Fest og alvor, innenfor og utenfor

Denne teksten ble originalt skrevet for et publikum bestående av venner, bekjente og fagfeller i et format jeg benytter skamløst ofte, kanskje for ofte: en Facebook-post. Det hender jeg treffer i det formatet, det tillater meg å være både navlebeskuende, pompøs og patostung. Og jeg vet eksakt hvem som ser det - og ikke ser det. Det er jo egentlig et problem vi har i feltet, at den mest aktive plattformen for debatt rundt faget vårt er en som (av gode grunner) boikottes av mange og anses som en gravplass av en hel generasjon. Likevel er det ofte den plattformen jeg velger, der kan jeg skrive langt (og gjentakende), uten å være så nøye med språk eller presisjon i mine betraktninger. De som skal lese det kjenner meg jo, så de får legge to og to sammen selv. Når jeg nå har blitt spurt om at denne teksten kan bli publisert i et uavhengig, redaktørstyrt medium, melder skammen seg. Jeg kunne valgt andre eksempler enn min egen forestilling, jeg kunne løftet andre stemmer, komplisert fremfor å forenkle og stilt gode spørsmål fremfor å gi enkle svar. Men her er den (lett redigert og språkvasket), én versjon, Facebook-versjonen, til «alle». («Alle og alle» fru Blom, mine Facebookvenner og Scenekunst.no sine lesere er nok mange av de samme, eller i det minste av samme ulla.)

Anmelderi og blikket

Med fare for å sette i gang en ny debatt som igjen utsetter de allerede utsatte, så har jeg de siste dagene tenkt litt på anmelderi og blikket. På Centralteateret foregår det en fest om dagen, og det er gledelig å se at billetter blir revet bort, og at fans, nerds, queers and weirdoes danser side om side med det tradisjonelle teaterpublikummet. Attpåtil overbeviser gjengen på og av scenen anmelderne. Det er ingen selvfølge, og veldig rørende. Likevel er det noe som jeg har tenkt på lenge som gjør seg gjeldene her: For hvis blikk gjør vi det vi gjør? Hvem sin kropp omfavner vi? Hvilke møter forsøker vi å skape? Jeg jobber ikke kun for det skeive blikket, som jo heller ikke er et singulært blikk, og den enkelte publikummer ingen monolitt. Men det er klart jeg ofte i mitt arbeid skjenker de skeive en særlig tanke, og det gjør jeg så absolutt i Rocky Horror Show - med et slik materiale skulle det bare mangle. Derfor kommer det med en bismak når jeg opplever at "fest" som måte å være sammen på blir vurdert som noe mindre verdig enn teater som medium for å trykke seg.  For oss, vi som utfordrer kjønnstyranniet eller har en annen seksualpraksis enn den heteroseksuelle-vanilje-dansen, er jo nettopp festen der vi møtes, legger strategier, debriefer, og ja - tar oss fri fra heteronormativiteten og cis-tvangstrøya. Og likevel så er det festene våre som er gjenstand for politisk debatt, som blir skutt på og invadert. Pride-bevegelsen som vi kjenner den, startet også etter en hendelse i et lokale ment for fest, et angrep fra politiet på baren Stonewall i New York. Også på vår fest i teatret bryter politiet seg inn, heldigvis fiksjonelt. En publikummer kom opp til meg på premieren, han takket for festen, kona var på dansegulvet, men han ville gi meg en kort tilbakemelding: Han kunne ønsket seg mer "alvor", for det er jo så hardt for de skeive om dagen. Jeg takket pent for tilbakemeldingen, men angret etterpå for at jeg ikke sa det jeg egentlig tenkte: Du trenger ikke å fortelle meg at det brenner, det kjenner jeg helt fint der jeg ligger etter å ha blitt kasta på bålet. Vi har skapt dette rommet FOR oss, ikke OM oss - men jeg er så glad for at du er her også. Noen anmeldelser har hintet om det samme, at forestillingen burde adressere disse mørke strømningene i samfunnet vårt. Det mener jeg jo at vi gjør i innhold og utrykk, og ikke minst i form. Særlig eksplisitt er jeg i å foreslå en by der teatrene er nedlagt, for det kan jo være en sammenheng mellom kunstfiendtligheten og at motstanden de skeive nå opplever. Men jeg har tenkt at vi som er utsatt ikke trenger å bli fortalt hva som skjer der ute i den virkelige verden, men at vi trenger et annet sted å møtes. Særlig når våre fysiske møteplasser forsvinner som et resultat av dating- og hooke-apper. Og jeg har håpet at nettopp kontrasten mellom hva som skjer innenfor slottet vi har skapt på Centralteatret, og hvordan verden ser ut utenfor, snakker for seg selv. Jeg kommer ikke fra institusjonsteatrene, og jeg lærer masse om det faglige hver dag, også gjennom grundige anmeldelser. Men dette aspektet, ønsket om «alvor», klarer jeg ikke å la være å spekulere i om bunner i noe annet enn faget vårt. Jeg ser det skje når majoriteten skal se kultur fra andre grupper også. Vi vil helst se film sør fra ekvator hvis det handler om hvor "vanskelig" det er, vi vil helst se de fattige slite, de med funksjonsvariasjoner slåss mot systemet eller de som må flykte gjøre det uten sko på bena. De «lidende» skal sementeres som lidende, og de andre delene av å være menneske gjemmes bort. Og ja, teater (i tradisjonell forstand) handler om konflikt, om å overgå hindringer, eller feile i forsøket. Men Rocky Horror handler om Brad og Janets reise, det unge heterofile paret, om deres møte med det ukjente, og kampen om å få låne en telefon. Og deres oppdagelse av at mer bor i dem enn det normative. Her er de "romvesenene", de som er annerledes, de som skal slite og kjempe - før vi møter Frank og får se hans fall fra toppen. For makt korrumperer uavhengig av hvem eller hva du er. Å være skeiv gjør deg ikke automatisk god. Jeg har ennå ikke hatt gleden av å bli anmeldt av noen som eksplisitt har tydeliggjort sin plass som skeiv i verden. I alle fall har de ikke nevnt det i sine anmeldelser eller navngitt fra hvilken posisjon i verden de leser verket. Jeg har derimot i tidligere forestillinger hatt gleden av kommentarer som "det er vanskelig å få øye på hva som er meningen med dette kjønnsrotet" eller "mannen i kjole fikk publikum til å humre". Likevel tror jeg ikke nødvendigvis på de harde skillelinjene, eller at det å "være" noe er det samme som å "kunne" noe. Jeg synes "hvem kan spille hva" eller "hvem kan sette opp hva" egentlig er dumme spørsmål – selv om tiden krever dem. Et mer interessant spørsmål er det om potensialer, om hva som skjer når "den" eller "den" gjør det, om kunnskap, nærhet til materialet, forståelse for materien. Levd liv betyr noe, og kunnskap betyr noe. De er av og til det samme, og av og til ulike. Dette skrev Sofia K. Estifanos presist om i teksten "Om historiefortelling og arv", den ytterst nødvendige brannfakkelen som satte i gang fjorårets heftige teaterdebatt.  Så. Jeg blir jo nysgjerrig på hvordan avisene velger hvilke anmeldere de sender hvor. De skriver jo gjerne om identitetspolitikk i kunsten, og de er raske til å fremstille minoriteter som totalitære og hårsåre på samme tid, men er anmelderen fortsatt en nøytral størrelse? Når en anmelder skriver at "Oslo Nye var fylt med entusiastiske menn og kvinner", blir det vanskelig å ikke tenke at hun ikke har sett nettopp dem forestillingen adresser, de som synes boksene "mann" og "kvinne" er for trange og for faste, og de som elsker og ligger uavhengig av dem. Trengte de mer fandenivoldskhet? Og er festen ufarlig for dem? Er Teletubbies en ufarliggjøring av Rocky Horror Show? I en tid der bøker fjernes fra skolebiblioteker og hva barn kan se eller ikke se i Pride-paraden debatteres. er plasseringen av Barne-TV-kultur (med det skeive ikonet Tinky Winky) midt i det andre ville kalle syndenes pøl kanskje også ment politisk? Og for hvem er disse tegnene tenkt? Har jeg forsøkt å overbevise hetero-cis-majoriteten? Eller skape et sted der minoriteten får møte majoriteten? Eller kanskje til og med et sted der ulike grupper kan få møte hverandre? Jeg fremstår sikkert litt sur og selvopptatt. Det er jeg virkelig ikke. Jeg er i hvert fall ikke sur. På samme måte som jeg krever at anmelderne setter seg inn verket de skal anmelde, så forsøker jeg å sette meg inn i anmeldelsene og ikke minst anmelderne. Ingen er en monolitt, heller ikke anmelderkorpset, jeg evner helt fint å forstå at det er ett enkelt perspektiv, og det perspektivet beriker også min praksis. Hver gang. Men én gang kunne det vært spennende å bli lest av et blikk jeg forsøker å nå, og særlig fint kunne det vært denne gangen. Men det er ingen selvfølge å bli anmeldt lenger, og jeg er dypt takknemlig for all oppmerksomhet vi har fått, og hver anmeldelse. Hver eneste en. Heldigvis opplever jeg at alle har forsøkt å lese verket og at de har funnet noe. Noen av anmeldelsene har presset frem tårene hos meg i sin presisjon. Men de som virkelig har brakt frem lommetørkleet, er alle publikummerne, de som omfavner oss fysisk både under og etter forestilling, de har kommet ut hos oss, tatt med besteforeldrene sine, de som kom alene og gikk hjem sammen, og de som har skrevet sinnssyke tilbakemeldinger i sosiale medier om at det er første gang i livet de har følt seg akseptert og sett. Det er tilbakemeldinger jeg tar med meg, ikke kun for å utvikle min faglighet, men for å fortsette å utvikle meg som menneske i denne verden. Et menneske med blindsoner, men som fortsetter å prøve hver dag å bli bedre på å se, romme, forstå og omfavne.