En fortelling fra Kentucky

På tampen av valgkampen før årets stortingsvalg har Kate Pendry urpremiere på sin monologforestilling Kentucky Daze på Vega scene. Handlingen utspiller seg i den amerikanske staten Kentucky like før det amerikanske valget i 2024. Etter å ha følt seg nedfor en stund får Pendry påspandert flybilletter for å besøke et gammelt vennepar, to kunstnere som har engasjert seg i politikk og demonstrasjoner siden 1960-tallet. Det er likevel ikke paret hun besøker som spiller hovedrollen i denne historien, men menneskene de nekter å omgås, og hvordan Pendry møter dem. Forestillingen åpner med et nakent og mørkt rom. På midten av scenen står det en barkrakk som blir lyst opp av skiftende lys, mens lydklipp fra amerikanske nyheter fra 1930-tallet fram til i dag blir spilt av. Som eneste objekt får krakken virkelig sin time to shine og minner nesten om en rakett før den tar av. Det blir helt mørkt igjen, og når lyset blir slått på igjen, sitter Pendry på krakken i jeans og svart t-skjorte og begynner å fortelle.

Humor og åpenhet

Forestillingen er strukturert rundt oppholdet i Kentucky, Kate Pendrys forhold til USA og egne holdninger. Historien er fylt med tilbakeblikk og digresjoner, og stemningen er åpen og lun. Det plass til mye humor og poenger som ligner stand up, for eksempel om hvor befriende og deilig hensynsløst det føles å kaste glassemballasje rett i restavfallet, fordi de ikke kildesorterer i Kentucky. Hun leverer poenget og viser med kroppen hvordan det føles. Humringen fra salen vitner om gjenkjennelse. På elegant vis får hun fram hvordan de fleste av oss har følelsen av rett og galt i kroppen, nesten instinktivt. Det er denne automatikken Pendry utfordrer i forestillingen. Hun insisterer på en åpenhet mot meningsmotstandere, og hun utforsker grensene for hva som er tillatt og ikke på venstresiden av politikken som liberal. Et eksempel kommer tidlig i forestillingen: Hun sitter på flyet på vei til USA, og det er iskaldt i kabinen. Hun spør flyvertinnen om hvorfor det er så kaldt, hvorpå flyvertinnen svarer at noen liker det sånn. Pendry lurer på hvem det kan være, og lander på at det må være menn, som på grunn av høyere muskelmasse trives med kaldere inne-temperaturer. Et klassisk feminist-poeng, og med ett har hun feministene på lag. Videre fortsetter hun å lure på hvordan transkjønnede forholder seg til dette, fordi biologi er tross alt er biologi, men trekker seg og forsikrer oss om at vi ikke skal dit. Det er betegnende for forestillingen. Pendry er uenig i noe, undersøker og reflekterer over hvem meningsmotstanderen kan være. Hun leker seg og utfordrer woke, men går aldri i konfrontasjon eller konflikt, hun titter bare over på den andre siden.

Tydelige indre bilder

I motsetning til de nylige monologforestillingene, 1969 og den prisbelønnede My Dinner with Putin, er Kentucky Dazeprodusert uten regissør og har et enklere formuttrykk. Lyset (Maja Bergebakken Sundt) og lyden (Audun Aschim) bidrar til å bygge de ulike rommene Pendry tar oss med inn i. De er både konkrete og abstrakte, og fungerer kanskje aller best når de ikke blir for konkrete samtidig. Sammen med Pendrys stemme og mimikk, skaper de en god rytme og flyt i forestillingen. Skiftene er tidvis brå og tidvis gradvise med små, nesten usynlige forskyvninger. Kate Pendry forblir på krakken eller i nærheten av den gjennom nesten hele forestillingen uten at det kjennes stillestående. For Pendry er en utmerket forteller. Fortellingen fremstår så lett, og den er mer som et møte på en pub eller diner enn en forestilling. Jeg er særlig imponert over hvordan hun jobber med rytme og timing. Hun har en ro og trygghet som tillater henne å gå dit hvor det nesten blir ubehagelig uten at det blir farlig. Sammen med det enkle, men effektive lys og lyd-designet, maner hun fram tydelige indre bilder og gjør det enkelt å holde på konsentrasjonen og følge fortellingen. Kanskje er formen i seg selv også en oppfordring til å lytte til de menneskene rundt oss som vi ikke egentlig trenger (eller vil) snakke med, akkurat som hun gjør i Kentucky.

Å være selvgod

Vendepunktet til Kate Pendry kommer etter et møte med en konservativ kvinne som lurer på om det er plass til henne i en kvinne-marsj, selv om hun mener at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne, og at det kun finnes to kjønn. Den konservative kvinnen hatet Obama, men kunne likevel si noe pent om ham. Til motsetning fra Pendry som ble svar skyldig når hun skulle prøve å si noe pent om Trump. Pendry lurer på om selvbildet av å være på venstresiden, og derfor god, er selvsentrert. Det er i og for seg et greit poeng, men jeg blir sittende å lure på hva poenget med en demonstrasjon skal være hvis den skal være for alle. Kanskje er det hykleriet hun er ute etter, hvor de mest inkluderende blir de mest ekskluderende, fordi de kun har plass til «riktige» meninger. Jeg opplever at kritikken og løsningen blir litt for enkel til at den engasjerer meg. Kanskje kommer dette av at polariseringen ikke er like tydelig i Norge og Oslo som i USA og Kentucky. Når jeg snakker med folk som stemmer på den andre blokka enn det jeg selv gjør, opplever jeg det ikke som sjeldent eller hatefullt. Jeg opplever heller at motstand mot hat og polarisering er en del av min egen ryggmargrefleks, og egentlig enda en korrekt eller flink mening. Poenget er vel at vi må tåle hverandre og være nysgjerrige på hverandre som mennesker, på tross av at vi er helt uenige politisk. Det tror jeg alle kan enes om. Det som forblir uklart for meg, er hva Pendry egentlig antyder om demonstrasjonene det eldre ekteparet har engasjert seg i i alle år, og hvor grensen for hva som er fornuftig å tolerere burde gå. Det ville vært spennende om hun gikk enda lenger i disse refleksjonene. Likevel lar jeg meg fascinere og engasjere av Pendrys evne til å skrive og formidle en god og vittig tekst, og til å samle et rom.