Det gode med det onde

Den svenske dramatikeren Lars Norén har skrevet en mengde teatertekster, men også lyrikk og romaner samt tekster for radio og fjernsyn. I det som kalles for “hotelltrilogien” – Natten er dagens mor, Kaos er nabo til Gud og Stillheten – skriver Norén om en dysfunksjonell familie med utgangspunkt i sin egen oppvekst. Med den nye produksjonen Natten. Kaos. Stillheten. har Trøndelag Teater, regissør Eirik Stubø og dramaturg Cecilia Ölveczky slått sammen de tre originale forestillingene til én lang forestilling, på omtrent 4,5 timer. Alle tekstene er oversatt av Arne Lygre. I Natten. Kaos. Stillheten følger vi en alkoholisert far, en kreftsyk mor og deres to plagede sønner. Foreldrene driver et lite hotell på et sted som ikke tiltrekker seg noe særlig folk, og de har pådratt seg en stor gjeld. Far Martin (Trond-Ove Skrødal) drikker i smug og lyver for de andre, mens mor Elin (Janne Kokkin) sliter med helsa og tynges av flere store skuffelser i livet. Storebror Georg (Jo Saberniak) er bitter for alt han har måttet ofre for å hjelpe familien, mens lillebror David (Paal Herman Ims) er formålsløs og søkende.

Fysiske og relasjonelle tomrom

På hovedscenen er det plassert noen få 1950-tallsmøbler, ellers er scenerommet i stor grad tomt og mørkt. Store, blottlagte lyskastere i hjørnene understreker det nedstrippede uttrykket. Rommet blir likevel levende og interessant når en video (Boya Bøckman) projiseres på hele den bakre veggen. Før forestillingen starter vises blant annet sekvenser hvor Norén intervjues og hvor han og Jon Fosse snakker om hverandres tekster. Det kunne fort ha blitt enten vel pedagogisk eller internt, men de fragmenterte klippene skaper en drømmeaktig stemning som fungerer som ansats til forestillingen. Senere får vi se duse bilder fra restaurantinteriører og hotellfasader. Innimellom filmes skuespillerne på scenen slik at de projiseres på veggen, de óg. Det skaper noen fine øyeblikk hvor vi kan se karakterene fra forskjellige vinkler samtidig. I scenegulvet er det et rektangulært hull som brukes for å definere andre rom – for eksempel går Martin ned dit når han skal i spritkjelleren. Handlingen drives fremover av dialogene mellom familiemedlemmene, og det som blir sagt er som oftest enten hjerteskjærende sårt eller ufyselig respektløst. Et eksempel på det første er når Martin trekker fram det som for ham er gode minner fra sønnenes barndom, og sønnene svarer likegyldig eller påstår at de har glemt hva faren snakker om. På samme vis er det frustrerende å se hvordan David søker bekreftelse hos Georg, men siden storebroren tilsynelatende ikke vet hvordan han skal nærme seg lillebroren, så blir disse øyeblikkene i beste fall klønete. Her er det lett å kjenne på sympati for karakterene, men medfølelsen får seg en knekk når både far og sønn i neste omgang kaller Elin for ei fitte og et ludder.

Det som ikke skjer

Store deler av forestillingen handler på sett og vis om ting som ikke utspiller seg direkte her og nå. Særlig første akt handler mye om å få publikum til å forstå forhistorien til familien. Gjennom stadige drypp av informasjon får vi et tydeligere bilde av karakterenes erfaringer. Viktige poenger blir aldri overtydelige, men formidles stort sett på en lavmælt måte. Samtidig preges handlingen av gjentatte trusler som ikke gjennomføres, det være seg skilsmisse eller drap. Det gir meg en følelse av at denne historien handler like mye om det som ikke vises på scenen. Andre akt oppleves hakket mer prekær, da Elins sykdom utvikler seg til terminal fase, og David er blitt innlagt på psykiatrisk institusjon. Skuespillerne utgjør et dyktig ensemble som makter å fylle både ord og tomrom med mening. Trond-Ove Skrødal og Janne Kokkin har god erfaring med å spille i dystre familiedrama, som for eksempel Lang dags ferd mot natt (Skrødal) og Høstsonaten (Kokkin). De har et nærvær på scenen som er kraftfullt og naturlig på samme tid. Saberniak og Ims overbeviser også.Spesielt finstemt er det når de to brødrene forsøksvis åpner seg litt for hverandre.

Kraften i det korthugde

Natten. Kaos. Stillheten. er fint sammensydd, med god kontinuitet. Biroller er skrelt bort sammen med noe av handlingen i de tre opprinnelige manusene. Når materialet først skal bearbeides og samles på denne måten, så kunne imidlertid forestillingen ha vært strammet opp enda mer. På samme måte som at det er de korthugde setningene og de subtile undertonene som gjør mest inntrykk, er det som om handlingen som helhet ville fått enda mer slagkraft om den var kortet ned ytterligere. Mot slutten har David et par lange sekvenser hvor han nokså direkte tar et oppgjør med ting foreldrene har sagt og gjort. Ordflommen er stor og flere setninger gjentas, i kontrast til store deler av replikkvekslingen ellers. Dette er til en viss grad i samsvar med manuset for Stillheten. Kanskje oppleves denne sekvensen litt unødvendig i Natten. Kaos. Stillheten. fordi vi har fått et så inngående blikk i denne familien allerede, nettopp gjennom grepet med å sette sammen de tre opprinnelige fortellingene. De tomme truslene og de grusomme handlingene rekker altså så vidt å få noe repetitivt over seg – men kanskje er det meningen at også publikum skal kjenne på en viss tretthet og avmakt når forestillingen nærmer seg slutten.