «Alle de seks ungdommene trodde på empati, fellesskap og demokrati. Det som kanskje kunne ha redda gjerningsmannen, var nettopp dei verdiane desse ungdommane stod for. Han tok livet av si eiga motgift». Breivik nevnes aldri med navn i denne oppsetningen, men han omtales ofte som «mannen i uniform». Med andre ord figurerer han som en anonymisert, umenneskeliggjort skikkelse. Det er ikke vanskelig å forstå at det må ha vært mange hensyn å balansere for Havre i forarbeidet til manuset, særlig med tanke på intervjuene som er gjennomført med foreldrene til de avdøde ungdommene. Men ved å fortelle ungdom en trygg fortelling om at Breivik kunne vært reddet bare han hadde trodd på våre felles verdier, utelater forestillingen kanskje den viktigste, vanskeligste erkjennelsen og den mest ubehagelige tanken av dem alle: At Breivik er et produkt av samfunnet vi alle er en del av og at han faktisk klarte å lese kodene rundt seg godt nok til å få tak i våpen og opptre som politi uten at det ble fanget opp før det var for sent. Ifølge retten var han i 2012 heller ikke sykere enn at han må stå ansvarlig for det han har gjort, og han ble funnet strafferettslig tilregnelig. Teateret har en unik mulighet til å skape rom for å reflektere over fortiden og bearbeide kollektive minner og traumer. Derfor er spørsmålet om ikke tiden er inne for å begynne å fortelle nye, modigere og vanskeligere fortellinger om 22.juli.