Engelsk som scenespråk i nynorskens høyborg

Jeg begynner med slutten: Mimmi Tamba står ytterst på scenekanten. Hun er barbent og iført en trikot hvis fargenyanse nesten går i ett med huden – et underplagg, som har som primærfunksjon å ikke synes under andre kostymer, og dermed knapt har noen eget estetisk uttrykk. Jeg vet ikke om poenget er å symbolisere sårbarhet ved det antydningsvis nakne, men sterkere er inntrykket av noe upolert og fandenivoldsk, som om budskapet er så viktig at antrekket ikke spiller noen rolle. Og det meste annet er virkelig underordnet når Mimmi Tamba synger live. I et leie vanligvis bare operasopraner mestrer, har hun klangrikdommen og briljansen til en klassisk skolert stemme, men befinner seg likevel i en annet estetisk sfære. Ikke popmusikk, ikke musikal, ikke soul, ikke jazz – bare varm, kompakt og skimrende stemmelyd.

Hun synger på engelsk, om en far som ikke er mer, og stemmen sier mer enn ordene. Men så – en liten bit av sangen er oversatt til nynorsk, og da skjer det virkelig noe, noe egenartet, rart og fint – en gedigen stemme, en unnselig trikot, poetisk, ramsalt nynorsk og enkle ord som forteller lite og mye på samme tid. Publikum begynner å klappe før siste tone er sunget, jeg rives ut av det og gremmes – hvorfor må de på død og liv klappe mellom hvert nummer som om vi var på konsert, det er jo åpenbart lagt inn en teatral helhet her – før det går opp for meg at det er sluttapplausen, dette, det er over – nå som det virkelig hadde begynt.

Norsk språk i krise Av diverse uransakelige årsaker kommer jeg sent til bordet med denne anmeldelsen; Semper Eadem hadde premiere 14. januar. Tanken var derfor at jeg skulle komme inn på en mer overordnet diskusjon om hva slags musikkteater det blir, eller ikke blir, av å iscenesette et popalbum. Men etter å ha sett, hørt, fordøyd og tenkt, er det et relatert, men mer spesifikt spørsmål som trenger seg frem – nemlig i hvilken grad engelskspråklige poptekster kan bli god scenetekst.

Semper Eadem er altså en slags scenisk tolkning av Mimmi Tambas album med samme navn. Hun skriver og synger på engelsk, som jo er blitt helt vanlig og ukontroversielt i norsk populærmusikk. Selv om jeg kan ta meg i å savne mer debatt om saken, har jeg full forståelse for at popmusikkbransjen er global og at norske artister skriver på engelsk for å få et bredere nedslagsfelt, og selvsagt kan det også føles nærliggende for folk å skrive på engelsk av personlige grunner som jeg ikke skal legge meg opp i. Men – hva skjer når dette språket møter teatrets premisser, logikk og estetikk? Og ikke minst – hvordan rimer dette med språkpolitikken til Det Norske Teatret, selve nynorskens høyborg? Bortsett fra de nevnte utdragene fra siste sang, er Tambas tekster nemlig ikke oversatt.

Som i et pussig sammentreff kom styret i Språkrådet akkurat denne uken med en advarsel om at det norske språket som helhet, men også nynorsk spesielt, er under press – fra nettopp engelsk, som ifølge styret i stadig større grad brukes «på bekostning av norsk i alle deler av samfunnet». Og ved et enda pussigere sammentreff leder altså teatersjef ved Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, gjeldende styre.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i bekymringen deres – og legge til min egen: Engelsk siver definitivt inn i alle kriker og kroker, ikke minst via amerikansk populærkultur, som stadig er fullstendig dominerende i nesten alle flater. Ofte får jeg følelsen av at vi som samfunn ikke lenger ser på denne kulturen som et særegent, og faktisk i global sammenheng ganske smalt, fenomen, men bare som kultur med stor K. Begge disse fenomenene gjør seg gjeldende i Semper Eadem.

Dronningen av England «Semper Eadem» (evig den samme), var Elisabeth I sitt valgspråk, og dronningen, i Heidi Gjermundsen Brochs skikkelse, fremstår både som en motstander og et alter ego for Mimmi Tamba. Ifølge forhåndsmaterialet ga historien om Elisabeth I gjenklang i Tamba mens hun lette etter seg selv. Dronningens identitetskamp sentreres rundt hennes utfordring med å være kvinne i en posisjon alle – inkludert henne selv, kan det virke som – mente krevde en manns egenskaper. Sitatet fra hennes tale til troppene ved Tilbury i 1588 under krigen mot Spania, går igjen i forestillingen i ulike varianter: «I know I have the body of a weak and feeble woman, but I have the heart and stomach of a king».

Det kan se ut som forestillingen forsøker å skape et slags alibi for å bruke engelsk på scenen ved å la Elisabeth snakke sitt morsmål – et standardisert, høytidelig «Queen’s English», som fremføres på tilgjort stivt og oppstyltet vis av Gjermundsen Broch. Både hun og Tamba har i tillegg en og annen spredt replikk på nynorsk.

Og så lenge fremføringen er stilisert, og teksten flertydig og poetisk snarere enn konkret, er det mye som fungerer. Ikke minst på grunn av det spektakulære sceniske universet, som både har referanser til Elisabeth Is tid i form av krinolinekjoler, parykker, tykk sminke og gigantiske lysekroner som kommer ned fra taket eller slepes langs bakken, men også abstrakte futuristiske, science fiction-elementer.

Sceneveggene er uten inndekning, og store lysrigger på hjul står oppstilt langs sideveggene og flyttes rundt ved behov. På den bakre veggen skimtes et virvar av skjermer i ulike fasonger, som viser mer eller mindre abstrakte nærbilder av ansikter og halvveis gjenkjennelige gjenstander. Musikerne er plassert bakerst på siden, fordelt på to flyttbare platåer. På et tidspunkt senkes en diger, rund plattform ned mot midten av scenen. Langs kanten henger lange remser med noe som ser ut som plissegardiner av perlekjeder, som danner sirlige mønstre når dreiescenen beveger seg og «perlekjedene» dras langs gulvet.

Både musikerne og et ensemble med dansere har svarte, myke hjelmer med hull til ørene, noe som gir et robotaktig inntrykk. Når plattformen senkes ned, har den lyskastere på undersiden, noe som får den til å ligne på en UFO som går inn for landing. Jeg får inntrykk av at Mimmi Tamba befinner seg i en drøm, eller i sitt eget hode, eller bare i en slags materialisering av Livet som fenomen.

Glattpolert hjerte-smerte Når den engelske sangteksten blir for konkret, derimot, kolliderer de popkulturelle referanserammene med den nærmest avantgardistiske drømmeaktige scenografien. Det mest slående eksemplet oppstår når en lang, emosjonell utblåsning av en scene, som visuelt, tekstlig og musikalsk er åpen og mangetydig, der Tamba og Gjermundsen Broch brøler mot hverandre av sine lungers fulle kraft og overgår hverandre i musikal-belting av ypperste merke, plutselig går over i en generisk tekst om kjærlighetssorg:

I know we shouldn’t break up I know you shouldn’t leave Packing all your belongings Who are we trying to deceive Don’t you walk out that door now We might never meet again

Tamba synger lavmælt og sårt mens hun får igjen pusten, og det kunne vært et så sterkt øyeblikk, men teksten henger bare ikke med. Ufrivillig trekkes assosiasjonene mine mot glattpolerte musikkvideoer der Billedskjønn Sanger vandrer hvileløst gjennom tomt designhjem med utstudert «ustelt» hår og altfor stor strikkejakke.

La det være sagt: Mange av Tambas tekster er langt mindre overtydelige enn dette, men det engelske språket gir likevel et slags filter. Hvor stor rolle dette spiller, gikk altså opp for meg i siste sang, da Tamba plutselig sang på nynorsk og all distanse var som revet vekk.

Lydvegg Det skal også nevnes at det ikke bare er språket som skaper distanse: Det samme gjør tidvis det musikalske akkompagnementet. Man trenger ikke lytte lenge på albumet Semper Eadem for å merke seg at musikken er ganske stilistisk variert, men på scenen er det tatt noen valg som gjør at en del nyanser drukner. Lydbildet har veldig mye klang, noe som gjør at de enkelte instrumentlydene blandes inn i hverandre – og dermed nedtones særegenhetene i musikken og effekten av at det faktisk er levende musikere på scenen som spiller akustiske instrumenter. I tillegg er volumet høyt som på en rockekonsert, noe som bidrar til å sause lydene ytterligere sammen. Det massive «trøkket» har en suggererende effekt i begrensede doser, men den avtar med tiden, og rent musikalsk blir det fort uinteressant. Det som er spesielt synd med dette, er at Mimmi Tambas helt unike stemme delvis drukner når lyden er på sitt sterkeste. Ikke at den ikke er hørbar, for det er den, men ikke de overtonene og klangfargene som trer frem når akkompagnementet dempes.

I det store og hele skulle jeg altså ønske at litt mer av denne fusjonen mellom to verdener – teaterscenen og popmusikk-albumet – var mer på førstnevntes premisser i alle ledd. Ikke bare scenisk, men også sanglig, musikalsk og tekstlig: med levende stemmer, levende instrumenter, og ikke minst – levende nynorsk.