Vil ny utdanning gi ny opera?

Triologen er et pilotprosjekt startet av professorene Mira Bartov og Henrik Hellstenius fra henholdsvis Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) og Musikkhøgskolen i Oslo (NMH). Første presentasjon fant sted under Ultimafestivalen i programmet Ultima Academy, med kombinert visning og seminar. Navnet stammer fra at de deltakende studentene var satt sammen i tre par bestående av en komponist og en sanger, i tillegg til at seminardagen var tredelt: presentasjoner, visninger, diskusjon. Presentasjondelen besto av utenlandske gjester som presenterte lignende prosjekter. Byron Knutson fra Hochschule für Musik Hanns Eisler Berlin presenterte skolens samarbeid med Deutsche Oper. Stephen Plaice og Martin Lloyd-Evans fra Guildhall School of Music and Drama presenterte sitt masterprogram i samtidsopera.

Samarbeidsprosesser Målet med Triologen er å på sikt etablere et nytt studieprogram tilpasset det moderne operafeltet. Et underforstått premiss for seminaret så ut til å være at det er en uoverensstemmelse mellom hvordan studenter utdannes og hvordan samtidsoperafeltet fungerer. Arbeidsmetodene og ferdighetene en lærer i tradisjonelle operaforestillinger, er sjelden de samme som brukes i nyskrevne produksjoner. Dette ble kort antydet av komponist Erik Dæhlin fra NMH, som blant annet tok opp institusjonelle rammer, nye teknikker og spørsmålet om hvordan og hvorvidt en skal definere og avgrense samtidsopera fra for eksempel moderne musikkdramatikk.

Triolog-prosjektets hovedfokus er imidlertid samarbeidet mellom de skapende og de utøvende aktørene i prosessen – komponist og librettist på den ene siden, musikere og sangere på den andre. En arbeidsdeling som er sterkt tilstede i tradisjonell opera, men som ofte løses opp i moderne scenekunst. Prosjektet legger også vekt på tettere samarbeid mellom aktører generelt, og på en prosess – heller enn verkorientert måte å jobbe på. På dette området framstår de norske høyskolene, i alle fall i dette prosjektet, som mer radikale enn de tyske og britiske. Mens både Guildhall og Hanns Eisler Berlin ser ut til å operere med ganske tradisjonell arbeidsdeling, har studentene i Triologen jobbet sammen fra starten av.

Under arbeid Studentarbeidene som ble vist var, som det ble understreket flere ganger, fortsatt under arbeid. På sikt er det tenkt at de skal kunne munne ut i mer fullstendige produksjoner, men foreløpig bærer de preg av å være eksperimenter som utforsker konkrete virkemidler, men som likevel ikke begrenser seg til et emne eller tema. Den første visningen av Jonas Skaarud og Anne Askeland, med Andreas Nikolai Angell på akkordeon, arbeidet hovedsakelig med det musikalske. Partituret var forstørret og hengt opp på forskjellige steder i salen. Framføring nummer to, av Martin Hirsti-Kvam og Dagfinn Andersen, fokuserte på samspillet mellom en sceneaktør og en projeksjon, samt forskjellen på forhåndsinnspilt lyd og lyd laget i sanntid. Den siste hadde også en større bevissthet om teksten, som både ble tydelig uttalt og projisert på scenen. Lars Skoglund og Sara Aasens innslag jobbet mer med å fortelle en historie. Den var den eneste av framføringene som hadde en konkret scenografi og fortalte om konkrete hendelser.

Savner bredere debatt Generelt sett skulle jeg ønske at seminaret hadde gått bredere ut i problemstillingene og diskusjonen. Jeg savner et selvkritisk og mer grunnleggende blikk både på samtidsopera i praksis og på egen rolle som utdannelsesinstitusjon, noe jeg tror kan være spesielt viktig når en skal etablere et nytt tilbud. Hvordan ser samtidsoperaen ut i dag, hvordan har den utviklet seg de siste årene, hvilke tendenser ser vi framover? Hva skiller samtidsopera fra andre begreper som scenekunst, musikkdramatikk eller musikkteater, og hva bør utdannelsen rette seg mot? Kan det være behov for en utdannelse i moderne musikkdramatikk som ikke begrenser seg til opera som sjanger? Hva slags ferdigheter trengs for å arbeide med samtidsopera, og finnes det i det hele tatt et objektivt sett med ferdigheter alle utøvere bør ha? Er det gitt at det skal være samme utdannelse for å drive med forvaltning av tradisjonell opera og for å jobbe med moderne verker, eller kan en tenke seg et tilsvarende skille i som i dansen, mellom klassisk ballett og samtidsdans? Slike spørsmål hadde etter min mening vært mer spennende enn kortfattede presentasjoner av lignende tilbud andre steder, i hvert fall for oss som verken er professorer eller studenter. Muligens ble også seminaret svekket av den konsensusorienterte stemningen i panelet. På spørsmålet om hva opera er, understreket for eksempel Martin Lloyd-Evans at han ikke syntes det var så viktig å avklare dette spørsmålet, hvorpå samtlige panelister understreket hvorfor de var enige i akkurat det.

Viktig initiativ Likefullt framstår prosjektet som et tydelig framskritt, ikke minst med tanke på at det per i dag ikke finnes noen komposisjonsutdannelse rettet spesifikt mot scenekunst. Det er også et godt tegn at de presenterer prosjektet og åpner for diskusjon i offentligheten så tidlig i prosessen. Jeg tror det er sentralt for et velfungerende scenekunstmiljø at det profesjonelle feltet er i dialog med utdannelsesinstitusjonene, og her kan denne typen arrangementer være viktige. Det er bare å håpe at dette første seminaret følges opp med lignende arrangementer, og at dette igjen kan lede til en bredere debatt rundt samtidsoperaen og hvordan utdannelsen til feltet bør se ut.