Det talentfulle Norge

Flere norske teatre har nylig satt i gang talentutviklingsprosjekter. På Nationaltheatret har de et program de har kalt Nye National, Teater Innlandet skal snart sette i gang et nytt talentprosjekt de har kalt TI Ung, og Hålogaland Teater utlyste sin versjon tidligere i høst. I Tromsø er det også et eget talentprogram knyttet til fellesskapet for fri scenekunst, RadArt, som de har kalt Uredd. I samarbeid med Talent Norge og private stiftelser gir teatrene unge skuespillere, og i hvert fall i Teater Innlandets tilfelle en dramatiker og en produsent, muligheter til å utvikle seg innenfor rammene av et institusjonsteater i en tidsbegrenset periode. De får også delta i mentorprogrammer og andre fellesaktiviteter. Dette kan bli fine prosjekter for de som får delta, men jeg forstår ikke hvilket scenekunstpolitisk problem satsningene er satt til å løse. Hvilken teaterfremtid er det disse programmene leder an til?

Talent Norge, som betaler for disse programmene, ble opprettet av daværende kulturminister Thorhild Widvey fra Høyre i 2015. Det ble stiftet som et ideelt aksjeselskap og er eid av Kulturdepartementet, Sparebankstiftelsen DNB og Stiftelsen Cultiva. Opprettelsen skulle være en oppmuntring til aktører på kulturfeltet om å satse på unge talenter. Det skulle også være et initiativ som skulle oppfordre private givere til å gi penger til kultur. Ifølge nettsidene til Talent Norge skal 50% av støtten de gir ut, stamme fra privat kapital. I 2019 mottok Talent Norge mer enn 36 millioner kroner fra Kulturdepartementet og omkring 31 millioner fra private givere. Det er betydelige beløp. Opprettelsen av Talent Norge har vært en del av en villet kulturpolitikk fra Høyre der offentlige penger skal generere private penger, og der mer av det som skjer på kulturfeltet skal finansieres av privat kapital.

Passe talentene Målet til Talent Norge er å gi «fremragende kunstneriske talenter muligheter til å realisere sitt fulle potensial.» De skal hjelpe folk med «unike kunstneriske evner på veien mot en profesjonell karriere.» Det ligger som premiss at målgruppen er unge mennesker som på en eller annen måte skal hjelpes i gang med karrierene sine, men jeg er usikker på hvordan talent skal brukes for å utvikle norsk teater.

Talentprogrammene vitner ikke om en helhetlig scenekunstpolitikk der man ønsker å utvikle et helt felt og se på de utfordringene teater-Norge i dag står overfor. Det er åpenbart av verdi at Talent Norge nærmest dobler inntektene de har fra Kulturdepartementet, men uansett om man regner med de private pengene eller ikke, så er summene det er snakk om høye i kulturpolitisk sammenheng. Jeg er bekymret for at penger som kunne vært brukt til å bygge ny infrastruktur for scenekunst eller styrket teatrenes selvråderett heller benyttes til prosjekter som minner mest om festtaler om genialitet.

Kanskje er det for tidlig å avskrive talentprogrammene allerede nå før vi har sett hva de klarer å skape. Kanskje er det ikke så kult å være negativ til tiltak som gir mennesker utviklingsmuligheter, men hvilke karrierer er det disse unge menneskene skal forberedes til, hvilke mål er det de skal nå? Talent Norges satsning på scenekunst er preget av ideen om at scenekunst er basert på virtuositet fremfor kunstneriske prosesser, nyskaping og helhetstankegang.

Etymologisk stammer ordet talent fra det gammelgreske talanton som betydde vekt, skala eller målestokk, og på latin betydde det vekt eller pengesum. I moderne språkbruk henspiller ordet på noe unikt og eksepsjonelt. Det brukes gjerne om unge mennesker som har evner eller viser et helt eksepsjonelt potensial. Det er fristende å knytte hele ideen om talentene til romantikkens kunstnergenier og tanken om at man for å være kunstner må være født med en spesiell gave. Jeg vet ikke helt hvordan den opprinnelige greske og latinske forståelsen av talanton gikk fra å være noe som kunne veies og måles til å bety begavelse, men det er nærliggende å trekke en linje mellom forståelsene og se på kunstnergenialiteten som noe kan omsettes. Da er tanken at hvis du besitter eksepsjonelle egenskaper bør det kunne utvinnes på en måte som vil garantere fremtidige inntekter. Men jeg tror ikke det er sånn den virkelige scenekunstverdenen fungerer. Det er ikke sånn at flinkhet er omsettelig i seg selv.

Arbeidsliv Menneskene som får plass i teatrenes talentprogrammer er i all hovedsak voksne, utdannede skuespillere. Det er klart at mennesker i 20-årene regnes som unge, men det er ikke snakk om pur unge mennesker som har oppholdt seg under en sten. Tvert i mot har de oppholdt seg på utdanningsinstitusjoner og på teatre. De er ikke unike talenter, de er mennesker som har studert og jobbet og som er klare for arbeidslivet.

Jeg tror oppriktig på at teatrene og Talent Norge vil godt og at de tenker at dette gir skuespillerne noen muligheter de ellers ikke ville fått, muligheter de kan bruke til å utvikle seg. Det er heller ikke noe rart at teatrene utnytter de ordningene som finnes for å sikre seg inntekter og skuespillerkrefter. Det er allikevel et spørsmål om det ikke hadde vært bedre om teatrene selv hadde hatt penger til å ansette, enten fast eller i åremål, skuespillere de mente hadde potensial til å være med å skape godt teater. Med effektiviseringsreformene Kulturdepartementet holder over institusjonsteatrene er det ikke gode rammer for store satsninger på ansettelser, og vi trenger langsiktig økonomisk og strukturell utvikling for institusjonsteatrene.

Det er naturlig å spørre seg hvilke problemer teatrene og skuespillerne hadde som Talent Norge ble opprettet for å løse. Hvis det var at teatrene ikke har hatt økonomi til å ansette nok skuespillere, så løses det neppe gjennom talentprogrammene. Hvis problemet har vært mangelen på muligheter for skuespillere til å komme seg inn på arbeidsmarkedet og leve av utdannelsen sin, så er det ikke sikkert kortsiktige talentopphold er det som gir dem den fremtiden de trenger.

Hvis man leser norsk teaterkritikk fra 1800-tallet, kan man se at skuespillerne ofte ble rost for bruken av sitt «sonore organ», som enkelt sagt betydde stemmebruk. Når jeg leser om skuespillertalenter tenker jeg på dette sonore organet og på at hva det er å være en god skuespiller hele tiden er i endring og ofte avhenger mer av hva det er man ønsker å skape enn av innlevelsesevne eller stemmeklang. Et talentprogram som hadde kunnet dele ut penger som prosjektstøtte til unge kunstnergrupper med visjoner og kunstnerisk pågangsmot hadde kanskje vært mer utviklende enn programmer som fokuserer på enkeltindividets plass innenfor eksisterende strukturer. Bevilgninger som hadde gitt teatrene muligheter til å bygge større ensembler kunne skapt nye kunstneriske muligheter innenfor institusjonene. I et fragmentert scenekunstfelt burde man kunne satse på skapende kunstnerskap, utvikling av god infrastruktur, trygge arbeidsforhold og fellesskap fremfor tilsynelatende eksepsjonelle enkeltindivider.