En guidet tur til Solaris

Det ligger en forventning i lufta når jeg søndag formiddag står med en gruppe fremmede ved Ekebergsletta. Gruppa er på størrelse med en liten skoleklasse, og vi har fått beskjed om å ta på oss tursko og kle oss etter været. Én etter én får vi satt på oss et par med svære briller, et slags visir som dekker øynene. Deretter velger vi oss hver vår stein av aluminium, støpt av tidligere publikummere og som vi skal ha med oss videre i forestillingen. Vi får høre at steinene blir viktige for fortsettelsen. Mens jeg venter på at alle skulle få på seg brillene, leser jeg i programbladet jeg nettopp har fått i hånda. Den forteller om Solaris, Stanislaw Lems roman fra 1961, som forestillingen er inspirert av. Programbladet presenterer et kort handlingsreferat og tolkning av romanen og beskriver forestillingen Solaris? som en destillert versjon av tidslinjen i boka. Romanen følger psykologen Kris Kelvin som drar til forskningsstasjonen ved den mystiske planeten Solaris som er dekket av et hav med en masse som viser seg å være bevisst. Ved ankomsten dukker «besøkende» opp, og særlig viktig blir Kelvins avdøde kone. Programbladet beskriver romanen som en psykologisk science fiction-thriller. I tillegg har de lagt ved en referanseliste som inkluderer både den norske og engelske oversettelsen av boka, de kjente filmadaptasjonene av Andrej Tarkovskij (1972) og Steven Soderbergh (2002) og en rekke bøker til videre lesning. Det er altså ikke nødvendigvis romanen, men universet og tankegodset koreograf og danser Mathilde Caeyers har vært opptatt av under utviklingen av forestillingen som hadde premiere i Tromsø i fjor.

På tur inn i fiksjonen

Forestillingen tar form av en guidet tur til planeten Solaris. I virkeligheten går vi en liten runde i skogen på Ekeberg med ulike stopp hvor handlingen utspiller seg. Mellom stasjonene går vi i stillhet, men langs veien ligger små scenografiske elementer, som noen strukturer bygget av metalltråder og røde klosser, og ringer av pulserende lys festet rundt utvalgte trær. Strukturene minner om molekylmodellene vi bygget i naturfagstimene på skolen. Ved to av stoppene er det bygget større installasjoner av de samme materialene, og Caeyers viser hvordan publikum skal løsne en metalltråd fra den ene stasjonen og dra den med seg videre til den neste. Caeyers guider oss gjennom løypa som forestillingens eneste aktør. Med mikrofon i bøyle og en høyttaler hengende i en reim fra skulderen tar hun oss først med til et hjulspor ved kanten av skogen. Hun forteller at vi skal testes psykisk og kognitivt før avreise og ber oss om å fylle inn de tomme feltene i en rekke setninger, som «the house is ...», «shrinking like a ...». Så blir det opp til publikum å finne et passende ord som kan avslutte setningen. Jeg leser det som en slags oppvarming for forestillingensevnen og en invitasjon til å legge merke til sitt eget sinn. Hun venter lenge på at alle i publikum skal fullføre oppdraget i stillhet. Caeyers henvender seg til publikum med en rolig, vennlig og alvorlig mine. Ofte gjentar hun seg selv som for å understreke et viktig poeng. I gjentakelsen forblir tonefallet helt uforandret, noe som kan få det til å minne om en glitch. Når hun er fornøyd, skrur hun på høyttaleren, og en metallisk stemme begynner en typisk nedtelling før rakettoppskytning. Caeyers begynner å telle oppå nedtellingen fra høyttaleren, men stemmen hennes og stemmen på båndet er ute av synk. Hun starter med å gjenta tallet ganske rett etter opptaket, deretter teller hun ned saktere og saktere, som om det finnes to konkurrerende tider. Jeg liker at tellingen sakker både fordi grepet er underliggjørende og fordi det er med på å etablere reglene for fiksjonen vi er på vei inn i. Tiden på Solaris er ikke lik som på jorda. Den fremmede planeten har to ulike soler som gir ulikt lys. Den effekten gjenskapes av brillene (designet av Hans Christian Gilje) som ved to spoler på hver side ruller et lysfilter foran øyene på oss. Lyden og bevegelsen minner om filmrull i et kamera. Brillene gir publikum en ny linse å se gjennom, og resultatet minner om grepet fra Tarkovskijs film. I filmen skifter koloreringen i takt med solene. Men i øyeblikket, kanskje fordi skiftet skjer så tydelig, og fordi jeg står i skogen med turskoene på, så går mine assosiasjoner til farga glass i sportsbriller. Jeg får ikke helt følelsen av at lyset skifter og at en sol bytter plass med en annen. Selv om skogen og de andre publikummerne er lyssatt på en annen måte enn vanlig, gir det meg ikke følelsen av å se skogen på nytt eller med nye briller. Jeg tror det først og fremst kommer av at det er vanskelig å forstå om skiftene har noen konsekvenser utover det visuelle innad i fiksjonen. Den sola vi er vant med varmer jo når den lyser sterkt og kaster lange skygger når den er på vei ned, mens månen trekker i tidevannet. I dette universet forandrer lyset ingen ting annet enn lyset i seg selv. Jeg kan gjerne være med på å late som om det ene lyset er kaldere eller varmere enn det andre, eller at tyngdekraften forandres med lyset, men det blir i så fall opp til meg å dikte videre.

Å lytte til skogen

Forventningene til hvordan jeg skal oppføre meg som publikum i dette universet blir raskt avklart. Samtidig holder Caeyers på en mystikk i sin litt underlige skikkelse. Monologene er gåtefulle med poetiske kvaliteter. Hun forteller ikke verbalt hvor vi skal stå eller gå, men får gruppen videre ved hjelp av ulike gester. Tidvis er monologen akkompagnert av små bevegelsessekvenser som underbygger teksten. For eksempel graver hun i jorda mens hun snakker om å være barn og ha skitt under neglene fra den ene dagen til den neste. På et annet tidspunkt gynger hun i knærne mens hun snakker om å hoppe, og på et tredje tidspunkt plukker hun opp noe fra bakken og gir det til en i publikum. Hun har en nesten barnlig oppriktighet i det hun gjør, og forblir alltid i den samme karakteren. Det gjør henne interessant å følge hele veien. I motsetning til i romanen kommer det ingen gjester eller uhyggelige skikkelser. Dermed blir det heller ingen handling eller utvikling utover det guiden forteller og viser oss. Etter hvert som vi beveger oss lenger inn i skogen, får jeg ikke følelsen av å delta i noe, men tenker at jeg observerer som en turist på en arkeologisk ekspedisjon. Caeyers peker for eksempel på et tre og sier: «Dette er snaut, han flasser». Og så går forestillingen videre. Referansen til Solaris-universet føles mer som en tom påstand enn noe som bygger videre på fiksjonen forestillingen skaper. Forestillingen har mange referanser til de som har lest boka eller sett filmene, og jeg lurer på hvordan det tolkes av de som ikke kjenner like godt til universet fra før. Skogen blir et slags bakteppe eller skisse av Solaris, men når ingen handling utspiller seg i den, synes jeg det er vanskelig å engasjere meg i, og koble meg på fiksjonen. Kanskje er det nettopp skogen i seg selv Caeyers vil vise oss. Et høydepunkt for meg, er når alle i publikum må drasse med seg hver sin lange metalltråd festet i aluminimunssteinen de valgte ved forestillingens start. For det første gir den alle i det vandrende publikummet en klumsete hale, og vi må være forsiktige så ikke tråkker på hverandres haler. Jeg trår mer varsomt og legger merke til hvor jeg setter føttene. Metalltråden skaper med det en annen måte å forholde seg til skogbunnen på. For det andre fører metalltråden lyden fra bakken opp til meg. Det betyr at jeg hører om jeg sleper tråden langs en hard stein, myk mose eller noe midt imellom. På den måten kan jeg lytte til skogbunnen. Det kjennes nesten som et intimt møte der jeg går midt i en gruppe fremmede og hører på raslingen av skogen. Hvor møtet med den fremmede planeten blir til et møte med sitt eget selv og sine egne minner i Solaris, peker forestillingen Solaris? i retning av at vi trenger å se og utforske den jorda (og det selvet) vi allerede har. Der Lem lar karakterene oppdage seg selv i det ukjente, vil Caeyers vise noe nytt med det allerede kjente. Hun gjenskaper ikke Lems psykologiske og uhyggelige univers, men henter skikkelser, bilder og tekstelementer fra romanen. Derfor blir jeg sittende igjen med en følelse av at tilknytningen til Lems roman forblir litt på overflaten. Det er mange fine øyeblikk og anslag i forestillingen, men det er som om den blir sittende fast i Lems univers og ikke helt våger å ta spranget over til å bli sin egen fortelling.