Fra alter til anus

Når jeg trer inn på Studioscenen på Dansens hus, er det mørkt. Publikum sitter i to rekker, vendt mot hverandre. Vi betrakter ikke bare scenen – vi betrakter også hverandre. Det føles som et tribunal eller en messe. I taket henger det to plastdukker i full størrelse som er kopier av forestillingens utøvere og koreografer, Jonathan Ibsen og Bjørk-Mynte Paulse. Det får meg til å tenke litt på sexleketøy og litt på likhus. Langs den ene kortveggen ligger en massiv jordhaug, og det ligger noen mindre hauger av jord strødd rundt på gulvet. På den andre kortsiden henger det et tynt plastaktig sceneteppe som gjør rommet litt mindre.Tittelen Sanctomb – hellig rom møter gravkammer – er ikke akkurat subtil, og vi er allerede i krypten. Forestillingen er andre del av en trilogi av Ibsens og Paulses kompani "Køteren og Terrieren”. Prosjektet er å skrive skeive kropper inn i historiene som aldri var ment å romme dem. I den første delen av trilogien kalt Epicologue, som hadde premiere på Bærum Kulturhus i fjor, opplevde jeg et overskudd av ideer som aldri helt landet. I Sanctomb er materialet strammere, bildene klarere, referansene mer presise. Likevel forløses ikke arbeidet fullt ut for meg.

Kristen symbolikk

Ibsen og Paulse entrer rommet og heiser plastutgavene av seg selv ned fra taket. De legger dem varsomt på gulvet, som relikvier. Så tar de på seg g-strenger med en lidende Jesus i sølv plassert rett over rumpesprekken. Offerlammet er flyttet fra alteret til anus. Kristendommen gjorde den skeive kroppen til syndens kropp; her gjøres syndens åpning til ikonbærer. Det er en blasfemisk relokalisering. De sitter på knærne ved hodet av sine egne plastkropper og begynner å rulle brystet frem og tilbake i små, kontrollerte bevegelser. De ser på oss. Vi ser på dem som om vi alle er medskyldige i dette ritualet. Etter hvert endrer de posisjon, de står på alle fire og lager dype brummelyder som blir til hyl. Amund Ulvestad har komponert lydbildet som veksler mellom andektig stillhet til mer sakrale og nesten litt oppblåste partier som driver forestillingen mot ritualet. Philip Isaksens lysdesign holder oss i et mørkt gravkammer. Det er rødt bak plasten – og jeg tenker at det minner om skjærsilden eller et indre organ. På et tidspunkt tar Ibsen og Paulse hodene av plastkroppene og plasserer dem rundt i rommet. Vi ser to hodeløse kropper og to hoder uten kropp. Det er kropp uten identitet og identitet uten kropp. Bildet er nesten for åpenbart, men samtidig er det forstyrrende i sin enkelhet. Så følger forestillingens lengste sekvens, Paulse og Ibsen står på alle fire, som to hunder, de slikker, suger og biter hverandre. Man ser røde merker vokse frem på huden. Man hører de våte sugemerkene som oppstår. På et tidspunkt slukkes lyset, og vi sitter igjen med lydene. Det er noe bibelsk over det, men det er mer gammeltestamentlig enn frelsesestetisk. Blod, jord og kroppsvæsker peker bakover mot det arkaiske, men iscenesettes samtidig som et bevisst samtidsprosjekt: Kroppen etableres som mytologisk materiale

(Trygge) estetiske rammeverk

Det finnes tydelige somatiske interesser i Ibsen og Paulses arbeid, det er nesten som en form for kroppslig arkivarbeid. I de beste øyeblikkene oppstår det en konsentrasjon, et forsøk på å produsere erfaring i rommet, ikke bare illustrere den. Likevel holdes også denne somatiske presisjonen innenfor et relativt stabilt estetisk rammeverk: Den nakne kroppen. Det sakrale rommet. Den blasfemiske ikonografien. Ritualet. Den langsomme intensiveringen. Dette er et formspråk som historisk sett har vært radikalt fordi det brøt med institusjonens orden, men i dag er denne estetikken gjenkjennelig. Den nakne, skeive kroppen på scenen er derfor ikke lenger i seg selv et brudd; den er et etablert dramaturgisk språk. Det betyr ikke at den har mistet sin betydning, men at dens radikalitet ikke lenger er automatisk. I en tid hvor queer teori har beveget seg fra motstandens teori til å bli et akademisk og kulturelt etableringsspråk, må også estetikken som fulgte med den tåle å bli undersøkt. Den amerikanske historikeren Samuel Clowes Huneke har foreslått at queer teori i dag må forholde seg til staten som politisk aktør – ikke bare til kroppens performative utsagn – dersom den skal unngå å gjenta en frigjøringsestetikk som allerede er delvis assimilert. Overført til scenekunst betyr det kanskje at kroppen alene ikke lenger destabiliserer rommet. I Sanctomb er kroppen alt. Den lider, begjærer, suger og bestiger. Men den politiske horisonten forblir estetisk. Den insisterer, men den forskyver ikke strukturen den er plassert i.

Risiko og ustabilitet

Paulse og Ibsen forsvinner bak sceneteppet, som nå er lyserødt. Bak det skimter jeg flere kropper som beveger seg på knærne. Det er uklart hvor mange de er og det er noe nesten drømmeaktig over sekvensen. Lydene blir mer primale, nesten dyriske, men også sorgtunge. Mens jeg ser forestillingen, tenker jeg på en episode av realityserien Top Model der aspirerende modeller konkurrerte hver uke om å bli verdens neste supermodell. I episoden var temaet "De syv dødssynder”. Dagen før innspillingen hadde en av deltagerne mistet en god venn i en bilulykke, og hun ble tvunget til å posere i en grav. Mennesker har alltid forsøkt å gjøre døden utholdelig gjennom form. Fra barokkens vanitas-malerier til middelalderens martyrikonografi, fra sørgesanger til requiemmesser, er døden blitt rammet inn, opplyst og komponert. Jeg tror ikke at kunstens forhold til døden bør speile virkelighetens brutalitet, men forsøke å skape refleksjonsflater. Jeg skulle ønske at Santcomb gikk lengre inn i den dimensjonen. Når de to danserne kommer ut på scenen igjen, har de festet løvetannhoder over hele kroppen. De beveger seg mot den store jordhaugen og bestiger den med dramatiske klyv. Paulse klatrer opp og setter seg på Ibsens skuldre før lyset slås av. Sanctomb har mange sterke og presise bilder. Problemet er at de ikke transformeres; de repeteres. Intensiteten blir utholdenhet snarere enn eskalering. Den politiske gesten er tydelig, men også for komfortabel i sin radikalitet. Jeg er fortsatt nysgjerrig på hva Ibsen og Paulse vil gjøre i fremtiden, men jeg lengter etter en post-queer risiko. Ikke mer hud, men mer fare. Ikke mer ikonografi, men mer ustabilitet. Når kritikken selv gjentar etablerte kategorier, mister den kraften til å omforme forståelsen av kjønn og kjønnede erfaringer. Det kan ende med at både kritikk og motstand automatisk bevarer det språkrammeverket de forsøker å rive ned og kritikkens narrativer kan bli like fastlåste som det de problematiserer.