Et hundeliv

I 1983 gav svenske Reidar Jönsson ut romanen Mitt liv som hund, og et par år etterpå ble boka filmatisert av Lasse Hallström. Filmen ble nominert til Oscar og vant andre gjeve priser. I Mitt liv som hund er handlingen satt til slutten av 1950-tallet. Vi følger tolvåringen Ingemar som bor sammen med sin syke mor. Moren har vanskelig for å håndtere barna, som havner i trøbbel hele tiden. Hun greier ikke å vise noe særlig kjærlighet for dem. Når moren blir dårligere, sendes ungene bort. Ingemar flytter til sin onkel og tante i Småland hvor han blir en del av et lite samfunn der de fleste jobber på et glassblåseri og folk i alle aldre spiller på det lokale fotballaget. På et tidspunkt drar Ingemar hjem igjen, men ender snart opp hos onkelen sin på nytt. Bedrøveligheten topper seg når moren dør og Ingemar skjønner at hans elskede hund Sickan ikke er sendt på kennel, men avlivet. Det er et stort spenn mellom beskrivelsen av det gøyale og nære livet på bygda og alvoret i Ingemars opplevelse av svik, utilstrekkelighet og ensomhet. Særlig Hallströms film oser av lune, og ørlite grann klamme, svenske oppvekstskildringer. Ingemars håndteringsmekanisme i møte med omsorgssvikten er å sammenligne sin egen situasjon med ublide skjebner som har tilfalt andre. Han har for eksempel stor sympati for hunden Laika som ble sendt opp i verdensrommet i 1957. «Det kunne vært verre», er et mantra i fortellingen.

Fra bok til film til scene

Når Mitt liv som hund settes opp på studioscenen på Trøndelag Teater er det som monolog med skuespiller Paal Herman Ims. Formen speiler sånn sett romanen, som er skrevet i førsteperson. Monologformatet legger også opp til en forenkling av narrativet, som i romanen er nokså tettpakket og med mange anekdotiske omveier. Regissør Maria Drangeid, som også har dramatisert forestillingen, lykkes med å skrelle teksten ned til en historie det er lett å følge og som samtidig beholder nok av originalmaterialets vimsete fortellerstil. Det er noe komprimert over scenografien også. På en dreiescene midt på gulvet har Ida Grimsgaard plassert køyesenger med et litt større lekerom under, hvor Ingemar står og lager pannekakerøre med en drill. Køyesengene blir værende på scenen under hele forestillingen og får ulik funksjon avhengig av hvor Ingemar befinner seg. Ims smetter stadig opp og ned de ulike platåene i konstruksjonen og skaper dermed dynamikk i scenografien. Innimellom folder han ut gjennomtissede laken. Ingemars nære forhold til hunder blir vi påminnet stadig vekk: Han er malt som en hund i ansiktet, Sickans matskåler står på gulvet, og brødskivene Ingemar serverer moren (som hun bryskt avviser) er preget med et brunt potespor idet de spretter opp av brødristeren. Rekvisittene gjenbrukes på elegante måter, for eksempel oppstår det en snedig parallell når grytevotter også benyttes som boksehansker.

Overbeviser som 12-åring

Generelt sett virker det som at særlig to ting er krevende for en del skuespillere: sanseløse festscener og barneroller. Kan hende er det noen ekstra grenser som må forseres i begge tilfellene. Når det gjelder å spille barn, er det gjerne de voksnes forventninger til ungers oppførsel som kommer til syne, heller enn at det oppstår en teaterillusjon. I Mitt liv som hund leverer derimot Ims en knallsterk rolletolkning. Jeg har ingen problemer med å akseptere at det er en nervøs tolvåring som står foran meg. Ims har et tydelig kroppsspråk, men det er aldri sjablongaktig. I stedet er det små detaljer som gjør karakteren så overbevisende: Den lett fremoverbøyde holdningen når Ingemar forteller om noe sårbart, rykningene i munnviken når han blir usikker eller den skjeve benstillingen når han løper av gårde. Et høydepunkt er når Ingemar skjønner at hunden hans er død. På Trøndelag Teater løses denne scenen på en måte som hverken romanen eller filmen kunne ha gjort. Det er Ingemars venninne Saga som avleverer budskapet, men på grunn av monologformatet er det Ims som roper hennes replikk samtidig som han jo spiller Ingemar. «Skjønner du ikke at hunden din er død», brøler han høyere og høyere mens Ingemars sorg dirrer bak ordene. Dette skaper en stilig dobbelthet i formidlingen. Etterpå får Ims på seg noe som ligner en romdrakt, og mens et stort, rakett-formet tekstil heises opp fra køyesengen blir han også løftet opp i luften. I denne nydelige scenen er det som om Ingemar endelig slipper taket; for et øyeblikk lar han være å sammenligne og tillater seg å gråte.

Noe som mangler

Det er så mye som sitter i denne forestillingen at jeg har vanskelig for å sette ord på hva det er som gjør at den likevel ikke blåser meg av banen. Drangeid greier langt på vei å løsrive fortellingen fra miljøet den opprinnelig ble skrevet inn i, men en del av den historiske konteksten henger ved. Selv om det ikke er uvanlig å vokse opp med fraværende foreldre i dag heller, er det noe utidsmessig med hovedpersonens far, som jobber med bananimport et eller annet sted i verden og ikke kan ta vare på barnet sitt. Det at Saga vil bli kastet ut fra fotballaget så fort hun kommer i puberteten, som er et sentralt poeng i både originalteksten og Drangeids forestilling, er litt vanskelig å akseptere om man ser på det med nåtidsbriller. Kanskje er også selve rammen for fortellingen – å bli sendt av gårde til smårare slektninger på landet når helsen og psyken til moren din svikter – ikke så troverdig i dag? Det er som om forestillingen ikke er helt sikker i sin tidsmessige plassering. Man kan imidlertid fint velge å se gjennom fingrene med slike detaljer, og da står Mitt liv som hund igjen som en fornøyelig og solid gjennomført forestilling.