Det dødelige teatret

Helt siden ChatGPT ble lansert i 2022, har KI vært på alles lepper. I offentligheten diskuteres det hvordan verktøyenes tilgjengelighet fører til juks i utdanning og hva som skjer med for eksempel skriveferdigheter,kunnskapsnivåer og opphavsrett. Vi diskuterer hva det betyr for oss at kunst ikke er menneskeskapt, med aktører som oljefondsjef Nicolai Tangen som i Aftenpostens podkast Aftenpodden påstod at det ikke spilte noen rolle for ham om musikken han hørte på var laget av mennesker eller maskiner. Der noen av oss frykter KI mer enn pesten, er det andre som mener det er fantastiske verktøy som effektiviserer arbeidet. Det kan så være, men hvis man erkjenner at de generative KI-modellene er bygget på menneskelig kreativitet og brukes for å etterligne det som allerede er skapt istedenfor å la mennesker skape noe nytt, er det ikke vanskelig å se at KI-verktøyenes inntog innebærer en trussel mot menneskelig kreativitet, kommunikasjon, kunnskapssøking og nysgjerrighet, elementer som er grunnleggende bestanddeler i all kunst. 

KI i teatrene

Forrige uke skrev Klassekampen om teatre som har brukt kunstig intelligens (KI) til å lage plakater. 18. august handlet det om Den Nationale Scene (DNS) som i sitt arbeid med humorforestillingen 1349 - Det kom et skip til Bjørgvin har engasjert designbyrået Hansen & Bostrøm til å lage plakaten, og byrået har brukt KI til hjelp i utformingen. Til Klassekampen innrømmer de KI-bruken, men teatret har ikke selv oppgitt dette i sitt materiale eller på sine nettsider. Teatret sier også at de har brukt KI til utforming av noen andre plakater der byrået ikke har vært involvert. 20. august fulgte avisen opp med en ny artikkel om Riksteatret som har brukt KI på plakatene til forestillingene Narnia og Jakten på prinsessa. Det er ikke bare i visuelle profiler KI-bruk sniker seg inn i teatrene. I en sak i Creos nettidsskrift Kontekst intervjuer Hilde Halvorsrød, som også er fagredaktør her i Scenekunst.no, scenografen Åsmund Færavaag og komponisten Peter Baden. Begge forteller om hvordan de opplever at muligheten for at KI kan gjøre jobben deres nå påvirker arbeidsmarkedet. Resultatet kan bli at det er vanskeligere å leve av å være kunstner, og det vil påvirke kvaliteten på kunsten vi i publikum får servert.

Det tomme rommet

Den kjente teaterregissøren og -teoretikeren Peter Brook skriver i innledningen til boken The Empty Space fra 1968 at alt man trenger for å lage teater er et tomt rom, et menneske som beveger seg i det og noen som ser det. Dette er kjernen av den performative hendelsen, men Brook innser at godt teater er mer enn det tomme rommet. I boken skiller han mellom ulike former for teater, og en av teaterformene Brook beskriver, er det han kaller «deadly theatre». Dette dødelige teatret er teater som ikke klarer å fornye seg og forholde seg til verden rundt seg, men som fortsetter i et dødt og satt spor, et teater basert på repetisjon og etterligning. Eksempler på dette finner Brook blant annet i noe av det som lages på de kommersielle teatrene på Broadway og West End, men også overalt ellers der det lages teater. Alle som har sett en oppsetning av en klassiker der det ikke forsøkes på noe annet enn å gjenta det som er gjort tidligere med det samme materialet, vet hva dødelig teater er. Uansett form er teater en ressurskrevende kunstart. Mennesker med mange ulike kompetanser kommer sammen for å lage et helhetlig uttrykk. I det dødelige teatret tas det imidlertid flere snarveier, det tenkes ikke nytt rundt hva teater er eller hva det kan gjøre i møte med publikum. Hvis det nå åpnes opp for at KI-verktøy kan lage scenografiskisser eller bakgrunnsmusikk, som Baden og Færavaag er inne på i Kontekst-saken, innfører vi døden i teaterrommet. Uttrykket blir flatere fordi KI-verktøyene ikke klarer å lage noe som bryter med det som er laget tidligere. Fordi de er trent på det som er laget, er de nødvendigvis lite innovative. Men kunsten blir også forflatet når vi som publikum ikke lenger kan stole på at det vi ser eller lytter til er skapt ut fra et menneskelig kommunikasjonsbehov. Når nerven forsvinner fra teatret, dør det. Lenge trodde jeg at kunstens iboende opposisjon til det maskinskapte gjorde at vi som lever av og for kunsten ikke trengte å være så bekymret. Jeg har tenkt at jeg som kritiker ikke kan bli erstattet av en KI-modell fordi ingen vil være interessert i å lese om hva en datamaskin synes om en teaterforestilling. Jeg har tviholdt på troen på både min egen kompetanse og på menneskemøtet som ligger i kjernen av de performative kunstartene, og jeg har hatt tillit til at mennesker selv vil foretrekke det som er skapt av mennesker. Jeg har til og med trodd at KI-modellenes inntog i seg selv ville åpenbare et potensial til å dykke dypere ned i de eksistensielle spørsmålene om hva menneskelighet er. Det kunne ha fått institusjoner og aktører til å løfte filosofiske problemstillinger både i kunsten og i de praktiske avveiningene, men med enkelte unntak, har dette i stor grad uteblitt. I dag er jeg ikke like trygg på at scenekunstinstitusjonene vil være steder for motstandskraft bare på grunn av teatrets natur, og jeg tror det er på tide at det tas aktive grep fra hver enkelt organisasjon.

Retningslinjer

De to teaterinstitusjonene som er omtalt i Klassekampens saker har brukt KI til å lage plakater, ikke til å lage innhold til scenene. Samtidig er plakatene en del av den helhetlige visuelle estetikken; designet til plakaten er ofte det aller første inntrykket en publikummer får av forestillingen. Jeg er ikke veldig overrasket over at det har gått fort i svingene i markedsavdelingene som er under et stort press for å selge billetter og har få ressurser, men jeg er litt forbauset over responsen fra teatrenes representanter når avisen spør om praksisen. Til Klassekampen sier teatersjef på DNS Solrun Toft Iversen at «(v)i bør være ekstremt bevisste på at KI ikke skal erstatte kreativt arbeid, men være et verktøy.» Hun sier også at de er opptatt av ikke å bruke KI til å generere tekst fordi det det ligger så tett opp til arbeidet de gjør på teatret. Rett nok er Iversen opprinnelig dramaturg, men jeg regner med at hun skjønner at teater er like mye visuell kommunikasjon som det er tekstproduksjon og at formidling er en viktig del av teatrets virksomhet. Informasjonssjef Mette Blom på Riksteatret sier til Klassekampen at KI ble brukt i plakaten til Jakten på prinsessa fordi plakatene måtte lages lenge før forestillingen. Plakaten inneholder et bilde av hovedrolleinnehaveren og det som ser ut som en syretrippskog. Det hadde ikke vært vanskelig for en designer å lage noe tilsvarende uten bruk av KI, mest sannsynlig også med et bedre utfall. Svarene tyder på at de to teatrene mangler en mer omfattende strategi og formulerte holdninger til KI. Teatrene fremstår hverken som angrende syndere eller som noen som vet hva de gjør. Istedenfor forklarer de det de har gjort med praktiske hensyn og uttaler seg på generelt grunnlag om at man må være forsiktige. Også Blom fra Riksteatret etterlyser at teatrene har et felles rammeverk for KI-bruk, men det er nesten som om disse etterlysningene blir et omkved som hindrer de enkelte teatrene i selv å formulere sine holdninger og strategier.

What for?

I Morgenbladet 28. august etterlyser kulturredaktør Bernhard Ellefsen en ny NOU på kulturfeltet som tar innover seg den endrede kulturvirkeligheten og stiller grunnleggende spørsmål om hva vi skal med kultur nå. Jeg er ikke motstander av NOUer eller felles retningslinjer, tvert imot er det viktig med noen som kan tenke helhetlig, peke ut retningene og stille de spørsmålene Ellefsen etterlyser, men er ikke teatrene også samfunnsaktører som bør kunne ta stilling til en del av disse tingene selv? Må de vente på kulturministeren før de kan mene noe? Vi trenger teatre som er aktive bidragsytere til samtidens viktigste problemstillinger om kunst, kultur og samfunn. For om ikke teatrene tror på egenverdien i den menneskelige skapelsesprosessen og sier fra om det, hvem skal tro på det da? Som offentlig finansierte institusjoner har teatrene også mulighet til å vise oss betydningen av å stå i mot presset fra amerikanske tek-giganter og til å unngå forflatende kommersielle snarveier. Til Kontekst sier regissør og teatersjef på Det Norske Teatret, Kjersti Horn, at det er uaktuelt for henne at teatret skal bruke KI til kunstneriske oppgaver. Det inkluderer ekstern kommunikasjon. I tillegg forteller hun at teatret skal innføre egne retningslinjer for bruk av KI denne høsten. Svarene til Horn gjør meg optimistisk, ikke minst fordi hun understreker at teatrene har et etisk ansvar og at hun mener de må stå stødig og forsvare det unike ved kunstarten. Til nå har det virket litt lett å gjemme seg bak at man venter på «retningslinjer». Så når Det Norske Teatret sier at de skal ta i bruk nye retningslinjer for KI i høst, håper jeg de er slagkraftige og prinsipielle like mye som de er rettet mot det praktiske arbeidet. Til slutt i kapittelet om «deadly theatre» skriver Brook at vi er så opptatt av stadig nye teatersesonger at vi glemmer å stille spørsmålene som setter strukturene i perspektiv: «Why theatre at all? What for?» Hvis vi vil at den eneste døden som skal forekomme i teatersalene er rollefigurenes, må institusjonene selv på banen og stille disse spørsmålene.