Et umulighetsprosjekt

En bekjent av mine foreldre fortalte meg en gang om en forestilling han hadde sett i Wien. Det var en date på Burgtheater hvor han så forestilling med enormt mange karakterer og stemmer. Lengden, mengden med tekst og avbrytelsene fra både de bak scenen og publikum brant seg fast i minnet. Senere skulle det vise seg at stykket han snakket om var Sportskoret i regi av legenden Einar Schleef som døde rett etter. Dramatikeren Elfriede Jelinek ble senere sentral for meg i å forstå hva tekst kan være i teatret.  Forrige uke holdt jeg en liten innledning om Hélène Cixous, og da jeg leste noen av tekstene hennes om igjen, gikk det opp for meg hvor mye som har endret seg siden hun skrev sine banebrytende tekster. Å lese Cixous i dag krever at man forskyver hennes opprinnelige spørsmål, som ofte dreide seg rundt patriarkalske maktsystemer og kvinnens rolle i disse. Det samme er påfallende når jeg leser noen av Jelineks eldre tekster. De er skrevet i en tid hvor forståelsen av kjønn var langt mer binær enn den er i dag. Det tar ikke vekk de litterære kvalitetene i teksten, men det gjør absolutt noe med hvordan man opplever en tekst som Sportskoret. I en tekst jeg skrev på Scenekunst før jul om Alt er gratis, også på Det Norske Teatret, nevnte jeg Jelineks Sportskoret, men det var ment som et eksempel på en tekst som er umulig i kraft av de mange stemmene og utøverne som skal til for iscenesette den. I versjonen Det Norske Teatret har satt opp nå, er tekstmengden forståelig nok blitt kuttet. I Rebecca Nilssons regi er det fem utøverre på scenen og en musiker som spiller de ulike stemmene. Nilsson har også tidligere har vist interesse for å jobbe med tekster som har tydelige litterære kvaliteter.

Død over kamera

På Scene 3 står det bord og stoler som i en kafe eller bar, og på scenen spilles det, tada, en fotballkamp. Skuespillerne trasker rundt med drakter som det står «Jelinek» på. De samler seg bak publikum og går frem på scenen som et lag og snakker i kor. Gruppen løses opp, de henter et kamera og en mikrofon, og skuespiller Sarakka Gaup skal akkurat til å gå inn i rollen som reporter når kamera svikter og forestillingen stoppes. En av de jeg er sammen med sier at det helt sikkert er meningen, men etter hvert som tiden dras ut og skuespillerne desperat forsøker å underholde oss med småprat og oppfordringer om å kjøpe øl, forstår vi at det ikke er tilfelle. Likevel, det er noe vakkert når teknikken klusser og det blir små errors, det minner meg om hvor glad jeg er i teatret. Sportskoret ble skrevet i 1998 av den østerrikske dramatikeren og forfatteren Elfriede Jelinek. Hun er kjent for sine flerstemte, rike og motsetningsfulle tekster. Det er et postdramatisk verk, teksten har lite handling og ingen karakterer, og det er bruk av kor, tale og refreng. Flere har lest stykket som en versjon av agon, en gresk konkurranse eller tvist til ære for gudene, men det som slo meg da jeg leste den er den polemiske satiren og hvordan Jelinek både angriper og undergraver sport og dens tilhørende ideologier. Når kameraet virker, kjører vi på fra start igjen, og forestillingen går inn i en god time hvor de har importert tysk teaters hellige gral, et filmkamera. Etter at Kjersti Horn integrerte det som en fast gral i sitt kunstneriske virke, har det uten å bli for konservativ gått litt inflasjon i det her hjemme også. De filmer ulike sportssettinger som pressekonferanse, bar og talkshow, og Gaup lener ansiktet sitt tett inn mot kamera i «rollen» som en snål reporter. Teksten til Jelinek er kanskje old school, men den er også full av herlige motsetninger, overrumplende bilder og en evne til å analysere overflater og sette dem i spill på en måte få andre dramatikere formår. Jelinek er kjent som tv-narkoman og konsumerer like store mengder reality og sport som hun leser klassikere. Det enorme kunnskapshavet og miksen mellom høyt og lavt kunne glidd rett inn i Jack Halberstams begrep Low Theory og har blitt enda tydeligere i nye tekster av Jelinek. Når Carl Martin Eggesbø på et tidspunkt i forestillingen kler på seg en banandrakt, tenker jeg på et intervju jeg leste med henne for noen år siden hvor hun sa at hvis regissører iscenesatte hennes tekster igjen med dansende kjønnsorganer og frukt, ville hun stoppe å komme på premierene, og det har hun vel for øvrig også gjort. Dette kan jo være med fullt overlegg, men siden hele forestillingens estetikk er preget av lite ressurser og tysk shopping blir jeg usikker.

Krasj av teatertradisjoner

Det største problemet jeg har med oppsetningen er hvordan visse skuespiller- og teatertradisjoner krasjer i møte med tekster som denne. Ofte når jeg ser Jelinek i tysktalende land, kan skuespillere bryte ut av teksten, leke med den og gå ut i en improvisert rant om noe som har hendt den siste uken. I Norge er det som om skuespillerne er bundet av teksten, og det er kanskje ikke så rart i kraft av dens kompleksitet. Men krasjet gjelder ikke bare i tekstlevering, det er også en overdreven bruk av kamera og et fysisk spill som tenderer mot det parodiske. Når det er sagt, er det noen fine sekvenser, som når de klarer å la teksten leve i rommet og ikke gjennom linsen. For selv om vi er i samme rom, gir teksten en fornemmelse av distanse, og kanskje fordi Jelineks tekster ofte leker med en kunstig performativitet, blir det forsterket. Særlig Carl Martin Eggesbø viser seg som en fortolker av Jelinesks ånd, både i måten han leverer tekst på og i det fysiske kroppsspråket som beveger seg litt i retning av det som gjorde den nylige avdøde Rene Pollesch sin måte å arbeide med skuespillere på så legendarisk. Det er som om teksten blir kropp i møte med Eggesbø, og jeg håper å se ham arbeide med flere tekster som denne.

Teksten, som hopper og spretter i mange retninger, er et maraton av metaforer og språklige krumspring gjennom filosofi, Disney, politikk, kjønn og sport. Å meisle Jelineks tekster ned til et enkelt poeng vil være å yte den urettferdighet, men mange vil nok mene at meninger som «sport er drap, folk er mordere, og den menneskelige masse er en gruve som ødelegger individer» eller «forholdet mellom mann og kvinne er et mellom gjerningsmann og offer. Å være et menneske betyr å være kriger» er blant det mer konkrete i teksten, og her trer også de litt utdaterte kjønnsideene i teksten hennes frem. Dette kommer selvsagt an på hvor i verden man sitter og konsumerer den, og sånn sett har den vel en slags evig aktualitet i seg. Prosjektet har vært et slags stunt med kortere prøvetid, de har fotballdrakter og litt andre sportsrekvisitter, den nevnte banandrakta, og på et tidspunkt kommer to av skuespillerne kledd ut som kaniner, men kostymene virker ikke som de henger sammen i en overordna tanke. De er mer basert på hva som har vært mulig å oppdrive og som de har syntes har vært gøy. Musiker Sjur Miljeteig lydlegger forestillingen, og det fungerer fint, kanskje kunne man lekt enda mer med referanser til sport eller det antikke for den del, men musikken virker som en integrert del av arbeidet. Jeg tror jeg leste et sted at Sportskoret ble beskrevet som et slags umulighetsprosjekt, og det stemmer nok. For Sportskoret på Det Norske Teatret er ikke bra teater, men det finnes anslag til det, som på slutten når Joachim Rafaelsen og Eggesbø spiller en talkshowsekvens hvor de diskuterer privatliv og skilsmisse i kraft av at Eggesbø er Oliver Kahn, en tysk stjernespiller som nå er businessmann. Sekvensen går ut på at de gjentar det samme ordet tre ganger, og etter hvert blir det både smått absurd og morsomt. Selv om Jelinek elsker shopping og bruker det overfladiske, det kunstige og likegyldige som modeller for sin estetiske og filosofiske visjon, er det faktisk den litt tilfeldige shoppingen som man ofte gjør lørdag ettermiddag med lavt blodsukker som ikke fungerer i Sportskoret. Regissør Rebecca Nilsson er selv utdannet i Amsterdam, men det er noe med den litt vilkårlige bruken av tysk estetikk som jeg håper at norsk teater snart legger til side. Jeg vil gjerne se flere av Jelineks tekster på norske scener, og forestillingen viser i korte glimt at det finnes mange og andre måter å dissekere og iscenesette teksten på som ikke inneholder kamera eller dansende frukt. Nettopp når det kunstige og overfladiske trer i kraft som i sluttscenen, skjer det til tross for tekstens mange år på baken og litt utdaterte kjønnskamp interessante ting.  Til slutt: Jeg setter stor pris på at institusjoner både tar risikovilje og gir rom til tekster som Sportskoret (selv om jeg syns den kunne ha fått litt mer tid og ressurser) og at de har innført ordningen «betal så mye du vil», men jeg håper at det også sprer seg til andre scener, som hovudscenen.