Fest, moro og evig fortapelse

Selv om Edward Gardner ikke skal ta over som musikksjef i Operaen før neste høst, har han likevel vært mye å se i Bjørvika denne våren. Det begynte med et innhopp på siste Elektra-forestilling i februar og fortsatte med produksjonen av Verdis Maskeballet som fortsatt spiller på Hovedscenen. Før påske dirigerte han også Berlioz’ «dramatiske legende» Fausts fordømmelse. Her viste både Gardner, Operaorkesteret og Operakoret seg fra sin beste side, og gjorde ikke akkurat forventningene til Gardners tiltredelse noe mindre.

Konsertant halv-opera Fausts fordømmelse tar for seg scener fra Goethes Faust og åpner med den gamle, livstrøtte doktor Faust. Inn kommer Méphistophélès, Satan sjøl, og lover Faust ungdom, visdom og at alt han ønsker seg skal gå i oppfyllelse. Méphistophélès tryller frem den vakre Marguerite, som Faust blir håpløst forelsket i. Han gir henne en sovedrikk som hun kan gi til moren sin så hun ikke hører de nattlige stevnemøtene. Til tross for at Faust forsvinner, fortsetter Marguerite å gi sovedrikken til moren helt til hun dør av den, og Marguerite blir satt i fengsel. Faust redder Marguerite gjennom å gi fra seg sjelen sin til Méphistophélès, men under flukten begynner han å se demoner og andre infernalske vesener. Marguerite blir frelst og får komme til himmelen, mens alt går rett til helvete for Faust, bokstavelig talt.

Dette verket har blitt fremført både som konsertverk og som opera, selv om sceniske utgaver har hatt noe varierende hell. Fremføringen i Operaen er stort sett helkonsertant, med unntak av små blaff fra Ludivine Petits konsertregi: I scenen på vertshuset kommer alle tenorene og bassene i Operakoret helt frem på scenen, mens i det store, himmelske sluttkoret står både Operaens barnekor og Operakorets alter og sopraner øverst i salen.

Veldig sterkt kor Disse relativt små, men ytterst effektive grepene gir liv til handlingen samtidig som musikken forblir det bærende elementet. Sammen med orkesteret er det også koret som har den bærende rollen i Fausts fordømmelse, der de gestalter både livsglade bønder, studenter, soldater, engler og demoner. Operakoret er også virkelig i slaget, med en massiv og kraftfull kjerne i klangen. Bondekoret i åpningen er gledesstrålende og presist, og det store sluttkoret når Marguerite stiger opp til himmelen, er nesten overjordisk vakkert. Det er også tydelig at tenorene og bassene har det moro med det oppfunne språket som demonene synger mot slutten. Likevel savner jeg litt mer gjennomsiktighet og driv i den store påskesalmen i andre del. De eksponerte a capella-delene står litt for mye og stamper.

Det korale høydepunktet er den store vertshusscenen, der mannskoret trekkes frem på scenen og spiller festglade studenter. Sekvensen inneholder akkurat riktig mengde rølp, og sangerne får anledning til å synge veldig, veldig sterkt. Kanskje er det på grensen til ubehagelig rent volummessig, men de har likevel en beundringsverdig kontroll og balanse. Det er også veldig moro å høre dem så til de grader slå seg løs, spesielt i den store amen-fugen – en grotesk og lite subtil parodi av bachsk kontrapunkt.

Det er også god trøkk i orkesteret, med en ganske bass-tung balanse. Gardner får frem alle de rare, små motstemmene i Berlioz’ musikk og løfter dem frem fremfor å prøve å gjøre den ofte gjenstridige og merkelige musikken mer medgjørlig. Alle kluter settes til i den ungarske marsjen i første del – kanskje det mest berømte utdraget fra verket – og de spiller med florlett ynde i Sylfidenes dans til slutt i andre del.

Variable solister Den polske tenoren Pavel Cernoch synger rollen som Faust med en fin klarhet og ringende toppregister. Likevel er det veldig ensformig og statisk; han gjør for lite for å forme karakteren Faust eller tilføre vokale nyanser i de ulike scenene. Han virker direkte uinteressert i duettene med Marguerite, til tross for at de flommer over med romantikk og begjær fra Berlioz’ side. Selv ikke dramatikken mot slutten, hvor han rir rett inn i evig fortapelse, synes å ha noen innvirkning på ham.

Heldigvis er de tre andre solistene mer med på notene. Den fransk-kanadiske mezzosopranen Julie Boulianne synger Marguerite med stor fylde og dynamisk spenn. Hun utmerker seg som historieforteller med stor kontroll på språket åpningsarien om kongen av Thule, som var tro helt til han døde. I den store arien «D’amour, l’ardente flamme» er det lengtende patos i masser, og en nærmest ekstatisk avslutning. Operaens egen bass Jens-Erik Aasbø er skikkelig i slaget i den lille rollen som Brander, en av vertshusgjestene, og synger «Sangen om rotta» med karakter og stor innlevelse. Som Méphistophélès låter den franske barytonen Nicolas Courjal litt presset i toppregisteret i de første scenene, men han kompenserer med en livlig, til å begynne med komisk fremstilling av djevelen. Når nettet for alvor begynner å snøre seg rundt Faust, kommer en langt mer skremmende side frem.

Fausts fordømmelse er sjelden å se på norske konsertplakater. Så vidt jeg har kunnet se har ikke verket blitt gjort i Oslo siden norgespremieren i 1996. Man kan lure på hvor det har gjort av seg så lenge, når det låter så bra som dette. Denne fremførelsen viser både Edward Gardner, Operakoret og -orkesteret i storform. Om det fortsetter slik, er det bare å glede seg til 2024.