En villand som ikke letter

Å gå på en forestilling på Nationaltheatret er på mange måter noe mer enn bare å gå i teatret. Det har noe med selve bygget å gjøre – at det faktisk er et ærverdig 120 år gammelt teaterhus, og at hovedscenen, med sine balkonger og sine gullfargede ornamenteringer i nyrokokko-stil, utgjør en helt spesiell estetisk og historisk ramme. Foajeen summer vanligvis av mennesker som har pyntet seg for en aften i teatret. Det lukter parfyme, det klakker i høye hæler, det nippes av et stettglass her og der, og det ligger alltid en helt særskilt forventning i lufta. Kanskje er det også derfor fraværet av mennesker denne premierekvelden føles enda mer påtakelig. For det kjennes virkelig som å komme til et tømt teater. Foajéen og salen foran hovedscenen oppleves så skrinn, og de aller fleste røde fløyelsseter nærmest lyser av tomhet. Denne vakre salen trenger liksom mennesker mer enn mange andre rom. Her og der ser jeg en og annen anmelder, noen profilerte kulturfolk. Men publikum? Jeg tenker mye på hvordan dette langvarige teaterforbudetpåvirker skuespillerne og dynamikken mellom scene og sal, og hva som etter hvert skjer med folks teatervaner mens korona-månedene passerer en etter en. Det er også umulig å vite om jeg, eller ensemblet for den del, ville opplevd kveldens forestilling diametralt annerledes dersom salen var fullsatt. Men jeg tror det. All ære til enhver skuespiller som går ut på scenen foran nesten tomme saler denne høsten.

Sannhet eller livsløgn Vildanden representerer en overgang fra den eksplisitt samfunnskritiske til den mer symbolistiske epoken i Ibsens oevre. Det er først og fremst et familiedrama: Hjalmar Ekdal, gift med Gina, forguder sin fjorten år gamle datter Hedvig. Men så viser det seg at det i virkeligheten er barndomsvennen Gregers Werles far, den pompøse grosserer Werle, som for lenge siden gjorde Gina gravid.

Den sannhetssøkende figuren Gregers, som har trodd at det å få gamle hemmeligheter fram i lyset skulle forløse Hjalmar, blir tvert imot vitne til at vissheten om at Hedvig likevel ikke er datteren hans, trekker Hjalmar ned i avgrunnen. Hedvig, som på sin side har vært like hengiven overfor faren som han har vært overfor henne, misforstår farens reaksjoner og ender med å ta sitt eget liv med hans gamle jaktpistol.

Jeg sliter litt med grunnpremisset i dette dramaet. I en tid hvor “mine, dine og våre barn” er helt vanlig, fremstår det litt søkt at Hjalmars største fortvilelse bunner i det at han ikke lenger klarer å tro på at Hedvig er glad i ham bare fordi det har vist seg at hun ikke er hans biologiske barn. At Gina derimot har sveket ham ved å holde denne muligheten skjult i alle år, havner helt i bakgrunnen. Mens så dreier Vildanden seg mindre om den ytre dramatiske konflikten og mer om symbolene rundt og de eksistensielle spørsmålene konflikten reiser. Handlingen kretser dypest sett rundt avgrunnene som kan oppstå i (og mellom) mennesker som behøver illusjonens svøpe for å kunne klare å akseptere tilværelsens premisser. Handlingen reiser en typisk Ibsensk problemstilling: Hva er egentlig rett: Å søke den hele og fulle sannhet i alt – altså å konfronteres med det brutale både ved egne feiltrinn og sine medmenneskers svik og bedrag? Eller forbli i uvitenhetens lune kammer, for dermed å kunne beholde sin tilfredshet med livet?

I Ibsens Vildanden er det sannhetssøkeren Gregers Werle som har tatt på seg oppgaven med å åpne Hjalmars blikk slik at han endelig skal oppleve forløsningen ved å la sannhetens grelle flomlys strømme inn i hittil ukjente avkroker. Først da er man nemlig et virkelig fritt menneske, om vi skal følge Werles logikk. Men som Werle skal erfare, kan livets vonde realiteter og skamfulle hemmeligheter være bevisst fortrengt og på ingen måte ønsket fram i lyset. Og i Vildanden sprer sannheten både ulykke og sorg. Ibsen har gitt de ulike karakterene forskjellige oppfatninger omkring behovet for behagelig livsløgn og pragmatisme på den ene siden og sannhetssøken og rettskaffenhet på den andre. Dette er med på å drive hovedtemaet fram. For er det egentlig sannheten som setter fri? Eller kan sannheten tvert imot fange et menneske? Som karakteren Doktor Relling sier mot slutten av stykket: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme. I motsetning til Werle mener Relling nemlig at mennesker bør forskånes for sannheten, fordi den er langt mer enn de fleste av oss tåler.

Kraftløs og forflatet Åpningsbildet står nesten som en kommentar til salens tomhet. På scenen ser jeg det som likner et speil av seteraden jeg befinner meg i. Forestillingens karakterer sitter nemlig også i fløyelsseter der oppe og ser åpent ut på publikum i den fortsatt opplyste salen. Det er nærmest som om de undersøker oss litt nysgjerrig. Allerede fra dette anslaget av, hvor vi i publikum betrakter skuespillerne som betrakter oss, brytes altså skillet mellom scene og sal. Jeg er litt usikker på dette valget selv om det er interessant fordi jeg opplever at det gir salens tomhet enda større plass. Den blir nærmest en del av forestillingen. Akkurat hvor regissøren (Hanne Tømta) vil med dette grepet, forblir uklart for meg. Skuespillerne beveger seg stadig ut i salen, men grepet med stolradene blir først og fremst stående som et fiffig, men svakt begrunnet påfunn.

Når forestillingen starter for alvor, er det til ensemblets flerstemte sang av Welhavens En Villand svømmer stille. Mens alt av kontentum og øvrig musikk er fjernet, blir det ensemblesangen som følger stykket og markerer overgangene hele veien gjennom. Korsangen og fraværet av ekstern lyd gjør på sett og vis teateropplevelsen mer intim. Men det bidrar også til at forestillingen, slik jeg opplevde det, på sett og vis blir mer anonym i teatersalens tomhet. For noe av det som forstyrrer meg med denne oppsetningen, er mangelen på energi og driv. Selv korsangen lyder litt nølende. Det er som om hele ensemblet mangler en slags samlende, produktiv kraft eller motstand som kunne generert spillmessig synergi og dynamikk. Kanskje komponert musikk kunne hjulpet der den tomme salen kommer til kort.

Vakker scenografi Når det burgunderfargede jernteppet som skjuler midtscenen trekkes til side, ser vi et vakkert, drømmeaktig scenebilde av det som på samme tid er familien Ekholms hjem på framscenen, og så gradvis går over i en dunkel furuskog med høye trær og tåkete lys på midt- og bakscenen. Mellom høye trestammer ser vi en sofagruppe, en vedovn, et skrivebord og en masse lamper som spredte lanterner i dette mystiske og uoversiktlige skoglandskapet. Men selv om scenografien er et vakkert bilde for oss i salen, hva tilfører den egentlig skuespillerne? Den bidrar ikke til å skape noe tydelig, samlende fokus eller bevegelsesmessige muligheter som kan tilføre et sterkere fysisk driv og høyere energi. Og om disse mulighetene faktisk er der, så benyttes de ikke. Dermed har vi nok et element som forflater spillet. Skuespillerne framstår som små og isolerte blant de høye trærne, og er lite fysisk nær hverandre. Det blir statisk, og det er få dynamikkskifter. Kanskje er dette meningen, men dette gjør også at forestillingen blir litt anonym og kraftløs, og aldri virkelig eier hovedsalen.

For det må sies – her er ingen overraskelser, foruten en malplassert levende and til sist. Og hvorfor dra levende dyr inn på scenen i det hele tatt? En hund som har glede av å utføre oppgaver den er dressert til, topp, men en forvirret, flaksende and?

Mangler denne forestillingen et tydelig konsept, spør jeg meg selv flere ganger. Hva gjør at replikkene liksom mangler nerve? Jeg tror den tomme hovedscenesalen punkterer noe av energien. Men jeg opplever også at skuespillerne ikke fullt ut samles om historien og at det regimessig er for lite som trekker i samme retning. Derfor blir jeg heller ikke virkelig engasjert. Det skal nevnes at Helene Naustdal Bergsholm er en helt nydelig barnlig Hedvig, men ensemblespillet blir aldri helt levende. Jeg tror en tydeligere regimessig visjon kunne gitt Vildanden større vingespenn og løftet forestillingen langt høyere.