Den pedofile tilstanden

Det er trange tider, sies det. Nylig fikk Oslo Nye Teater, Kloden teater og Akademi for scenekunst selskap av selveste Nationaltheatret i flokken av nedleggingstrua scenekunstinstitusjoner. Men hvor rart det enn kan høres ut: Verden går videre. For akkurat når det ser som mørkest ut samles 10 -15 mennesker på en gitt adresse i indre Oslo øst med beskjed om å trykke på en ringeklokke det står «Bakgårdshuset» på. Inne i bakgården tar vi oppstilling utenfor et lite hvitt hus med lys i vinduene. Det pågår et liv der inne, ser vi. Et modelltog snegler seg fram over gulvet, omgitt av dukker og dukkehoder. Tuva Hennum dukker opp med et smil og en flaske eggecognac. Alle som vil ha får seg en sup før vi stiger inn i huset, tar av oss fottøyet og finner en plass å sitte i det innerste rommet. Midt i en naivistisk, Vinge og Müller-aktig tegnet scenografi som signaliserer et (dukke)hjem, sitter en figur iført en diger maske. Der sitter vi i stille spenning og følger med på de svært minimale bevegelsene figuren uttrykker. Fra bak en vegg siver lyden og lukten av popcorn i tilblivelse inn.

Ansvar for rubb og rake

Tuva Hennum er en svært produktiv scenekunstner. Hun er del av de to gylne KHiO-master kullene som gikk ut i 2022 og -23. Tilbake i 2011 gikk hun ut av Nordic Black Theatres elevskole. Hun har selv ansvaret for rubb og rake i prosjektene sine under fanen til teaterkompaniet Normaliteten, uten at jeg tror det nødvendigvis er meningen. Hun hadde nok ikke takket nei til en produsent. Uttrykket er ekspressivt, med dadaistiske og surrealistiske referanser, og kretser mye rundt ulike sider ved en oppvekst i dysfunksjonelle familier og såkalte daddy issues. Det ligger en eim av kreativ desperasjon over det hun gjør. Ja, det er trange tider - og det bærer prosjektet preg av, på en måte som gir en forunderlig trygg følelse. Noen få av oss finner en stol. Resten sitter på gulvet og i vinduskarmen. Vi ble på forhånd advart om at det vi skulle se kunne «oppleves triggende og anbefales ikke for sarte sjeler». Likevel er det et godt rom å være i. Å trekke ut tida, spesielt under introen, har lenge vært en trend: Skuespillerne bare står der og ser på publikum, med eller uten maske. Med noen forsiktige endringer i ansiktsuttrykkene. Det var fint, en stund, og så gikk jeg lei. Måtte alle gjøre det, liksom? Men denne gangen er det som om noe nytt har kommet til. Det lille rommet, med en smak av fattig teater, i hjertet av Oslos gamle østkant, i et lite hus i en bakgård i det gamle gråbeinkvartalet, med plass til mellom 10 og 15 tilskuere er det i seg selv ikke noe nytt ved. Men det er noe med oppriktigheten ved måten dette gjøres på som oser av en smittende vilje til å holde ut. Men ikke bare det, det finnes også en vilje til å gi av det overskuddet som kommer ut av en pågående kunstnerisk forskningsprosess. Så når ingenting skjer, med alt det innebærer, er det bare fint.

Rytmisk, poetisk

Det er pedofili, i en utvidet forstand - og fraværet av en pappa - det handler om denne gangen. En stemme kommer til, med en rytmisk, poetisk, repeterende tekst sagt fram av den pedofile selv, en tekst som stadig skal komme tilbake i ulike versjoner: Jeg er pedo, jeg er pedofil. Det snakkes om en overaktiv høyre hjernehalvdel, om ensomhet og fersk sperm, om skjebnefellesskapet mellom overgriperen og offeret. Flere kommer gradvis til, langsomt, steg for steg, alle iført disse store dadaistiske tegneseriemaskene. De finner hver sine områder på den kanskje fem kvadratmeter store gulvflaten og spiller med ørsmå langsomme bevegelser ut hver sin pedofile karakter. Det er ikke pedofili som samfunnsproblem det handler om. Her er ikke spor av politisk eller for den saks skyld moralsk analyse. Det er snarere det vi kan kalle et portrett av en tilstand, som vi i publikum blir en del av.

I den pedofile tilstanden, som Tuva Hennum og ensemblet utforsker, er ingenting entydig. Her står grenser for fall, med tilsvarende vendinger i teksten mellom kjønn og ulike aldre, mellom overgriper og offer, i gjensidig avhengighet. Det er her det potensielle ubehaget setter inn, men det lave tempoet og de mange partiene der ingenting blir sagt og knapt nok gjort gir oss et frirom til å kjenne etter på egne premisser. Så utvides bildet, aktørene stiller seg opp i et kor og framsier ulike varianter, over ulike stemmefrekvenser, av den samme teksten. Nå øker tempoet og temperaturen, teksten får flere nyanser og (ubehagelige) detaljer i sine nærgående beskrivelser av hva den pedofile og offeret gjør. Noen masker ryker av, men blir fort satt på plass igjen.

Utforskning og ferdig forestilling

Her overskrides det også en grense mellom utforskning og ferdig forestilling, hvor vi blir del av enda et øyeblikksbilde i Tuva Hennums ferd inn i det kunstneriske landskapet hvor hun hører hjemme. Dette landskapets opprinnelse skal nok for en stor del søkes i det postmoderne 1990-tallets frie ferd inn i det aparte, med fritt valg fra en stadig mer innholdsrik verktøykasse av virkemidler, spilt ut innenfor trange fysiske rammer. Overskridelsen av grensene mellom prosess og ferdig resultat kan til tider ha en smak av ansvarsfraskrivelse, hvor publikum på det nærmeste pålegges oppgaven å fullføre verket. Her blir ikke det plagsomt i det hele tatt, nettopp takket være den «tilstandsdramaturgien» som definerer forestillingen, i ånden etter den danske dramaturgen Ulla Ryum og det hun kalte sirkulær- eller spiraldramaturgi. Noe også Runa Borch Skolseg påpekte i sin kritikk av Hennums og Normalitetens forrige prosjekt, Tilbake til Ingenting. Eggecognac, som vi ble møtt med, er det lenge siden jeg har vært borti. Anders Lange, grunnleggeren av det som skulle bli Fremskrittspartiet, hadde alltid med seg en flaske som han nippet til. På 1980-tallet drakk «alle» det. Men ja, det er kanskje noe pedofilt over den drikken?