En døende djevelpakt

Da det i april i år ble kjent at Oslo-filharmoniens sjefdirigent, Klaus Mäkelä, skal slutte etter endt åremål i 2027, tok det tre dager før jeg fikk det med meg. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne skje; det er den typen informasjon som jeg vanligvis får med meg med én gang, uten å måtte lete aktivt. Hva hadde skjedd? Fulgte jeg plutselig så dårlig med?

Grunnen var jo åpenbar da jeg fikk tenkt meg om – jeg hadde vært mindre på Facebook. Og jeg er ikke den eneste; ifølge tall fra Kantar har trafikken gått drastisk ned siden 2019, og ikke bare blant unge som har gått over til Snapchat eller TikTok. Likevel er de fleste små og store aktører i den «ikke-populærkulturelle» sfæren fremdeles tydelig til stede på Facebook, og aktuelle saker dukker gjerne opp både to og tre ganger i nyhetsstrømmen min og er nærmest umulig å gå glipp av. I hvert fall var det sånn inntil nylig.

Forslagenes forbannelse Som de fleste brukere sikkert har lagt merke til, har plattformen endret seg drastisk den siste tiden. Hovedvekten av innlegg er nå såkalte «forslag» – en vilkårlig blanding av ukjente privatpersoner og obskure «sider» som inneholder alt mulig og umulig ræl. I tillegg kommer det med jevne mellomrom et forslag om å kikke på «reels», og med dét sette i gang en strøm av en uendelig mengde like meningsløse videoer. Det går ikke an å skru av eller skjule hverken «forslag» eller «reels». Tro meg, jeg har prøvd. Man kan ta seg bryet med å klikke på «jeg vil ikke se dette» hver eneste gang, men det gjelder da bare én side eller profil av gangen og er et sisyfosarbeid uten sidestykke. Det har i det hele tatt blitt mye vanskeligere å velge hvilket innhold man vil se og ikke se, og det har blitt lenger og lenger mellom innlegg fra både «venner» og personer og sider man faktisk følger. 

Derfor orker jeg knapt å være der, og når jeg først er det, ser jeg mindre av det kulturstoffet jeg tidligere ikke har kunnet unngå å få med meg. Dermed gikk jeg glipp av nyheten om Mäkelä.

Kulturlivets offentlighet For min egen del, som nyhetsleser og fagredaktør med behov for å henge med, er det ikke så vanskelig å løse dette problemet. Jeg må bare gå inn for å lese de avisene, tidsskriftene og nettpublikasjonene jeg allerede leser, litt grundigere (for dette om Mäkelä stod faktisk ganske tidlig i Klassekampen), og oppsøke relevant informasjon, som jeg allerede oppsøker, litt mer systematisk.

Men jeg mener min lille glipp er et symptom på større problemer. For har ikke norsk kunst- og kulturliv gjort seg ganske avhengig av Facebook? Mitt inntrykk er at Facebook fungerer som en slags blanding av arrangementskalender, digital møteplass og offentlig samtale for kulturlivet. Plattformen har en rekke funksjoner vi åpenbart trenger, og som det ikke er så lett å tenke seg en god erstatning for.

Én ting er at Facebook fyller tomrommet etter ordentlige kultursider hos de allmenne mediene, men det er også blitt en arena der floraen av store og små nisje- og bransjeblader kan eksponere seg og finne lesere, og der tekster og kritikker kan deles, kommenteres og diskuteres fortløpende. Dessuten har mange små, uavhengige kulturaktører bare en Facebook-side, ingen egen nettside, og mange kulturarrangementer opprettes og annonseres bare på Facebook. Hva gjør vi hvis en stadig økende mengde spam og nedprioritering av selvvalgt stoff gjør det stadig mer umulig å bruke Facebook på denne måten?

Eller – når er nok mer presist, for fra Facebooks side er dette selvsagt en villet utvikling, og den peker bare en vei. Allerede i 2015 meldte selskapet at de skulle prioritere «venner» over «sider», noe som gjorde det vanskeligere å bruke plattformen for organisasjoner, mediehus og bedrifter. Men den største endringen inntraff i 2022, da Facebook for alvor begynte å ta opp kampen med TikTok og bestemte seg for å nedprioritere alt av nyheter og satse på fjas og underholdning, slik TikTok gjør. Norske medier meldte om drastisk nedgang i lesere som fant veien til dem fra Facebook.

Hva nå? Kanskje det er på tide å ta tak i elefanten i rommet: Å nyttiggjøre seg Facebook forutsetter jo egentlig en pakt med djevelen, som innebærer å gi fra seg persondata, utsette seg for overvåkning, akseptere sensur, gi Facebook redaktørmakt enda de ikke vil ta redaktøransvar, og ikke minst støtte opp om forretningsmodellen til en hyperkapitalistisk, monopolistisk tek-gigant – for å nevne noe. Dette problemet løses på ingen måte ved å halse etter utviklingen og flytte over til andre sosiale medier. For det første er Facebook det sosiale mediet som er best rigget for å ivareta de funksjonene som kulturlivet bruker nå, som for eksempel muligheten for ulike aktører og institusjoner til å lage «sider» og arrangementer, deling av lenker og større mengder tekst rett i innleggene. Dessuten er selvsagt ikke de andre et hår bedre når det gjelder personvern og etikk, og det er lett å heller støtte NRKs avgjørelse om å velge en annen vei enn de gjorde med Facebook, nemlig å ikke bidra til å bygge opp TikTok som en nyhetskonkurrent.

Det gjenstår å se om norske (og internasjonale) medier faktisk gjennomfører en permanent skilsmisse med sosiale medier, og hva alternativet vil bli. For en liten nisjeaktør som Scenekunst med én full stilling til sammen i redaksjonen er det i hvert fall ikke bare-bare å gjøre som NRK, å heller gå inn for å trekke lesere rett til egen nettside. Vi er enn så lenge helt avhengig av lesere som finner veien til oss gjennom Facebook.

Ikke-kommersiell kulturplattform Jeg tror det er på tide å tenke helt nytt. Hva om vi kunne lage en ikke-kommersiell kulturplattform, med alle Facebooks arrangements- kalender- og kommunikasjonsfunksjoner, der både bransjetidsskrifter, kunstinstitusjoner og kulturorganisasjoner kan ha profiler og dele innhold? Et samarbeidsprosjekt mellom aktører på alle sider av bordet. Kanskje med utgangspunkt i slik Underskog var, før Facebook ble så store?

Det må sies at jeg bare drømmer og tenker høyt; jeg aner ikke hvordan noe sånt skal se ut, driftes eller finansieres. Men noe må gjøres. Facebook som kulturarena ser ut til å være døende og var uansett alltid en løsning med kraftig bismak. Det må finnes et bedre alternativ.