Forestillinger om menn

I 2018 laget Katja Lindeberg Bare en våt munn sammen med Madeleine B. Nilsen, en forestilling som handlet om det å være kvinne. I hennes nye forestilling Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg, som har urpremiere ved Rosendal Teater, er det mannsrollen som er tema. Forestillingen er for det meste basert på intervjuer som regissør Lindeberg har gjennomført med et tjuetalls menn. På scenen formidles dette av de tre skuespillerne Joakim Thrane, Benjamin Lønne Røsler og Per Magnus Barlaug samtidig som Lindeberg selv innimellom projiseres på video på veggen, hvorfra hun kommuniserer med skuespillerne. 

Lek med klisjeer

De tre mennene tiltales med sine virkelige navn, men veksler samtidig på å spille ulike roller gjennom forestillingen. I starten har de på seg superheltkostymer, mens de senere får på seg dress, kamuflasjeklær og apemasker. Vi blir med på nachspiel, jakt og stevnemøter. Scenen er fylt med kuriøse objekter som kan leses som mer eller mindre maskuline: Blant annet utstoppede dyr, en bardisk, et foosball-bord og en boksesekk. Det er fort gjort å bli skeptisk til premisset om at en kvinne skal fortelle oss hvordan det er å være mann, særlig tatt i betraktning den ordrike forestillingstittelen, som liksom allerede har konkludert: Menn vil bare ha omsorg, men greier ikke uttrykke det. Forestillingen er imidlertid bevisst denne problemstillingen, for innledningsvis høres Lindebergs stemme over høyttalerne hvor hun forklarer arbeidsmetodene sine og stiller spørsmålstegn ved om hun har intervjuet et representativt utvalg menn. «Vi blir ikke enige», sier hun som svar på det siste, uten å presisere hvem «vi» er. Jeg leser «vi-et» som et bilde på samfunnet som helhet, og dermed blir forestillingen et smidig bidrag inn i en større, mangfoldig diskusjon om kjønnsroller.

Mannen som studieobjekt

De tre skuespillerne tar oss gjennom ulike scenario som er flettet sammen slik at vi flyter fra brautende gutteturer til sårbare innrømmelser om treningsmani, Viagra-bruk og selvmordstanker. De har med seg bærbare kamera, og når de filmer hverandre, forsterkes den undersøkende og dokumentariske innfallsvinkelen. Det samme skjer når Lindeberg stiller skuespillerne spørsmål via videoprojeksjonen. Det ligger ofte en dobbelthet i formidlingen av mennenes historier, for eksempel når guttegjengen innrømmer at de har normalisert det å vise frem kjønnsorganet sitt til hverandre, samtidig som de presiserer hvor barnslig dette er. Det er lett å få avsmak for mannen som konsekvent søker etter mye yngre kvinner, men så viser det seg at det han egentlig ønsker er å innta beskytterrollen – noe som jevnaldrende kvinner ikke nødvendigvis har behov for. Forestillingen har flere slike fine poenger som får meg til å undre meg over hvorfor foreldede kjønnsnormer tilsynelatende har stor innflytelse på noen menns selvfølelse i dag. Som kvinne finner jeg ikke så rent lite glede i å kaste den type forventninger på dør, men så har ikke den tradisjonelle kvinnerollen vært noe særlig å hige etter, heller.

Til tross for at enkelte av temaene er dystre, er det først og fremst mye humor i forestillingen. Thrane, Røsler og Barlaug får frem det sårbare, men også komiske, i tekstmaterialet. På sjarmerende vis formidler skuespillerne tanker som den opprinnelige avsenderen kanskje ikke har vært bevisst på tidligere, eller som det kan ha vært pinlig å fortelle om. Etter hvert vokser det frem en skepsis mot intervjueren Lindeberg, og her virker det som om skuespillerne i større grad spiller seg selv. Det kommer også frem at en eller flere av dem har bidratt til tekstmaterialet med egne erfaringer. «Du setter oss i bås!», roper de til Lindeberg mens de hauser seg opp og drar av sted for å finne henne. Regissøren, på sin side, ber skuespillerne om ikke å forlate scenen midt under forestillingen. Nedbrytningen av den fjerde veggen fungerer ikke helt. Jeg tror årsaken er at det fremdeles er åpenbart at dette er planlagt, så når utøverne liksom bryter med rollene sine fremstår det påtatt. Forestillingen har balansert fint mellom fiksjon og virkelighet frem til dette punktet, noe som har gitt den en viss dybde, men her blir den mer platt.

Komplekst og sprikende

Det er positivt at forestillingen lar mennene bli noe mer enn kun forskningsobjekter, og at regien får frem kompleksiteten i tematikken ved å stille seg kritisk til eget innhold. Noen ganger, når utøverne og regissør kommer i klinsj, fremstår reaksjonene litt barduse, Lindeberg anklager eksempelvis mennene for å seksualisere henne i en situasjon jeg tolker som mer nyansert enn som så. Kanskje er det et poeng at misforståelser og usikkerheter skal få spillerom, men jeg opplever ikke at uoverensstemmelsene og påfølgende forsoning bidrar noe særlig til helheten eller den grunnleggende tematikken. Dermed blir slutten litt plump, til forskjell fra de tankevekkende og morsomme historiene vi fikk høre i begynnelsen. Forestillingen går ikke i dybden på enkelthistorier eller bruker disse til å påstå noe, med mindre konklusjonen er at (også) menn er sårbare. Det er i så fall ikke særlig oppsiktsvekkende. Heller enn å tilby nye innsikter, fungerer forestillingen mer som et speil rettet mot dagens samfunn og de mennene som forsøker å leve der. Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg er mer mangefasettert og mindre sentimental enn tittelen skulle tilsi, med et innhold som jeg tipper mange vil kjenne seg igjen i.