Harmoni og aggresjon

Brynjulf Jung Tjønns diktsamling Kvit, norsk mann fra 2022 begynner med titteldiktet. Det er bare fire linjer: «kva vil du bli/når du blir stor?/eg vil bli/ein kvit, norsk mann». Sett i sammenheng med samlingens øvrige dikt, kan meningen med diktet tolkes som at han, som adoptert fra Korea som treåring til en odelsgård på Feios i Sogn, ikke har mulighet til å bli den hvite, norske mannen som han tenker egentlig skulle overtatt farsgården. Diktsamlingen handler om fremmedgjøring i eget liv og kan leses som et vektig innlegg i den pågående adopsjonsdebatten, men det er også en diktsamling om norsk rasisme, både den han opplever selv og den mer generelle og samfunnsomgripende. Diktsamlingen er et personlig vitnesbyrd, tett knyttet til personen Brynjulf Jung Tjønn og inneholder konkrete gjenfortellinger av hans eget liv. Diktene handler om hans egen adopsjon, om ankomsten til Norge, om oppvekst som odelsgutt og drømmen om å ligne på de andre i bygda og sin egen familie. I diktene som handler mer generelt om norsk rasisme forteller han blant annet om drapene på Arve Beheim Karlsen, Benjamin Hermansen og Johanne Ihle-Hansen. Når diktsamlingen nå er blitt teater i et samarbeid mellom Vega scene og Den Nationale Scene i Bergen i regi av Maren Bjørseth, er det skuespilleren Huy Le Vo som spiller det lyriske jeg-et, og diktene presenteres sammenhengende svært likt som i boken, men med noen små tillegg i at skuespilleren presenterer seg selv og musikeren på scenen innledningsvis. I Norunn Standals scenografi og lysdesign er det laget en opphøyning foran på scenen som fargemessig går i ett med black boxen. På bakveggen har hun brukt lysrør til å stave ordet KVIT. På siden av scenen står musiker Kim Thanh Ngo med en miksepult. Huy Le Vo gjør en god innsats som diktsamlingens lyriske jeg. Innledningsvis sitter han på den opphøyde forscenen og øver seg på titteldiktet med riktig dialekt. Det er kanskje rart at jeg blir imponert over at en skuespiller kan spille på en annen dialekt enn sin egen, det ligger liksom til skuespilleryrket å kunne veksle på dialekter, men jeg har lenge syntes at norske skuespillere ikke gjør dette godt nok og at dialektbruk for sjelden benyttes som teatralt grep i karakterutvikling på teaterscenen. Her er det en ting at Vo får til å snakke sognedialekt på troverdig vis, en annen ting er at det brukes aktivt dramaturgisk for å skape et skille mellom skuespilleren og det lyriske jeg-et. På denne måten blir det tydelig at Vo uttrykker seg som det lyriske jeg-et når han snakker sogning og som skuespiller Huy Le Vo når han snakker østlandsk. Dessverre er det bare i den aller første delen han gjør dette skiftet, og jeg skulle gjerne sett mer lek med rollene og kommentarer til materialet gjennom forestillingen når dette skillet allerede er så effektivt presentert. Jeg har ikke noe behov for at Vo forteller mer om seg selv, men det kunne vært fint med flere refleksjoner rundt hva det er å fortelle noen andres historie i dette formatet. Brynjulf Jung Tjønns dikt har en veldig konkret litterær kvalitet. Det ligger lite mellom linjene, det som sies er det som menes, og han gjengir mange konkrete ting fra sitt eget liv. Det gjør at det er vanskelig å skille diktenes jeg fra Brynjulf Jung Tjønn selv. I teksten nevnes hans navn, foreldrenes navn og barnas navn. Han forteller om å bo i Ullevål hageby, noe jeg tidligere har lest i et portrettintervju at han gjør. Dette forvansker oppgaven Huy Le Vo har fått med å gjengi teksten og gå inn i rollen. Samme uke som jeg ser Kvit, norsk mann, ser jeg Jente, 1983 på Det Norske Teatret i regi av Luk Perceval, basert på Linn Ullmanns roman med samme tittel. Der spiller Gjertrud Jynge rollen som den voksne kvinnen som ser tilbake på hendelser som utspilte seg da hun var 16 år. Selv om romanen forteller om hendelser i Ullmanns liv, er det i romanen lagt inn litterære grep både i formen og i måten kvinnen i nåtiden ser tilbake på seg selv som ungdom. Når denne teksten igjen er bearbeidet for scenen, oppstår det en enda større avstand til det eventuelt virkelige. Det er ingenting i Jynges karaktertolkning som får meg til å tenke at det er noen likheter mellom henne og Linn Ullmann. Jynge spiller en karakter fra en bok som hun gjør en egen tolkning av. I oppsetningen av Kvit, norsk mann er det ikke noe skille mellom karakter og forfatter, og det åpnes heller ikke opp for andre mulige lesninger enn at Huy Le Vo spiller karakteren og blir en personifisering av forfatteren Brynjulf Jung Tjønn. Teatermessig sett mister oppsetningen med det litt nerve, og det blir færre lag å forstå materialet gjennom. Jeg tror det hadde skjedd mye med tekstavleveringen dersom det hadde vært flere skuespillere på scenen og om det hadde vært gitt mer plass til eksplisitte kommentarer til tekstmaterialet. Da hadde ikke den ene skuespillerens gjengivelse og presentert identifikasjon med et virkelig menneske blitt så sentral for det sceniske uttrykket, og det hadde vært mulig å gjøre teaterforestillingen til et mer selvstendig verk. Den forhandlingen som er lagt inn innledningsvis virker som den er der for å demme opp for det problematiske i et for nært scenisk forhold mellom skuespiller og karakter, men det er også grunnen til at avstanden i spillet med fordel kunne fått plass også senere i forestillingen. Det har skapt litt debatt at teatret har valgt å fjerne det såkalte «n-ordet» i gjengivelsen av diktet om drapet på Arve Beheim Karlsen. Jeg tror det er en lur beslutning å ta ordet vekk, særlig med tanke på at forestillingen skal vises til skoleelever gjennom Den kulturelle skolesekken, der det ikke er elevene selv som velger å oppsøke forestillingen. Det er velkjent at ordet er nedsettende og kan oppleves provoserende og hatefullt også i kunstsammenheng. Spørsmålet er egentlig ikke om ordet burde fjernes eller ikke, men hva det burde vært erstattet med. Nå leses diktet som det står, men istedenfor at ordet ytres, kommer det en lang stillhet. Siden både dette diktet og de andre diktene i boken ikke formidler rasismen gjennom undertekst, men i ubehageligheten i det konkrete språket og i det faktiske som har hendt, forsvinner nerven i materialet når ordet blir erstattet med stillhet. Siden ubehaget er det virksomme litterære grepet i diktet, trengs det noe mer enn stillhet for at det skal oppleves som kunstnerisk treffsikkert. Nok engang savner jeg undertekst, dobbeltheter og forhandlinger. Det er som om alle forsøkene på å lage et mer billedrikt scenespråk gang på gang kolliderer med det konkrete. Magnus Myhr har koreografert noen partier som er lagt inn mellom tekstsekvensene, der skuespilleren gjør dansebevegelser, og det passer i rommet og ser gjennomtenkt ut, men jeg forstår ikke helt hva denne dansen skal fortelle. Det samme gjelder musikken som noen ganger blir litt for søtladen, særlig i et parti der harmonisk klaverspill spilles over høyttalerne. Tjønns diktsamling har sine styrker i at den ikke finnes søtladen eller er særlig emosjonell. For selv om vi som lesere kan forstå at det følger følelsesreaksjoner med både identitetskriser og rasismeerfaringer, så er språket nesten aggressivt refererende og selvsagt. Det lyriske jeget krever ikke sympati, men gjør diktene til et sted for å få utløp for et sinne. Derfor er det heller ikke lagt noe i mellom; erfaringer og aggresjon går hånd i hånd helt uten poetisk ettertenksomhet. Forestillingen er mindre tydelig i motivasjonen, noe jeg tror kommer av at teksten i sin konkrete form ikke er spesielt godt egnet for teater og at den er vanskelig å få til å passe inn i en mer abstrakt scenisk estetikk. Kvit, norsk mann på scenen fremstår også som en forestilling som passer bedre i en større diskusjon i skolesammenheng enn som frittstående forestilling for voksne. Produksjonen har fått faglig veiledning av Antirasistisk senter og hjelp til å utvikle etterarbeidsmateriale til bruk i visninger for ungdom i regi av Den kulturelle skolesekken. Som inngang til en diskusjon om det individuelle og generelle i rasismeerfaringene har forestillingen større potensial. Her tror jeg også det jeg opplever som mangel på tvetydighet, undertekst, dobling og poetisk rom vil spille en mindre rolle og at det personlige vitnesbyrdet vil være et virksomt og effektivt grep for å åpne for ungdommens egne refleksjoner.