Det er Hedvigs Villand

Villanden? Jeg trodde da stykket het Vildanden?

Det gjorde det. Men vår tid er anden er vill og ikke vild. Villanden på Teatret Vårt er modernisert og bearbeidet av Brit Bildøen. Men handlingen er som før: Grosserer Werle og gamle Ekdal eide skog sammen, Ekdal drev den. Han hugget ulovlig i statens skog. Werle slapp unna, Ekdal fikk fengsel. Mange år etter lever familien Ekdal fortsatt på penger fra Werle. Sønnen Hjalmar er gift med Werles tidligere hushjelp, Gina. Pengestøtten kan ha noe med at gamle Werle og Hedvig, Hjalmars og Ginas datter, lider av samme arvelige øyesykdom, men det nekter Hjalmar å skjønne. En dag kommer Werles sønn Gregers hjem og bestemmer seg for å bringe sannhet inn i forholdene. Der møter han motstand i doktor Relling. Doktoren foreskriver en mildere medisin: Livsløgnen.

Men er nå det nødvendig med modernisering?

Absolutt. Det de fleste tenker på som original Ibsen er egentlig mellomkrigsversjonen av Ibsen, etter ny rettskrivning. Det er nesten umulig å tenke seg Ibsens stykker satt opp den form de opprinnelig ble utgitt. «Ingen må bille sig ind noget andet», for å si det original gammel språkform. Ibsen er i praksis alltid modernisert. Vi velger bare hvilken modernisering vi ønsker å bruke.

Og hvordan er så denne moderniseringen?

Den er riktig god, med noen forbehold. Det er nennsomt gjennomført. Språket er blitt mer direkte, og samtidig luftigere på et vis. Ibsens formfullendte replikker er her gitt kortere, åpnere former. Replikkene blir oftere hengende uavsluttet i luften mellom skuespillerne. Det gir en ny energi og større handlingsrom for skuespillerne.

Og forbeholdene?

Det er tatt noen underlige redigeringsvalg. I Villanden finner vi to sosiale grupper: Overklassen hos grosserer Werle og livets skipbrudne, de med tapt sosial status, som bor i gården der familien Ekdal har fotostudio og mørkeloft. Dette er en verden der alle synes å leve under kynikeren doktor Rellings beskyttende vinge. Han forer dem med nødvendig livsmot ved å gi dem livsløgner. Slik sikres som kjent livslykken. Dette fungerer tilsynelatende utmerket inntil grosserersønn Gregers Werle flytter inn og krever radikal sannhet.

Ja, og hva er problemet?

Jeg vet ikke om beslutningen ligger i manus eller regi, men her dukker kompisene Molvik og Relling i første akt som gjester i grosserer Werles store middagsselskap. Molvik er en særdeles alkoholisert tidligere religionslærer, Relling en beryktet lege. Grepet gjør at man slipper Ibsens opprinnelige «kammerherrer» og tjenerstab, men: I det selskapet ville de to aldri blitt invitert, hverken på Ibsens tid, i vår tid eller på oppsetningens tid: syttitallet. Slik undermineres klasse- og maktaspektet som er Villandens grunnmur. Her omgås jo alle, selv i private selskap med vakker skriftlig meny. Og ikke minst: Det gjør at første gjensyn mellom Relling og Gregers Werle skjer i Werles middagsselskap, som foregår offstage. Det samme gjelder første gjensyn mellom fru Søbye, som grosserer Werle skal gifte seg med, og hennes gamle beiler: Relling. Handlingen i Ibsens dramatikk er som et sveitsisk urverk. Fikler du for mye, får det konsekvenser.

Hva med Viktoria Meiriks regi?

Victoria Meirik tar kvinnenes side i dramaet. Det er en god løsning, og det gir oss både en flott Hedvig (Kristine Hartvig) og en nøkternt rent og troverdig Gina Ekdahl (Sara Fellman). Regien får klart fram den såre tragedien i barnet ingen ser. Hverken Hjalmar (Bjørnar Lisether Teigen), dette narsissistiske prakteksemplar av en far, eller moren, den til det skadelige tilpasningsdyktige Gina, ser henne. Gina fokuserer på å overleve med Hjalmar og glemmer Hedvig, annet enn som den som hjelper med å holde Hjalmar fornøyd.

Og mennene?

På premieren var det som det lå unødig fysisk uro over flere av skuespillerne, en uro som svekket kraften i spillet. Det kan roe seg, men på særlig dramatiske punkter i handlingen forlot også skuespillerne den realistiske spillestil og spilte sin undertekst. I Meiriks regigrep lot de indre følelser komme ut, fysisk og vokalt. Det er ikke nødvendig å spille Ibsen realistisk, men da må grepet gi mer enn realismen. Her så jeg ikke hva man vant.

Gamle Ekdal er i Vidar Sandems skikkelse så alkoholisert forhutlet at selv tidligere religionslærer Molvik har noe å lære. Hos ham er all stolthet byttet ut med angst. Relling og Gregers Werle virker på et vis løsere skissert. Her er Gregers lenge en mild livscoach uten slektskap med den intense profeten i Ibsens Brand. Det gjør overgangen til farlig familieterapeut, privatpraktiserende uten lisens, vanskeligere å se.

Doktor Relling blir her mer en av livets litt for glade gutter, enn den rasjonelle kyniker. Det gjør ham mindre farlig. Gregers og Werle kjemper om styringsretten til Hjalmar Ekdahls liv, uten å se at det er Hedvig som blir slagmark og offer.

Hjalmars svik mot sin datter blir grusomt synlig. Hans narsissisme er et ugjennomtrengelig skjold, og Teigens tolkning gir et godt svar på det som ellers ville vært hans grenseløse naivitet. Det synliggjør igjen også prisen på doktor Rellings resept. Han kan holde liv i Hjalmars livsløgn, men bare ved å la Hedvig betale. Og Gregers? Han ofrer Hedvig for å frelse sin Hjalmar. Gutta sørger for gutta.

Hvilken scenografi utspiller dette seg i?

Den er i utgangspunktet spennende løst. Salen er delt i to, slik at mørkeloftet er en speiling av salen vi sitter i, bare med tomme seter. Mørkeloft og spillescene skilles igjen av en halvt gjennomskinnelig vegg med skyvedører. Resultatet gjør det krevende å skille utgang og kjøkken fra mørkeloft – men på et vis speiles vi alle inn i vårt private mørkeloft. Spillescenen kommer nær publikum, med minimalt med møbler. Bordet blir etter hvert fylt av ølflasker, nostalgiske «murere», de store glassflaskene med øl.

Scenografi og spilletid er som nevnt lagt til syttitallet. Det kan være et nyttig grep for å gi plass til gammeldags retusjering av bilder i handlingen, men samtidig: Skal vi først modernisere er det vel seint å ta et oppgjør med syttitallets løgner, verdier og barneoppdragelse nå. Det finnes spor igjen av et mer nåtids-orientert grep i manus. Gregers Werle gir gamle Ekdal og unge Hedvig en evig pensjon på 45 000 kroner i måneden. Grei, romslig sum i 2023, men et enormt beløp på syttitallet – Ibsen originalt holdt seg på 100 kroner måneden.

Pirker du ikke nå?

I Ibsen ligger fanden i detaljene, og djevelen elsker distraksjoner.

Hva står igjen som det sterkeste?

Det nydelige spillet når vi ser unge Hedvig gjøre alt hun bare kan for å tilfredsstille faren Hjalmar, med Gina som passivt lar Hedvig ta den emosjonelle jobben. Det gjør inntrykk fra første scene dem i mellom.

Og det svakeste?

Kampen om livsanskuelse og Hjalmar mellom Gregers og Relling mister kraft, også når Meirik lar Relling dosere om Molviks livsløgn mens Molvik lytter. Det ligger en pris i å flytte tyngden over til kjernefamiliens tragedie. Omsorg blir viktigere enn spørsmål om livsløgn og sannhet. Forestillingen blir mer familiedrama, i mindre grad verdidrama.

For ordens skyld: Anmelderen går i bokklubb med Brit Bildøen. Vi er gode bekjente, forhåpentligvis også etter denne anmeldelsen.