Gamle radikale visjoner

To arrangementer fra Festspillene i Bergens rikholdige «Ordskifte»-program pekte seg ut for folk som er over gjennomsnittet interessert kunstmusikkens tilstand. Under nyslått direktør Lars Petter Hagen hadde Festspillene lokket til seg en av feltets mest profilerte stemmer: Alex Ross, mangeårig musikkritiker i The New Yorker og forfatter av bestselgeren The Rest is Noise. Listening to the Twentieth Century (2007) – en gjennomgang av kunstmusikkens utvikling gjennom forrige århundre. På programmet stod både foredraget Å tenke utenfor kanon og samtalen Lars Petter Hagen møter Alex Ross, med undertittelen «Om den klassiske musikkens fremtid».

Sentrale spørsmål Selv om Ross’ engasjement for og skriverier om kunstmusikk favner bredt, kan man si at han har kretset rundt særlig to spørsmål: Hvorfor har såkalt samtidsmusikk en så marginalisert posisjon, både innenfor det klassiske konsertlivet og i offentligheten for øvrig? Og, ikke minst, hva kan gjøres for å endre på det?

Disse spørsmålene er vel også blant de mest diskuterte på klassiskfeltet generelt. Orkestre og operahus sine dobbeltroller som «interaktive museer» – de eneste stedene man faktisk kan oppleve historiens overleverte musikalske kunstverk realisert som klingende, levende lyd – og som arenaer for utvikling og utforskning av ny musikk, er et evig tilbakevendende tema. Det samme er balansen mellom tilstrekkelig billettsalg og satsning på levende komponister.

Både The Rest is Noise og essaysamlingen Listen to This fra 2010 kan sies å være forsøk på å gjøre noe med spørsmål to – i form av diskusjoner, presentasjoner, sammenligninger og måter å lytte på som forsøksvis skal åpne opp, kontekstualisere og begripeliggjøre 1900-tallets musikalske nyvinninger utenfor kretsen av spesielt interesserte.

Ekskluderende kanon Som tittelen tilsier, handlet Ross’ foredrag under Festspillene om hvordan kanontradisjonen fremdeles står sterkt innenfor klassisk musikk, og han innledet foredraget ved å gå rett inn i en av vår tids mest betente debatter: Spørsmålet om representasjon og mangfold. Her redegjorde han for en markant endring de siste tre­–fire årene, spesielt i USA, der man i økende grad har satt glemte svarte komponister på konsertprogrammene – en bølge som oppstod etter politidrapet på George Floyd og de påfølgende Black Lives Matter-demonstrasjonene i 2020. Ross peker også på en trend som går lenger tilbake, der flere kvinnelige komponister er blitt innlemmet i repertoaret. Samtidig avfeier han det han kaller «reaksjonære klynk» fra konservative stemmer som har protestert mot denne praksisen i den tro at noen samtidig ønsker å fjerne Beethoven og de gamle storhetene helt. Ifølge Ross er dette en helt ubegrunnet frykt, etter som det ikke finnes «noe rasjonelt menneske» som mener at det er nødvendig. Det er snakk om å legge til, ikke trekke fra. Han understreker at trenden også er ganske beskjeden – den store overvekten av noen få, store navn holder fremdeles stand med god margin.

Selv om Ross på den måten tydelig tar stilling i favør av en slik utvidelse av kanonrepertoaret, er begrunnelsen langt bredere enn en rent moralsk-ideologisk gjenopprettelse av fordums urett. Snarere enn å hoppe ned i en ideologisk skyttergrav, retter Ross oppmerksomheten mot selve kanontankegangen i et større perspektiv: En sementert kanontradisjon gjør ikke bare at vi går glipp av minoriteters og kvinners musikk, men også store mengder musikk av alle slag. Fra en pulserende musikalsk fortid har vi valgt ut noen få verk av en håndfull genierklærte komponister og ignorert alt annet. Komponistnavnene er blitt en merkevare, og kanonverkene ses på som geniale og autonome med iboende tidløse verdier. De færreste verk tåler en sammenligning med sånne størrelser, verken historiske eller nåtidige.

Historie og nåtid Ross foreslår to endringer. Den ene er å utvide det historiske repertoaret, i et slags kunst- og kulturhistorisk øyemed. Han sammenligner musikk med bilder på et kunstmuseum: Ved siden av de mest kjente og anerkjente verkene fra historien, henger en rekke potensielt mindre banebrytende og opphøyde verk. De er ikke nødvendigvis tatt med på grunn av sin unike egenart, men for å vise frem trekk ved en tid, en stil og en epoke, og fordi de hører med i det store bildet. «Vi må få høre mer av historien», sier Ross.

Det andre endringsforslaget er å slutte å sammenligne nåtidig musikk med fortidens musikk og bedømme den utfra dens klassikerpotensial. Ross hevder at den kommentaren han oftest får av skeptikere til ny musikk, er det retoriske spørsmålet om det aktuelle verket fremdeles kommer til å spilles om 100 år. Her sammenligner Ross igjen med andre kunstformer og sier at ingen bedømmer filmer eller bøker basert på om de kommer til å ha noe å si til verden i fremtiden. De bedømmes utfra om de har en verdi for de som opplever dem her og nå.

Derfor mener Ross det ligger store muligheter i å programmere klassiske konserter annerledes. Istedenfor nok en fremføring av et velbrukt kanonverk, kan man lete frem et mindre kjent verk av en komponist fra samme tidsepoke som det er verdt å lytte til i seg selv, og som også kommuniserer med og utfyller det kjente verket. Selv om det kanskje ikke finnes masse glemte komponister hvis komplette katalog kan måle seg med Mozarts eller Beethovens samlede, finnes det definitivt enkeltverk hos relativt ukjente komponister som tåler sammenligning med mange av «merkevarekomponistenes» enkeltstående verk.

Her trekker Ross frem tidligmusikkfeltet, der man tidligere bare kretset rundt noen få navn, mens det i nyere tid har kommet til et vell av interessant musikk som har fått hele sjangeren til å blomstre. Han ser ingen grunn til at noe tilsvarende ikke skulle kunne la seg gjøre i det øvrige repertoaret.

Hensikten med forslagene er omtrent noe sånt: Hvis fortidens repertoar blir mer mangfoldig og mindre «kjendisfiksert», blir folk vant til at det å høre ukjent musikk er en naturlig del av konsertopplevelsen. Når feltet første er åpnet opp, vil det være langt mindre radikalt å inkludere musikk skrevet av alle slags folk, uansett kjønn, legning og melaninnivå – og musikk skrevet i dag.

Selvfølge eller utopi? Ross’ forslag er forfriskende i sin lavmælte, apolitiske enkelhet, og alle sammenligninger og argumenter høres i utgangspunktet tilforlatelige ut. Likevel reiser de en rekke spørsmål. For det første er det han sier verken særlig nytt eller radikalt i seg selv, som han selv er inne på ved å sitere fra musikkviter Lydia Goehrs kanonproblematiserende bok The Imaginary Museum of Musical Works – fra 1992. Da jeg tok min bachelor i musikkvitenskap ved UiO fra 2007–2010, var ideen om en kanon og en hierarkisk komponistrangering så grundig relativisert at jeg faktisk slet med å finne ut hva og hvem jeg burde prioritere å lese om og lytte på. Samtidig har altså ikke kanonverktettheten i konsertlivet endret seg vesentlig på veldig mange tiår – og i det lyset fremstår forslaget fremdeles både radikalt og ganske utopisk. Et sentralt spørsmål blir derfor: Hvorfor skjer det så lite endring i praksis når disse tankene allerede er tenkt mange ganger og mange steder?

Det er jo heller ikke sånn at det han foreslår ikke har vært prøvd – å innlemme et og annet mindre kjent verk i en konsert med kanonverk– det gjøres allerede i noen grad med ujevne mellomrom. Hva skal til for at en slik tilnærming fører til varig og merkbar endring i hele kanontankegangen?

Hvis man er i det vrange hjørnet, kan man også spørre seg hvilket problem Ross prøver å løse. Er det orkesterinstitusjoner og operahus som må gjøres «mer relevante» ved å koble dem på vår tid og samtidens musikk? Trenger de det? Eller er det samtidsmusikken som skal løftes inn i folden? Trenger den det? Her hadde vært interessant med noen tall – hvordan går det egentlig med besøkstallene til samtidsmusikkfestivaler, operahus og symfoniorkestre, i Europa og USA?

Det kanskje mest kontroversielle spørsmålet er hva kanonutvidelser i ulike former eventuelt vil innebære for begreper om kunstnerisk kvalitet. Ross beskriver hvordan det å ta med komponistens kjønn, hudfarge eller kulturbakgrunn som kvalifiserende utvelgelseskriteria ofte møtes med bekymring for å gå på kompromiss med kvaliteten. Dette sorterer ifølge Ross også under «reaksjonære klynk», men han kommer heller ikke med tydelige motargumenter. Og uansett hva man måtte mene om saken, kan det ikke være noen tvil om at en slags kulturhistorisk tilnærming til konsertprogrammering, jamfør sammenligningen med bilder i et kunstmuseum, må innebære en eller annen forskyvning, omdefinering eller utvidelse av de rådende kvalitetsbegrepene og utvelgelseskriteriene – på måter som er langt fra selvforklarende.

En samtale om musikkens fortid Det manglet altså ikke på steder å ta tak under den påfølgende samtalen med Lars Petter Hagen neste dag. Den skulle da også ifølge forhåndsomtalen ta utgangspunkt i foredraget, i tillegg til å komme inn på «den klassiske musikkens fremtid, ulikheter og likheter mellom den nordiske og den amerikanske musikkscenen før og nå, samt egne personlige favoritter.»

Som komponist, tidligere sjef for samtidsmusikkfestivalen Ultima og ansvarlig for 100-årsjubileet og siden utviklingssjef for Oslo-filharmonien – og nå direktør for Festspillene i Bergen, med bredt program og nedslagsfelt – skulle man tro Lars Petter Hagen hadde nærmest optimale forutsetninger for å tenke videre langs de linjene Ross hadde utpekt, og for å stille både kritiske og åpne spørsmål. «Den klassiske musikkens fremtid» virket også som et sentralt tema helt inn i samtalen, idet Hagen innledet med å fortelle hvordan nettopp det temaet har preget hele hans musikalske liv fra han var komposisjonsstudent til i dag.

Det var derfor ganske overraskende å bli gradvis klar over at verken oppsparkene fra foredraget eller musikkfremtiden generelt kom til å bli noe tema. Samtalen handlet nærmest utelukkende om de to siste punktene i beskrivelsen – forskjeller og likheter mellom Norge og USA, for det meste historiske, og personlige musikalske favoritter, inkludert avspilling av lydeksempler.

Samtalen kunne for så vidt ha vært interessant nok i seg selv, hadde den bare vært litt mindre av et antiklimaks. Når Alex Ross nå en gang hadde tatt turen til Bergen, så vidt jeg vet ens ærend for å presentere sine tankevekkende og konstruktive – men langt fra ferdigtenkte eller problemfrie – løsningsforslag på opptil flere av den klassiske musikkens evige problemer, virker det som en tapt mulighet å ikke gå dem nærmere etter i sømmene.