Don Giovanni - et offer for patriarkatet?

Kilden Operas nye produksjon av Mozarts Don Giovanni er, ifølge regissør John Ramster, et forsøk på å utforske moralsk kompleksitet og tvetydighet. I en opera som dette, hvor hovedpersonen er en libertiner som lever på tvers av samfunnets normer og seksualmoral, burde dette være en interessant tilnærming. Dessverre lover Ramster langt mer enn han kan holde. Til tross for gode musikalske prestasjoner, blir alt som likner interessante ideer satt til side så snart de har blitt presentert. Fremfor å understreke de vanskelige problemstillingene som så absolutt finnes i operaen, blir Don Giovanni i Kilden en fremfor alt stillestående og frustrerende opplevelse.

Mange spørsmål, ingen svar Don Giovanni handler om den navngjetne kvinnebedåreren med samme navn. Operaen forteller historien om hvordan Don Giovanni til slutt må stå til ansvar for sitt løsslupne liv og manglende moralske skrupler. Han har bedratt og forgrepet seg på tusentalls kvinner, og når operaen begynner, har ting virkelig gått skeis. Han jages ut på soverommet til Donna Anna, som han har prøvd å forgripe seg på. Hennes far, Kommandanten, kommer styrtende, og blir drept av Don Giovanni. Slik fortsetter det, med hans gamle flamme Donna Elvira og bondejenta Zerlina, og til slutt blir han konfrontert med sine synder. Fylt av overmot inviterer han Kommandantens gravmonument på middag, men når middagsbesøket kommer, er det kun for å få Don Giovanni til å angre sine synder. Når han nekter, går alt rett til helvete, bokstavelig talt.

I programheftet skriver regissør John Ramster som nevnt om hvordan han ønsker å gjøre operaen mer tvetydig og røske opp i et inntrykk av tittelrollen «som et eksempel på giftig maskulinitet, en #metoo-voldtekstmann og morder». Videre spekulerer han i om ikke Don Giovanni selv er et offer for patriarkatet, en konservativ seksualmoral og et samfunn som legger for stor vekt på ekteskap og monogami. Å ta stilling til Don Giovannis løslevnet og fremstille det som heroisk kunne vært starten på en interessant tilnærming, men produksjonen gir ikke plass til å reflektere over etiske og moralske kompleksiteter. For eksempel virker tittelrollen overraskende flat: en karismatisk gentleman – kanskje i overkant slesk – med helhvit dress, glatt sleik og dyrisk tiltrekningskraft.

Åpningsscenens mord og potensielle voldtektsforsøk skyves fort til side. De kvinnelige rollefigurene virker upålitelige og til dels hysteriske. Donna Elvira blir en karikatur hvis besatte kjærlighetssorg over Don Giovanni kokes bort i en slags punchline, der hun bruker trillekofferten sin som slagvåpen. Donna Anna er en bortskjemt kommandantdatter, men det blir aldri tydelig – eller for den saks skyld tvetydig nok – hva hennes forhold til Don Giovanni er. Er overfallet i åpningen bare et spill for galleriet? Ble hun faktisk forsøkt voldtatt? Librettoen stiller mange spørsmål, og åpner opp for stor moralsk kompleksitet, men det er bare unntaksvis at Ramster faktisk tar stilling til det.

Manglende stillingtaken Regien har noen få interessante blaff, men ingenting av det spinnes videre. I ouverturen presenteres Don Ottavio som fetert skulptør. Han avduker en statue av en hest, med et påfallende fallisk hode, men etter noen få numre er hestestatuen borte. Når den så dukker opp igjen mot slutten av operaen, er det som en del av gravmonumentet til Kommandanten. Hvordan dette henger sammen, er ikke godt å si, og det gjøres heller ingen forsøk på å forklare det. Måten rollefigurenes død håndteres på er interessant, men virker også malplassert og lite utviklet: Etter at Kommandanten har blitt drept av Don Giovanni, reiser han seg rolig opp og går av scenen, tilsynelatende uten at noen andre merker det. Spørsmålet om spill for galleriet dukker nok en gang opp, men noen grunn kommer aldri. Og når Kommandanten kommer tilbake som middagsgjesten fra helvete, er det som grønnpatinert bronsestatue, ikke som et fortsatt levende menneske.

Scenografien er signert Bridget Kimak, og plasserer handlingen på og rundt et søreuropeisk torg. Dette fungerer fint som en visuell innpakning for produksjonen, men den hyperaktive bruken av dreiescenen tar unødvendig mye oppmerksomhet. Konstruksjonen midt på scenen – like deler søreuropeisk bygård, åpen plass og lysramme – snurrer rundt nærmest kontinuerlig, og det er ikke alltid lett å skjønne hvorfor. Kimak står også for kostymene, og det er noe halvhjertet ved mange av dem. Mesteparten av oppmerksomheten synes å være viet det store maskeballet i slutten av første akt, med fargesprakende kostymer og flere av sangerne i koret ikledt dyremasker. Det er iøynefallende, men koblingene til resten av operaen mangler.

Fine musikalske prestasjoner Til tross for en lite gjennomtenkt og tafatt produksjon, er mye på plass musikalsk. Dirigent Risto Joost leder Kristiansand Symfoniorkester med fin flyt og buldrende barokkpauker. Ouverturen spilles med stor kraft, og det er mye illevarslende gru i de bølgende treblås- og strykerfigurene i åpningen. Noen av tempoene blir dog litt i slappeste laget – spesielt i siste halvdel av første akt – men de oppleves også sakte fordi så lite skjer på scenen.

Sanglig er det også flere fine prestasjoner, spesielt fra Alexandra Lowe og Mari Eriksmoen. Lowe har en stor stemme som likevel er fleksibel nok til de mange løpene i ariene hennes. Hun har en vokal og dramatisk intensitet som fint passer den forrådte Donna Elvira, men jeg skulle ønske meg enda større utsving. Eriksmoens Donna Anna har en fin slankhet som virkelig blomstrer i høyden, og hun synger med et vell av nyanser, spesielt i den store arien «Non mi dir». Magnus Staveland bruker litt tid på å synge seg i gang som Don Ottavio, og den første arien hans, «Dalla sua pace» er noe intonasjonsmessig turbulent. Stabiliteten øker heldigvis gjennom operaen, og han synger «Il mio tesoro» med betraktelig mer musikalsk overskudd.

Nicholas Lester får frem de sleskere sidene av Don Giovanni, men han høres også ganske presset ut i høyden. Andri Björn Róbertsson får frem de komiske sidene av tjeneren Leporello, men han blir fort ganske ropete i de mer dramatiske delene av operaen. Young Doo Park synger rollen som Kommandanten med stor stemme og passende skremmende fremtoning. Som Zerlina og Masetto er Ingunn Olsen Høgetveit og Brynjar Onsøien sjarmerende som bare det, spesielt i resitativene, hvor de viser seg som gode komedieskuespillere. Jeg savner likevel mer retning og intensjon i Høgetveits to arier, og Onsøien har en tendens til å forsvinne så fort orkesteret begynner å spille.

Det er mange gode enkeltideer i John Ramsters Don Giovanni i Kilden. Dessverre blir de ikke tatt med videre i produksjonen, og i stedet erstattet med stillstand og enkle løsninger. Selv ikke opptil flere veldig gode musikalske prestasjoner klarer å redde denne produksjonen fra avgrunnen.