Dansehistoriske milepæler

Jeg befinner meg på Dansens Hus i det som kjennes ut som en dansehistorisk milepæl. Collage dansekompani (1974-1995), en av de første frie, ikke-institusjonelle dansegruppene i Norge, lanserer boka om sitt virke: Collage dansekompani – i brytningen mellom moderne og postmoderne dans i Norge. Boka er en antologi og inneholder åtte tekster som reflekterer over kompaniets betydning som kunstnerisk og feministisk pionér. Kompaniet var et repertoarkompani som bestod av flere ulike dansere og koreografer. Sammen bidro de med nyskapende moderne dansekunst. De var inspirert av samtidige internasjonale strømninger fra USA og Europa og etablerte en infrastruktur for dansekunsten i Norge som vi fortsatt nyter godt av. Arrangementet gjøres i samarbeid med Danseinformasjonen – Norges nasjonale kompetansesenter for dans og er initiert av Lise Nordal, opprinnelig medlem av Collage og mangeårig leder av CODA-festivalen i Oslo. I foajeen på Dansens hus er det stilt ut fargerike kostymer som har vært brukt i ulike verk, plakater tegnet av ulike samtidige billedkunstnere og kortfilmen Collage ´79 som i sin tid ble vist flere ganger på NRK. Mens jeg betrakter utstillingen, treffer jeg overraskende nok på min tidligere danselærer Hilde Gullhav. Hun drev Hilde’s ballettstudio på Hamar der jeg vokste opp og ledet danselinjen da jeg gikk på Stange videregående skole. Hun forteller meg at hun hadde flere av danserne og koreografene i Collage dansekompani som lærere da hun gikk på det som tidligere het Ballettinstituttet (nå en del av Høyskolen Kristiania). Slik ser jeg for meg at også jeg har en tilknytning til Collage. Jeg viser henne at en av dansekombinasjonene jeg lærte av henne fortsatt sitter i kroppen. Uten hennes engasjement og arbeid for dansekunsten hadde nok både jeg og andre dansekunstnere fra Hedmark holdt på med noe helt annet i dag. Dansehistorien utgjør et flettverk av relasjoner mellom ulike generasjoner.

Moderne dans

Etter boklanseringen, holdt av redaktør Torunn Liven og forlagssjef ved Solum Bokvennen Gunnar R. Totland, er det klart for den sceniske delen av programmet. Innslippet til Hovedscenen tar uvanlig lang tid, og jeg ser for meg at det er fordi alle vil snakke med hverandre. Tidligere leder for Danseinformasjonen Sigrid Øvreås Svendal og dokumentasjonsansvarlig Sindre Jacobsen er konferansierer og holder en morsom introduksjon der førstnevnte, som er historiker, prøver å si så mye som mulig om Collage dansekompani på tre minutter ved å snakke så raskt hun klarer. Hun trekker frem hvordan kompaniet rommet mange ulike koreografiske stemmer og uttrykk. Noen lagde dramatiske forestillinger full av lidenskap og narrativ inspirert av den amerikanske koreografen Martha Graham, mens andre skapte mer abstrakte verk med fokus på form i tradisjonen etter den amerikanske koreografen Merce Cunningham. Disse moderne koreografene utviklet hver sine teknikker i stor grad basert på balletteknikk. Kompaniet hadde en omfattende produksjon med til sammen 64 danseforestillinger og nærmere 60 dansere involvert. En av dem var Kristina Gjems som fortsatt er aktiv både som utøver, koreograf og pedagog. Hun har gjort en innstudering av sin forestilling Like langt fra veggene (1991) med de tre danserne Ida Bakke Andreassen, Mira Alsted Jakobsen og Mina Engen Wang-Hansen fra BA i Dansekunst, spesialisering samtidsdans ved Høyskolen Kristiania. De kommer ut på scenen i blå ballettdrakter, luftige skjørt og oppsatt hår med konsentrerte blikk. De beveger seg i rette og kurvede linjer på diagonalene i rommet til et kjølig, trommeaktig lydbilde av den japanske musikkgruppen Ondekoza. Jeg blir alltid fascinert når jeg ser moderne dans og lurer på om det kan handle om at jeg ikke hadde særlig mye av det i min utdanning. Jeg hadde noe Graham-teknikk, men aldri Cunningham-teknikk. Cunningham-teknikken inneholder elementer av improvisasjon og oppløste romlige hierarkier mellom scene og sal og regnes som brobygger mellom den moderne og postmoderne dansetradisjonen. Det er noe befriende med dans som så tydelig fokuserer på bevegelsens form og romlige komposisjon. Forestillingen ble opprinnelig laget i anledning åpningen av Collage sitt nye studio på Thune i Oslo. Collage var gode til å dokumentere arbeidene sine og har et av Danseinformasjonens største arkiver. Vi ser en førtifem minutter lang film med klipp fra ulike koreografier, om enn med varierende filmkvalitet. Det siste klippet viser verket Filo D’erba or Frail Creation (1989) av den italienske koreografen Giorgio Rossi til musikk av Beethoven, med danserne Aase With, Cathrine Smith, Mona Walderhaug, Nina Ly, Cecilie Lindeman Steen og Gjems. Lindeman Steen, som fortsatt er svært aktiv som utøver og skribent, kommer ut på scenen og danser sin rolle live samtidig som vi ser en 37 år yngre utgave av henne danse det samme på film. Koreografien er til tider akrobatisk, med raske opp- og nedganger av gulvet lik postmoderne dans der bruk av tyngdekraft og release-teknikk er bærende. Dagens utøvelse er noe tilpasset hennes eldre kropp, men ikke mye. Det er vanskelig å ikke la seg begeistre av hva hun får til, og jeg røres av hvordan disse to utgavene av samme utøver speiler - og spiller med – hverandre; en ung og energisk og en moden og stø. Det er også noe vemodig med å se at av de seks danserne på filmen, er det kun én som danser live, og jeg tar meg i å se for meg hvordan det hadde vært om alle hadde deltatt i dansen utfra sine nåværende forutsetninger. Jeg får høre at Gjems opprinnelig skulle være med, men dessverre ble skadet. Betydningen av eldre utøvere blir uansett tydelig demonstrert.

Levendegjør norsk dansehistorie

Danseinformasjonen har også tildelt sin ærespris for 2025 til Collage dansekompani for sitt banebrytende og visjonære arbeid, samt sterke utøvende, koreografiske og pedagogiske kunstnerskap. Påtroppende leder av Danseinformasjonen Sanna Eriksson Ryg introduserer statssekretær Trude Storheim som får æren av å dele den ut. De som mottok æresprisen på vegne av kompaniet var Sølvi Edvardsen, Lise Eger, Inger Buresund, Odd Johan Fritzøe, Gjems, Walderhaug, With, Nordal og Smith. Idet Withs utstrakte pedagogiske virksomhet innen Graham-teknikk ble nevnt, ble det ropt «den beste!» fra salen. Det viser hvor viktige pedagogene er som formidlere av dansekunst. Edvardsen og Walderhaug holdt taler. Edvardsens tale var særlig innholdsrik og synliggjorde både stolthet og glede over anerkjennelsen prisen gir, men også en sårhet over måten kompaniet ble avsluttet på. Som Høvik Ballett, det andre store kompaniet på denne tiden, valgte de å avslutte virksomheten i protest etter omorganisering fra driftstøtte til prosjektstøtte, noe som gjorde kompanistrukturen umulig å opprettholde. Dette viser hvor sårbare dansekunstnere er for omorganiseringer hos bevilgende myndigheter som Kulturrådet, noe som er en aktuell problemstilling også nå, og hvor viktig det er at dansekunstnere går sammen og protesterer. Hun understreket også hvordan Collage stort sett bestod av kvinner og av den første generasjonen selvstendige kvinner som ikke nødvendigvis hadde menn å lene seg på økonomisk. I praksis vil det si at de jobbet ulønnet på dagtid mens de tjente penger på pedagogisk virksomhet på kveldstid. Etter å ha spist snitter, snakket med flere kolleger og overværet taler av Snelle Hall, dekan for danseavdelingen på Kunsthøgskolen i Oslo med hilsen fra Anne Grete Eriksen, tidligere leder for MA Koreografi ved KHIO, tar jeg med meg boka og går hjem for kvelden. Innledningen til boka er skrevet av Nordal og gir et godt innblikk i hvordan det var å være moderne danser og koreograf i en formativ tid både for det norske dansefeltet og samfunnet ellers. Det er interessant å lese om hvordan kunstnerskapet hennes ble endret fra hovedsakelig å fungere som danser til å ville koreografere etter et opphold i New York, møtet med Cunningham og egen hofteproblematikk. Det viser hvordan internasjonale impulser påvirket henne og de andre medlemmene i Collage. De videre essayene handler blant annet om Collage sin bruk av musikk, forbindelser til Ballettinstituttet og deres mange internasjonale produksjoner. Det er ikke hver dag det gis ut bok om et norsk dansekompani. Med denne antologien aktualiseres arven etter Collage dansekompani som en levende del av norsk dansehistorie.