Når det sørafrikanske ensemblet Via Katlehong nå kommer til Oslo, er det ikke bare med en forfriskende estetikk, men også med et budskap vi trenger å høre.
En verdensscene
Dansens Hus har de siste årene programmert med et tydelig internasjonalt fokus. Kompanier fra både sør-amerikanske, asiatiske og afrikanske land har gjestet huset. Internasjonalt anerkjente koreografer som Dada Masilo, Tao Ye, Bruno Beltrão, Lia Rodriguez, Marlene Freitas og nå Gregory Maqoma med Via Kanana fra Johannesburg i Sør-Afrika, bringer verden inn på den norske dansescenen. Dét er kanskje viktigere enn vi er klar over.
Verden i flux Vi nordmenn utgjør 0,07% av verdens befolkning. En unnselig gjeng, til vi fant olja i hvert fall. Som en del av Vest-Europa har vi likevel hatt en enorm global definisjonsmakt. Eurosentrismen har vi under huden, og vestlig kultur er fortsatt målestokken. Men globaliseringen har skapt en verden med mer kulturell bevegelse. Verden er i konstant kulturell flux, hver tredje innbygger i Oslo har innvandrerbakgrunn, og den nye demografien i befolkningen reiser nye problemstillinger med stadig større kraft. Debatten om dekolonialisering av akademia blomstret opp igjen høsten 2018, og påtrykket om å avtrone det europeiske akademiske perspektivet er sterkere enn på lenge.
Når jeg skriver dette, befinner jeg meg i Cape Town, byen jeg flyttet til for tre år siden og som skulle snu livet på hodet for meg. Det er tidlig om morgenen. Fra balkongen min ser jeg morgensolen over de nydelige fjellene som omkranser byen, men kikker jeg ned på de støvete fortauene, ser jeg ‘svarte’ sørafrikanere fra townshipene på vei til jobb. De skal bruke dagen sin på å vaske de hvites hus og fylle drikke i glassene deres på restaurantene. Slik er det fortsatt, overordnet sett. Apartheidlovene er oppløst, men strukturene sitter igjen som spøkelser. Jeg har litt etter litt blitt kjent med deres historier, det afrosentriske perspektivet. Nå har det blitt en del av meg, og det er min forbanna plikt å fortelle om det.
Vi ‘etniske’ nordmenn deler syn på hva som er avanserte og høyverdige kunstformer og hvilken estetikk som er sofistikert med våre nærmeste naboer. For eksempel klassisk ballett: I vesten kanskje ansett som den mest sublime av danseformer, mens den i Sør-Afrika er forbundet med undertrykkelse. Ballett var danseformen kolonialistene brakte med seg, og under apartheidregimet var det den eneste danseformen som kvalifiserte til støtteordninger og innpass på offentlige scener. Men ‘svarte’ sørafrikanere var tvunget til å reise til Europa for å ta ballettutdanning og for å kunne danse, fordi de i Sør-Afrika ikke fikk lov. Og for å trekke tråden til vår tid: Tåspissko tilpasset asiatisk og mørk hudfarge kom faktisk først på markedet i den tidligere kolonimakten Storbritannia i fjor.
Få gjestespill i Norge Det kommer få gjestespill til Oslo og Norge fra land utenfor Europa og USA. De fleste er fra våre naboland, og land som Belgia, Nederland og England. Vi er fortsatt ikke helt vant til afrikanske, sør-amerikanske og asiatiske estetikker og scenekunsttradisjoner.
Innen scenekunsten blir semiotikk og estetikk et spørsmål om kulturell oversettelse og fordrer en viss grad av kontekstuell innsikt og eksponering. Dette handler også om (ut)dannelse.
Dansens Hus er blant få norske institusjoner hvor vi kan se forestillinger som ikke har gått gjennom en assimilasjonsprosess mot det eurosentriske. Dette er ikke tekstbaserte oppsetninger som er tolket i vårt bilde og rekontekstualisert. Disse forestillingene er kuratert nettopp fordi de har renskårne uttrykk som skiller seg fra vårt sedvanlige europeiske perspektiv og vante estetiske vokabular.
Jeg har lenge lurt på hvordan Dansens Hus tenker når de kuraterer sitt program. De fleste ikke-vestlige forestillingene jeg har sett i Oslo, har jeg sett der. Jeg bestemmer meg for å høre om jeg kan få et intervju med kunstnerisk leder, belgiske Samme Raeymaekers. Det får jeg, et intervju via skype mellom Oslo til Cape Town.
“Vi forsøker å ha et 360 graders fokus når vi tenker på hva samtidsdans er og kan være. Samtidig som vi har en viktig nasjonal oppgave, er jeg opptatt av at Dansens Hus skal kunne tilby en plattform til talentfulle internasjonale kunstnere på ulike stadier i karrieren,” forteller Raeymaekers. “Det er viktig å bringe dans fra Oslo og Norge ut i verden, men det er også viktig å bringe dans fra hele verden hit.” I 2017 huset Dansens Hus verdenspremiéren på Giselle av Dada Masilo, støttet av The Joyce Theatre i New York som tidligere hadde hatt enorm suksess med hennes tidligere oppsetning av Svanesjøen – satt i en sørafrikansk ramme.
Opplever du at det europeiske publikums interesse for ulike afrikanske trender og estetikker innen dans har blitt større de siste årene?
“Ja. Det er helt klart flere transkulturelle impulser og en større grad av kulturell utveksling. Men afrikanske land produserer generelt også mer dans for det internasjonale samtidsmarkedet enn tidligere. Dét handler ikke minst om nye finansieringsmuligheter og flere tverrkontinentale samarbeid. Enkelte europeiske nøkkelkulratorer har satset bevisst på å løfte fram sentrale afrikanske danseensembler, noe som over tid har ført til en større interesse i Europa- ikke minst i Belgia (Raeymaekers hjemland red. anm.) Men det handler jo først og fremst om at den kunstneriske kvaliteten er svært høy, ellers hadde vi ikke fått denne trend-effekten. En del av strategiplanen vår er å satse på den ‘ikke-vestlige samtidsdans-kanonen’.”
Hvorfor valgte Dansens Hus å programmere Via Kanana?
“Koreografen Gregory Maqoma er en ekstremt dyktig kunstner som jeg har fulgt fra helt i starten av hans karriere,” forklarer Raeymaeker. “ Og Via Kanana er en forestilling med veldig mange lag. Den er fargerik, energisk og kraftfull. Man kan se den som underholdende afrikansk urban street-dans, men den går mye dypere enn det. Jo mer man kjenner til den historiske og politiske konteksten i Sør-Afrika, dess mer berørt blir man. Det ‘sosiopolitiske dna-et’ i kompaniet, Via Katlehong, veldig viktig,” fortsetter han. “Rett og slett kompaniets forankring i det sørafrikanske samfunnet. Derfor er det viktig for oss å formidle kontekst til vårt publikum, ved å publisere tekster og artikler på hjemmesidene våre som kan leses i forkant. Dette gjelder selvsagt ikke bare afrikansk koreografi. For å forstå estetikken for eksempel til den thailandske stjernekoreografen Pichet Klunchun, er det viktig å kunne noe om konteksten og historien rundt uttrykket. Dess mer du vet, dess mer spennende blir det.”
De undertryktes narrativ Via Kanana, forestillingen som spilles ved Dansens Hus denne helgen, presenterer de undertryktes narrativ, ikke vårt vestlige. Samtidig som forestillingen estetisk og teknologisk har et sofistikert uttrykk i tråd med samtidstrender fra ung, sørafrikansk kultur, er koreografiene basert på danseformer som oppstod under apartheid og utgjorde ordløs opposisjon mot kolonistenes regime. Formen Gumboot ble til i mørke gruveganger, hvor slavearbeiderne, som ikke fikk lov til å snakke med hverandre under arbeidet, utviklet et ‘morsespråk’ av rytmisk stamping og klapping på sidene av gummistøvlene sine. Etter hvert ble formen mer og mer avansert, og endte som et av de viktigste uttrykkene for ‘svart’ kultur i anti-apartheid-bevegelsen. Pantsula oppstod i Johannesburg -som en protest mot apartheid-regimets tvangsflytting av ‘svarte’ og ‘fargede’ sørafrikanere til egne township-områder. Dette er fusion mellom en rekke ulike stiler og estetikker, et urbant danseuttrykk med mye raskt fotarbeid og synkoperinger kombinert med abrupte stopp og en slags spent motstand – som om fargene og lettheten er opposisjon mot en slags usynlig seig og mørk kraft. Pantsula har elementer fra Sotho-dansene mquaranga og marabi, men tydelig gjenkjennelige trekk fra 1930-tallets amerikanske stepp, jazz og charleston. Dette ser man blant annet i klesestetikken, men det er som om bruntonene fra det amerikanske charleston-antrekket er blitt byttet ut med fargerike skjorter, bukser, bukseseler, sko og stokker. Senere har locking, popping og andre elementer fra amerikansk hip-hop og street-dance blitt en del av uttrykket, og ikke minst african house –kwaito. Forestillingen Via Kanana bygger på livssituasjonen og bekymringene til de unge danserne i kompaniet. 24 år etter apartheid bor fortsatt mange av familiene deres i ‘shacks’, blikkskur. Via Kanana– eller Det Lovede Landet er deres historier, fortalt på deres eget språk, om løftene som aldri ble innfridd.
Utvid horisonten Mange av forestillingene som når oss fra andre kontinenter rommer underfortalte historier og perspektiver. Utfordringen med et eurosentrisk verdenssyn og en oss-dem verdensforståelse, er at vi lett slutter å være nysgjerrige. Når Dansens Hus lager tilbudspakker som Utvid Horisonten ‘for deg som er opptatt av menneskelig sameksistens og vil ta del i andres erfaringer’, så tenker jeg det er en gave til alle nysgjerrige sjeler. Men jeg vil faktisk anbefale nettopp deg som ikke er spesielt interessert i hva dette er, til å kjøpe deg nettopp den pakka.