Glødende om kvinneliv og klasse

Agder Nye Teater (ANT) er et teater og scenekunstkollektiv med base i Arendal som drives av Magnus Sparsaas og Sebastian Biong. Teatret ble opprinnelig etablert som Agder teaterlaboraorium i 2016 før det senere byttet navn til Agder Nye Teater. Fra tiden like før pandemien og fram til nå har de produsert imponerende mange forestillinger og flere teaterlaboratorier i Agder, og spesielt de siste to-tre årene har de satset tydelig på norsk dramatikk og på å løfte litteratur til scenen. I 2022 så jeg deres versjon av Jon Fosses Mor og barn da det ble vist på Teaterfestivalen i Fjaler, og senest i fjor gjestet de Den Nationale Scene med forestillingen Hvem drepte faren min?, basert på den franske forfatteren Édouard Louis’ bok fra 2019. Denne gangen har regissør Magnus Sparsaas tatt et dypdykk inn i en klassiker fra norsk etterkrigslitteratur med sin sceneversjon av Av måneskinn gror det ingenting.

Mellom lys og mørke

Torborg Nedreaas’ roman fra 1947 var hennes store gjennombrudd som forfatter og var banebrytende i sin tid: Nedreaas skildrer kvinnelig seksuelt begjær med ufiltrert innlevelse og gir leserne konkrete og ubehagelige detaljer i beskrivelsen av den blodige aborten hovedpersonen, en navnløs kvinne i slutten av trettiårene, gjennomgår mot bokens slutt når hun stikker seg selv med strikkepinner. Romanens handling kretser ellers rundt bruddstykker fra livshistorien hennes, og i sentrum av fortellingen står en vond og umulig ungdomsforelskelse i den gifte mannen Johannes og vanskelighetene kvinnen møter som fattig og ugift. Hun ser seg nødt til å ta flere illegale aborter da betingelsene i samfunnet hun lever i gjør det umulig for henne å være mor og bære fram et barn. Etter at jeg leste romanen på nytt er det imidlertid ikke skildringene av abortene som gjør størst inntrykk på meg, men den voldsomme sosiale og økonomiske ufriheten som innskrenker hovedpersonens liv i et klassesamfunn der menneskers skjebner tilsynelatende er forhåndsbestemt fra det øyeblikket de trer inn i verden. Når forestillingen spilles på Cornerteateret i Bergen, har scenograf Amale Larsen og lysdesigner Randiane Sandboe skapt et intimt scenerom som gir en opplevelse av å befinne seg tett på kvinnen som forteller bruddstykker av sin historie. Midt på gulvet står en svart, sirkelformet scene som i løpet av de to timene forestillingen varer flere ganger dreies rundt i ulikt tempo. Kun et lite brunt trebord med drikkevarer og noen spredte stearinlys er plassert rundt på scenen, og et lite, avlangt rektangulært speil er festet til scenens bakvegg. Flere små lyskastere befinner seg i nærheten av scenen, og underveis oppstår en langsom veksling mellom lys og mørke. Scenen er mørklagt mye av tiden, og små og langsomt voksende lysstriper skimtes. Det er som om Sandboe har forsøkt å gjenskape det spesielle lyset fra månen som har gitt tittelen til Nedreaas’ roman og som i teksten bærer i seg mange betydningslag knyttet til hovedpersonens lengsler og drømmer.

Scenisk egenart

Sparsaas’ dramatisering forholder seg til romanens grunnstruktur. Det er gjort en del kutt i teksten for å tilpasse materialet til en to timer lang iscenesettelse, men tilnærmingen er smidig, og den navnløse kvinnens monolog fremstår naturlig og flyter fint i skuespiller Ragnhild Meling Enoksens munn. Hun er kledd i en lang, rød kjole, og i begynnelsen går skikkelsen hennes nesten i ett med mørket på den dreiende scenen. Hun har en egenartet uforutsigbarhet i spillet sitt som passer veldig godt til den episodiske og fragmentariske strukturen på fortellingen. Det er hele tiden som om hun tenker og prøver å huske hva som har skjedd samtidig som hun snakker. Hun holder hendene fremfor seg og gestikulerer, og hun veksler mellom å være rasende, tenkende og drømmende med et stort spenn i både volum og tempo gjennom hele forestillingen. I Enoksens rolletolkning fremstår hun som en veldig viljesterk kvinne og ikke som kun et offer. Det virkelig fine med denne oppsetningen er imidlertid hvordan den hele veien bruker virkemidler som lyssetting, lyd, live-musikk og aktørenes bevegelse for å bygge et scenisk landskap rundt Enoksens monolog. Enoksen er nemlig ikke alene på scenen: Med seg har hun to utøvere med lang erfaring og fartstid i det frie scenekunstfeltet gjennom koreograf og dansekunstner Bibbi Winberg og musiker og skuespiller Anette Röde Hagnell. Hagnell befnner seg ofte på siden av scenen og lager lyd og live-musikk med instrumenter som keyboard, trekkspill og klokkespill, og Winberg og Hagnell går også iblant rundt i bakgrunnen som statister mens Enoksen snakker til publikum. På et tidspunkt reiser det seg et amatørkor med fire på første rad i publikumsamfiet og går opp på scenen og synger en salme til orgelakkompagnement mens de står bortvendt fra publikum.

Raseri og håp på tvers av tider og steder

Gjennom den varierte virkemiddelbruken oppstår det liksom mange små og store rom i det dunkelt belyste scenerommet som gir ekstra liv til Enoksens fragmenterte fortelling. Ikke bare begynner jeg å danne meg egne bilder i hodet basert på teksten, men rent konkret blir flere av episodene og bruddstykkene i monologen fargelagt av de performative handlingene og tablåene på scenen: Helt i begynnelsen er det for eksempel en sekvens der en hvitkledd Bibbi stepper rolig i steppesko på scenen. Det er noe med dette bildet av henne som danser som blir værende på netthinnen min og representerer en frihet som står i kontrast til lidelsene og ufriheten kvinnen skildrer gjennom forestillingen. Når Winberg også i begynnelsen beveger seg rundt og tenner små, levende lys og sitter på knærne som om hun lytter til kvinnens fortelling, gir det oppsetningen et drømmeaktig preg. Ikke minst skaper tablåene små brudd som stikker seg ut i helheten og tilfører et stort tolkningsrom i det som fortelles. For eksempel forteller Enoksen om en av abortene mens hun setter seg fram på scenegulvet i en metallbøtte med vann. Hun tar på seg et vått skjørt, og vann sprer seg på gulvet ved bøtten mens Winberg og Hagnell sitter på hver sin side og tørker opp mens de legger kjøkkenhåndklær i en halvsirkel. Noen øyeblikk er også rett og slett til å miste pusten av: Når en hvitkledd Winberg trer inn på scenen alene etter at vi har hørt orgelmusikk og klokkespill, er det noe nesten religiøst med ordene hennes. Hun opptrer her i rollen som Morck, den navnløse kvinnens mannlige venn og bygdas organist. Sekvensen rammer inn resten av forestillingen og bidrar til å forsterke klasseaspektet og den opprørstrangen hos hovedpersonen som jeg opplever at går som en rød tråd i denne iscenesettelsen. Winberg sier blant annet «hit kommer menneskene og legger fra seg all sin evne til kjærlighet og den er mektig/ Her søker den fattige rikdom/ Her søker den svake styrke» og «må man ikke bøye sitt hode for en makt som kan gi menneskene en rikdom som ikke finnes/Den styrke som fratar dem alt samhold/Og et håp som fratar dem alt håp i dette liv». Kanskje finnes det glimtvis håp i all håpløsheten den navnløse kvinnen opplever. I et annet øyeblikk danser Enoksen og Winberg rolig sammen: De speiler hverandre i bevegelsene, går bak og rundt hverandre, omfavner hverandre, slipper og tar imot hverandre med stor ømhet, noe som siden står i sterk kontrast til sekvensene mot slutten der raseriet får stort spillerom, blant annet gjennom en sekvens med Enoksen og koret som synger «ha-a-a» skrikende mens hun forteller om avmakten ved å ville bære fram et barn hun var gravid med uten å ha mulighet til det. Jeg har veldig sansen for måten det rå, ufiltrerte raseriet er til stede i iscenesettelsen på, og jeg skulle gjerne ønsket meg enda større volum og at ensemblet tok større risiko flere steder. Jeg har inntrykk av at Sparsaas ønsker å utvikle et fysisk teaterspråk gjennom bruk av bevegelse, musikk og lyd som kan spille med og samtidig stå i kontrast til det rent verbale. Veldig ofte fungerer det utmerket og overraskende, men tidvis opplever jeg at oppsetningen sliter med å balansere det konkrete med det abstrakte. Det er som det bobler over av ideer som ikke alltid finner en tydelig retning. På tross av svakhetene synes jeg dette prosjektet utmerker seg – ikke bare gjennom sin insisterende stahet på å utforske samspillet mellom tekst, bevegelse, scenografi og musikk, men også gjennom hvordan klasseskiller hele tiden er i fokus og formidles gjennom en viljesterk hovedperson. I år har mye skjedd for Torborg Nedreaas’ forfatterskap. Store internasjonale forlag har en tid kjempet om rettighetene til å utgi Av måneskinn gror det ingenting, og romanen har kommet ut på mer enn ti språk bare i løpet av 2025. Som flere anmeldere har påpekt, bidrar kanskje angrepet på abortrettigheter i flere land til romanens fornyede aktualitet. Slik sett er det et taktisk lurt grep av Agder Nye Teater å ta denne teksten til scenen nå. Uansett gløder forestillingen av overskudd og står støtt på egne bein.