Gull, glitter og rosa tyll

«Gjennom min oppvekst og ungdom er det kvinnelige felleskapet blitt tredd nedover hodet mitt som en gigantisk livmor og jeg har veldig raskt fått pustebesvær». Dette skrev mitt følge på torsdagens siste forestilling på Showbox, Bare en våt munn, i en epost dagen etter. Hun er et barn av 1970-tallsfeminismen og kunne ikke komme seg raskt nok bort derfra. Men torsdag kveld på Black Box teater skjedde det noe: «I Bare en våt munn kjente jeg et oppriktig fellesskap med disse unge kvinnene, alle kvinner, gjennom alle tider. Endelig kunne jeg uanstrengt synke inn i søsterskap, skam, stolthet, moderskap og nærhet, sammen med alle kvinner som befant seg i salen der og da».

Attesten kan i seg selv stå som et statement om forestillingens relevans, men så er det også noe med måten Katja Brita Lindeberg og Madeleine Nilsen gjør det på. Foruten de to unge kvinnenes egne erfaringer er Bare en våt munn basert på en rad samtaler med kvinner som åpent har berettet om deres kamp med egen identitet. Deres blikk på seg selv gjennom egne og andres øyne, om sexfantasier og forventninger og om alt det vanskelig definerbare i gråsonene.

Rosa tyll Lindeberg og Nilsen boltrer seg i gull, glitter, rosa tyll og mange andre visuelle elementer i et drømmeaktig, mer eller mindre kitschy scenelandskap med en paviljong i midten. De spiller ut kvinnenes ulike vitnesbyrd og betroelser, deres skambelagte hemmeligheter og følelser på en åpen, skamløs måte. Utsagnene, påstandene, de fysiske utprøvingene av dem, de enkle nedstrippa bevegelsene følger hverandre som perler på en snor. Mot slutten betror Madeleine Nilsen oss litt anstrengt at hun gjerne skulle sett at vi så henne som uanstrengt. Og det er nettopp slik jeg ser dem, og som jeg vil tro er noe av det som gjør forestillingen så relevant: selvfølgeligheten alle de vanskelige, kleine, absurde og vakre situasjonene spilles ut med. Det dokumentariske, intervjubaserte elementet, måten de hele veien hopper fra en situasjon til en annen, kombinasjonen av tilsynelatende ukombinerbare elementer, den enkle, direkte måten å henvende seg til publikum på, sammen med galskapen og det vaudevilleaktige, gjør dem til yngre slektninger av, og arvtakere etter, Verk produksjoner. Uten at det på noen måte skal eller kan brukes mot dem, tvert imot.

Adresseavisens anmelder kritiserte, etter premieren i høst på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim Bare en våt munn for ikke å «bore dypt nok» og for ikke «å bringe noe nytt til torgs». Bortsett fra anmeldelsens innledende opplysning om at skribenten er «en godt voksen mann» som ikke føler seg «i hovedmålgruppen for et stykke som forsker i kvinnelig seksualitet», er det vanskelig å skjønne hva han mener. I vår kvasifrigjorte tid er dette arbeidet, i mine øyne, et kunstnerisk svar på en kollektiv og individuell situasjon som roper etter denne typen åpne, ujålete måter å behandle denne knudrete, tabubelagte tematikken på.

Vennlig og effektivt Dersom Showbox er representativ vitner den om at det jobbes godt over tid med scenekunst for barn og unge, i Norge og internasjonalt. Festivalen har vært arrangert av den landsdekkende formidlingsorganisasjonen Scenekunstbruket hvert år siden 2005. Parallelt med økningen i kvalitet og kunstnerisk bredde utvikler den seg merkbart, som festival. Den inkluderende profilen avspeiler seg i måten publikum tas imot og loses vennlig og effektivt inn og ut av de ulike arenaene på.

Jeg var til stede på to tettpakka dager hvor jeg fikk med meg sju forestillinger. Det nederlandsk/brasilianske kompaniet Duda Paiva company leverte Monsters, en smått akrobatisk forestilling i grenselandet mellom dans, figur-og masketeater. Den uuttalte kjernen i forestillingen består i sin essens av den greske myten om Minotaurus, den ulykkelige halvt menneske/halvt okse-figuren som er innestengt i labyrinten. Vær forsiktig, det du ser kan være noe annet enn det du tror det er, synes å være et hovedbudskap. Aktørenes ekspressive, energiske og imponerende kontrollerte omgang med figurene ga, på sitt beste, et bergtakende, poetisk inntrykk, som etter hvert ble satt i skyggen og delvis ødelagt av et heseblesende tempo. Som om det gjaldt å presse så mye som mulig inn på kortest mulig tid.

Lyden av testosteron «Hvordan låter testosteron?», spurte komponisten Åse Ava Fredheim seg selv i arbeidet med musikken til danseforestillingen Oxytrain. Danserne og koreografene Katja Schia og Nina Biong satte seg som mål å danse hormoner i bevegelse, nærmere bestemt det mannlige testosteron og kvinnelige oxytocin. Kledd i noen selvoppblåsende romaktige drakter går de til verket, først perfekt og harmonisk samstemt, etter hvert mer rykkvist og kaotisk. Musikken og bevegelsene bærer preg av å ha blitt jobbet fram på en integrert og dynamisk måte, noe som gir følelsen av hel ved. Til tider litt for hel kanskje, først og fremst i forholdet mellom idé og ferdig verk. Schia og Biong har altså en idé om en danseforestilling med hormonelle bevegelser, og lager nettopp det! Jeg for min del savner noe mer, noe annet. Det som helst skal komme til syne når ideen er kokt så grundig inn i verket at den reduseres til en knapt synlig og hørbar grunntone. Tittelen er sånn sett symptomatisk, som om toget er kommet til endestasjonen og står der i all sin prakt, synlig for alle. Forestillingen og samarbeidet mellom de to danserne inneholder imidlertid en kjerne av noe visjonært og løfterikt som jeg gleder meg til å se framtidige resultater av.

Om jeg skulle plassere forestillingene på Showbox langs en skala finner vi, på den ene enden, den maksimalistiske, pedagogiske, publikumsinvolverende og godt gjennomførte forestillingen #Me&U. I en innledende, timelang gruppeworkshop med tema kropp, grensesetting, kjønn og seksualitet, er publikum med og skaper materialet, som så framføres av fem dansere over hele rommet. På den andre enden den spanske minimalistiske «småteater»-forestillingen A mano (For hånd). Ved hjelp av en kombinasjon av leire og hender, gjort på en bitteliten scene, skapes det klassisk teatermagi med nostalgisk tilsnitt. Det hele foregår i et utstillingsvindu i en bruktbutikk hvor en av figurene gjør hva den kan for å bli solgt, men alltid settes til side til fordel for alle de andre figurene. Den H.C. Andersen-aktige historien, sammen med det bevegelsesmessige mesterskapet til de to utøverne, har en smak av evighet over seg. Midt på skalaen mellom disse to finner vi Kristofer Grønskags lett kaotiske, assosiative forestilling Rufs, om to lopper som bor på hodet til uteliggeren Rufse. Den går, med et poetisk, rytmisk språk, inn i det særegne, absurdistiske barnehumor-universet. Historien kan knapt sies å ha hode og hale, men den står for det! Samspillet mellom Per Magnus Barlaug og Kjersti Stenby, begge med bakgrunn fra Akademiet for scenekunst i Fredrikstad, sitter som støpt. Kontakten med barna på gulvet etableres raskt når Barlaug stikker foten sin inn blant dem og spør om det lukter tåfis. Et kanskje billig trick, men det virker som det skal.

Brudd med det pedagogiske Sist, men ikke minst, kunne Showbox by på en smått sensasjonell premiere. Veteranen Guandaline Sagliocco har i mange år vært på en tilnærmet «never ending tour» i Norge og utlandet, spesielt hjemlandet Frankrike, med forestillinger som Voff!Art, Tone!Art og Scene!Art. Felles for dem er nærheten til publikum, kombinasjonen av det kunstnerisk-pedagogiske og et til fingerspissene gjennomført skuespillerhåndverk, med utgangspunkt i fransk, fysisk-mimisk teater. Den nye forestillingen hennes, To ord, er i Anne Mali Sæthers regi et brudd med det pedagogiske og det intime, nære forholdet til publikum, til fordel for et mer distansert, nesten Beckettsk, absurd, eksistensielt uttrykk. Teksten, av den franske dramatikeren Phillipe Dorin, dreier seg rundt det traurige livet til en enslig kvinne som gjennomgår innholdet i vesken sin. I denne forestillingen er det som om Sagliocco tar hele skuespillerkunsten ned til sine grunnleggende bestanddeler. Stemmebruken, vekslingen mellom forsiktige og brå bevegelser, pauseringene mellom de repetitive presentasjonene, karakteriseringene og klassifiseringene av de ulike elementene i vesken vitner både om tilhørighet til en dypt rotfestet kunstnerisk tradisjon og vilje til fornyelse. Og her må også en annen veteran nevnes: Guandaline Saglioccos landsmann Jean Vincent Kerebel har i mange år vært teknisk sjef på Black Box teater. Hans forsiktige, finstemte, lysarbeid i samspill med Magnus Børmarks fine musikk og lydarbeid, gir helhetsuttrykket i To ord en scenografisk tilleggsdimensjon i det ellers tomme scenerommet.

De fleste forestillingene på Showbox er tradisjonelt rettet inn mot aldersmessige målgrupper. I år var imidlertid flere av dem ikke definert på den måten, med god grunn. Om det skyldes tilfeldigheter eller at jo høyere kvaliteten og jo videre bredden er, jo mindre presserende blir målgruppetenkningen, vet jeg ikke. Jeg har gjennom årene ofte måttet minne seg selv på at det er barne-eller ungdomsteater jeg ser for å plassere meg i det rette mentale rommet og komme forestillingen i møte på dens egne premisser. I år tok jeg meg selv påfallende ofte i bare å sitte og se en god forestilling.