Det er et helvete, alle vet det...

Det tradisjonelle bildet av den moderne familien som den institusjonaliserte, funksjonelle lykke er det vel knapt noen som tror på lenger. Likevel: Folk gifter seg, får barn, kjøper bolig, pusser opp, kjøper dobbeltseng, kjøleskap, bil og flatskjerm – visstnok som aldri før. Dette til tross for, eller på grunn av, alle advarslene fra (blant mange andre) Henrik Ibsen, Tennessee Williams, Edward Albee, Eugene O'Neill, Ingmar Bergman – og Lars Norén.

Noréns gjenombruddsstykke Natten er dagens mor fra 1982 går, slik jeg ser det, inn i dette paradokset: Det er et helvete, alle vet det, men vi holder ut og vi prøver igjen.

Konkurstruet Arenaen er et lite, fattigslig, konkurstruet familiehotell seint på 50-tallet. Akkurat denne dagen er det stengt for vareopptelling og familielivet utspiller seg i en komprimert, kitschy, 50-tallsretro setting, med kjøkken, stue samt et kontor omgitt av gjennomsiktige vegger. Gjemt bak dette og strategisk plassert rundt omkring i rommet: Speil og atter speil. Over det hele: To skjermer som formidler helkontinuerlige videoopptak av det som foregår på scenen, fra forskjellige vinkler. Det ene fast ovenfra, det andre styrt av en fotograf som følger det hele innenfra.

Yngstemann i familien, David, spilt av Emil Johnsen, fyller 16 denne dagen og utfører en dans i splendid isolation til låter fra vår tid, mens publikum inntar plassene. Han poserer foran speilene, tar på seg moras leppestift, trekker ned buksene, dingler med dangsen og ser ut til å ha en lykkestund. Men så kommer storebroren Georg, spilt av Glenn André Kaada, inn og helvete er løs. Den alkoholiserte faren Martin (Terje Strømdahl) og den hostende, kjederøykende mora, Elin (Ellen Horn) følger etter hvert på, og dramaet gjennomgår den ene omdreiningen etter den andre i nesten tre timer uten pause.

Knapt et dødpunkt La det være sagt med en gang: Det var tre timer med knapt et dødpunkt. Regissør Kjersti Horn er ikke den som stopper ved halvgått løp og sier seg fornøyd. Jeg antar at det var derfor premieren måtte utsettes med fire dager.

"Vekk herfra, det er mitt mål", skrev Franz Kafka. Det samme higer ynglingen David etter. Han er en slags Espen Askeladd, grunnleggende ukomfortabel med den statiske situasjonen som den urolige kroppen og det urolige sinnet hans er låst fast i. Men han har ikke noe sted å gå, og ikke noe språk som kan konkretisere og åpne muligheten for ham. I stedet virrer han hyperaktivt omkring mens han hele tida veksler mellom fåfengte forsøk på å slå seg fri og å ta et ansvar som han slett ikke er moden for.

Men ukomfortable er de alle sammen. Hovedrelasjonen her utspiller seg mellom David og Martin, den svake, unnvikende, alkoholiserte faren. Emil Johnsen og Terje Strømdahl står perfekt til hverandre. Johnsen er den unge, sultne som høylydt kjemper for å erobre sin rollefigur og Strømdahl den rutinerte, eldre som finsliper sin sceniske personlighet.

Dumme lillebror Glenn André Kaadas Georg er fanget mellom sin forakt for den dumme lillebroren og det ansvaret som følger med det å være storebror. Den underliggende kjærligheten dem imellom kommer til syne i en vakker scene der de sammen spiller Gerry Mulligans Line for Lyons på hver sin saxofon, David som Chet Baker og Georg som Gerry Mulligan. Det hører med til historien at ingen av dem hadde tatt i en sax før.

Ellen Horns Elin minner til tider om en gneldrende Elisabeth Taylor fra Hvem er redd for Virginia Woolf. Hun har et hjerte av gull som er blitt korrumpert av mange års desperat kamp for å holde en håpløs familie sammen. Til slutt klarer hun ikke holde hatet i sjakk lenger. Det er troverdig spilt – og vondt å se på.

Jeg har etter hvert sett noen oppsetninger av Kjersti Horn og begynner å kjenne igjen signaturen hennes, uten at det på noen måte er et tegn på stagnasjon, tvert imot. Virkemidler som blir gjentatt framstår hver gang i en ny sammenheng. Og ikke minst er det tydelig at hun stiller svært høye krav til alle involverte, og sikkert aller mest til seg selv.

Brutalitet og ømhet Det er et i utgangspunktet tekst og dialogdrevet teater innen hjemmets fire vegger vi her har med å gjøre, noe som fort kan få meg til å duppe med hodet. Men her er det fysiske elementet så tilstedeværende og det rommet hver enkelt skuespiller får utfolde seg i så stort at det verbale elementet, til tross for den enorme mengden ord, etter hvert framstår som bare ett av flere virkemidler i et stort konglomerat. Et konglomerat som også inkluderer lukten av matlaging og urtesigaretter, tidsriktig jazzmusikk, et atmosfærisk lydarbeid og en scenografi hvor blant annet bruken av speil forløses gjennom et ekstremt dynamisk kameraarbeid. Og takket være den konstante videodokumentasjonen av det som foregår får vi anledning til et enestående nærstudium fra flere vinkler av hver enkelt skuespillers særegne arbeid, vekslende med et mer distansert, observerende kamerablikk. Under enkelte sekvenser er til og med selve scenerommet tomt; alt foregår i andre rom formidlet via skjermen over scenen, noe som skaper en merkelig blanding av fremmedgjøring og intens tilstedeværelse.

Lars Noréns tekst, fint gjendiktet av Arne Lygre, har en innebygd brutalitet – og en ømhet – som Kjersti Horn og ensemblet fanger med nennsomhet, lydhørhet og sans for timing.