En sirkulær reise

Rommet på Nordic Black Theatre kjennes trangt og litt klamt når jeg presser meg ned på en stol og ser inn i en tegneserieaktig scenografi. Den minner meg om en beige budsjettversjon av Ida Müllers arbeider. Før forestillingen har jeg lest programteksten hvor det står at Tilbake til Ingenting tar utgangspunkt i en mors kraftige psykose og hennes vei ut av mørket. Moren, som var alene med en liten jente, lurte på hva som ville skje med datteren om hun ble helt gal og forsvant fra verden de levde i sammen. Forestillingen begynner passende nok i disse dager med Palestina og at den var invitert til Freedom Theatre på Vestbredden før krigen brøt ut i oktober. Tuva Hennum, som spiller moren, har skrevet tekst og laget scenografi i samarbeid med Ylva Owren, og nå står hun og steker pannekaker. Hun sier at det er rart hvordan de i Palestina skriver så mye om det lyse når de befinner seg i det mørke, og at hun som er her i det lyse, skriver så mye om mørket. Hun har gjennom hele forestillingen på seg en hudfarget gravidmage støpt i gips, shorts og badekåpe. Viktoria Winge, som har skrevet og laget musikken spiller rollen som barnet, har på seg en skjorte med supermanntrykk og jeans. Nora Svalheim som gestalter rollen som hund, norne og medlem av bandet Psychomoms er ikledd samme mage som Hennum.

Omsorgsspiral

Hennum fortsetter å steke pannekaker. Det er melk, egg og mel, hun gjentar ordene og handlingen fordi det er en omsorgsspiral hun spinner rundt i. Teksten beskriver på eventyrvis hvordan hun forsvinner inn i psykosen og byen Ingenting. Forestillingen veksler mellom den nesten konkrete kjøkkenrealismen og en stemme som kommer innenfra byenIngenting. Denne stemmen har poetiske kvaliteter og høres ut som et barn, men er moren. Teksten, som for øvrig veksler fint mellom det barnlige blikket og det voksne, det mytologiske og konkrete, blir også lagt i munnen på Winge og Svalheim. Det skjer både mye og lite i forestillingen på en gang, og når jeg nå skal si noe om hva det handler om, føles det som jeg har vært mer i en tilstand enn i et verk som drives fremover av handling og karakterer. Forestillingen er ikke helt sterk nok visuelt til å fungere som et tablå, men jeg opplever likevel at det tablåaktige er en kvalitet som Hennum kan utbrodere og dyrke mer. Mens jeg flyter inn og ut av de ulike lagene, tenker jeg på andre tekster og forestillinger jeg har sett som har bearbeidet psykose. Dette kommer kanskje av at jeg har noe erfaring fra psykiatri selv, og at jeg har søkt både trøst og fellesskap i litteraturen og kunsten. Det er selvsagt Sarah Kane, Anna Odell, Kathy Acker, Tove Ditlevsen og Anna Rieder, og felles for disse tekstene er hvordan de åpner opp for nye tilstander å skrive og skape fra i tillegg til måter å anskue verden på om hva som er friskt og sykt. Tilbake til Ingenting er tidvis inne på noen av disse tingene, men kommer ikke helt i mål med å balansere ut klisjeene, og noen ganger tipper det over i en sentimentalitet jeg ikke synes kler forestillingen. Jeg faller litt ut av det når Viktoria Winge og bandet Psychomoms, som for øvrig er de tre utøverne på scenen som fremfører sanger som Winge skrev til sin mor etter at hun var død. Jeg forstår tanken om å brodere ut temaet moderskap og tap, men for meg blir disse låtene for bokstavelige, og jeg synes de bryter med universet som Hennum har bygd opp. Winge fremfører låtene sine og spiller barn på en overdreven måte. Siden forestillingen er tenkt for både voksne og barn kan det hende dette er et grep som vil treffe et barnepublikum bedre, men personlig blir jeg irritert av det.

Musikken som sidespor

I og med at forestillingen er et lite kammerspill blottet for store virkemidler, blir musikken veldig sentral, og den glir ikke inn i det tåkete og mytiske universet, men blir til et sidespor. Jeg lurer på om de hadde tjent på å prøve flette musikken inn i det universet Hennum har bygd opp fremfor å bryte med det. Temaet moderskap, som ligger som en understrøm gjennom forestillingen, er så stort og så mye skrevet, tenkt og skapt om, at forestillingen gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å berøre det gjennom Winges enkle og såre sangtekster. Scenografien blir levende og forandrer karakter i kraft når Winge og Svalheim åpner luker som de stiger ut av som en hund og som fingre. Det er skyggeteater, og vi hører stemmer og harmonika. Jeg synes dette grepet funker fint, for det er noe med den fragmenterte formen til forestillingen og psykosen som kler at universet er skrudd og rart, men sett at det også er tenkt for barn, kunne de bygd det ut enda mer. For selv om jeg liker at det er trangt og lite, tror jeg forestillingen visuelt kunne ha fungert bedre i et større rom. Flere ganger blir morens reise i byen Ingenting og tilbake avbrutt av Winge. Hun forteller om en parallell reise hvor hun tar heisen for å møte sin mor, men blir stående fast. Det er et tidvis bilderikt språk som jeg synes både er friskt, ambisiøst, opplagt og fikst. De konkrete partiene blir brutale og gode, som når Hennum forteller om hvordan hun forestiller seg at hodeskallen treffer asfalten og at barna løfter skallen opp og får litt av henne under neglene, litt av hennes drømmer og tanker. Underveis tenker jeg at den gjentagende, nesten sirkulære dramaturgien er med på å forsterke psykosens natur, og minner på den måten om Ulla Ryums modell for spiral-dramaturgi som er basert på de sykliske og materielle forhold for våre liv som assosiativt søkte forhold mellom bilder i stedet for kontinuitet og utvikling. Det er noe i hvordan Hennum har komponert på som jeg synes samsvarer med Ryum og som jeg setter pris på. Samtidig opplever jeg at forestillingen mister litt moment. Jeg syns den blir for langt, for gjentagende, det er for mange elementer. En lang sekvens hvor de spiller norner og går inn i historien om hvordan de vever frem våre livslinjer og avbryter dem blir en litt platt kommentar til forestillingens tematikk. Jeg elsker mytologi, men opplever ikke at det egentlig skjenker arbeidet til Hennum noe. Selv om hun også benytter seg av verdenstreet og andre drypp, kjennes eventyrgrepet både mer gjennomarbeidet og tenkt inn i arbeidet enn det mytologiske.

Moderskap

Det er flere for meg litt intetsigende bandnumre, og forsøk på å flette inn moderskap som et større og nesten uoverskuelig tema, og samtidig så selvsagt, for det å føde noen er også sette seg i kontakt med en slags fremmedhet. Jeg kommer til å tenke på Jaqueline Rose sin essaysamling, Mothers, on Love and Cruelty, hvor hun skriver om en knute i det ubevisste som lager et mønster. Den dype tilstanden eller det gigantiske nettet av mødre, hevder Rose, er en ukjent knute i vår politiske bevissthet hvor mødre bærer en psykisk og symbolsk byrde for oss andre. Hun skriver at mødre tar på seg byrden av barnas lidelser ikke bare innenfor familien, de er også kjernen i våre mest konfliktfylte politiske saker brukt som rekvisitter av både venstre og høyre. Helt i starten av forestillingen sier Hennum at barna hennes er her i dag. I programteksten står det at forestillingen er en forklaring, en henvendelse til barna. Jeg tenker på det mens jeg skriver dette, det selvbiografiske og det fiksjonelle, moren i historien, og moren som står foran meg og på scenen. Moren som en martyr. Moren som et offer. Det er mange fine elementer og tråder i Tilbake til Ingenting. Selv om jeg synes det blir litt mange ulike lag, setter jeg pris på at noen forsøker å lage sånt teater for barn og voksne. Forestillingen er for meg sterkest når den nettopp tør å være konkret og forståelig, et forsøk på å åpne døren til en annen tilstand, et annet sted å betrakte og ta verden inn fra som med tid også er en åpenhet for andre erfaringer og måter å være mor på.