Danseforestilling om en opera

Den norske koreografen Ina Christel Johannessen står for både regi og koreografi i operaen i Berns nye oppsetning av Henry Purcells opera Dido og Æneas (ca. 1689). Produksjonen har fått operaens originale tittel, og den fremføres så vidt jeg fikk med meg i sin helhet, men det er lagt til både ekstra scener og annen musikk, og det brukes såpass mye dans for å fortelle historien at det fremstår som et like viktig element som sang og musikk. Et stort ensemble fra Bern Ballet er med, og alle scenene inneholder elementer av dans. Librettoen, av Nahum Tate, er basert på fjerde bok i Vergils Æneiden og handler om det fatale forholdet mellom Dido, Kartagos dronning, og den landflyktige trojaneren Æneas. I motsetning til i Æneiden, der Æneas reiser videre fordi gudene minner ham på at han har i oppdrag å grunnlegge Rom, blir han i Tates tekst lurt av en trollkvinne til å forlate Kartago på falskt grunnlag. Dido blir uansett rasende og ulykkelig over at han forlater henne; i Æneiden tar hun livet av seg, mens i operaen later hun til å dø av sorg.

Futuristisk antikk

I Johannessens utgave er tidsaspektet flytende; de geografiske stedene der Troja og Kartago en gang lå, henholdsvis i Tyrkia og Tunisia, er inkludert både med nåtidig musikk fra området og referanser til Midtøstens pågående konflikter. Yngvar Julins scenografi består av bevegelige, sandfargete moduler som er delt inn i mange nivåer og avsatser, og sammen med den himmelblå bakveggen danner de et tidløst ørkenlandskap. Bregje van Balens kostymer er en blanding av nåtidige, futuristiske og antikke, og tradisjonsklær fra arabiske kulturområder. Lange kjoler og kjortler, vester, posebukser og flagrende sjal kombineres med tettsittende treningstøy. Danserne er barføtte, og stemningen minner like mye om en postapokalyptisk science fiction-film i øde månelandskap som om et antikt eller nåtidig middelhavsområde. Operaen åpner med en 20 minutter lang sekvens med moderne dans til arabiskklingende klubbmusikk, spilt av over høyttaleranlegget, med innslag av den tradisjonelle dansen dabke, som ifølge programheftet går tilbake til fønikerne og fremdeles danses i området i dag. Når orkesteret senere setter i gang med Purcells musikk, endres ikke dansestilen, noe som skaper en forbindelse mellom de svært ulike musikalske uttrykkene.

Overfylt narrativ

Kombinasjonen av dans, musikk og ulike estetikker er i det hele tatt et vellykket grep rent formmessig. Bern symfoniorkester har godt driv under ledelse av Artem Lonhinov, som selv spiller solo fiolin i et annet musikalsk innsmett: «Didone Abbandonata» fra Giuseppe Tartinis Violinsonate i g-Moll. Men det er for mange ulike elementer i spill til at det også fungerer godt som teater og historiefortelling. I et grep jeg måtte lese programmet for å forstå, har Johannessen lagt stor vekt på at både Dido og Æneas antakelig bærer på traumer fra et liv i krig på hver sin kant. På et tidspunkt synger barnekoret en annen sang av Purcell, «O Lead Me to Some Peaceful Gloom» fra scenemusikken til Bonduca, or the British Heroine, i en scene som skal forestille at barna i Kartago ber sin dronning om varig fred. I siste scene bærer de voksne danserne noen av barna fra barnekoret i armene. Barnekroppene er helt slappe, og danserne strever på en koreografert måte med å holde dem oppe; de må stadig skifte stilling, som om kroppene er tunge og vanskelige å holde, ikke ulikt utallige grusomme bilder fra krigen i Gaza der foreldre kommer med sine døde barn i armene. Det er virkningsfullt og vondt å se på i seg selv, men det mangler forankring i resten av fortellingen. I tillegg er det også flettet inn en helt annen gresk-romersk myte: I jaktutflukten i annen akt, der trollkvinnens lureri finner sted, får vi se et «skuespill» som vises for jaktlaget under et måltid – historien om Aktaion og jaktgudinnen Diana. Den romerske varianten finnes i Ovids Metamorfosene, og den omhandler Aktaion som ved et uhell får øye på jaktgudinnen Diana mens hun bader naken med nymfene sine. Som hevn gjør Diana ham om til en hjort, som til slutt slites i stykker av sine egne jakthunder. Dette «teatret i teatret» fortelles delvis med dans og med talt dialog, og det på et engelsk med så tykk aksent og dårlig diksjon at jeg må følge den tyske underteksten for å forstå hva som blir sagt. Bortsett fra at temaet er jakt i begge historiene, er det uklart for meg hva dette innstikket skal tilføre resten av fortellingens univers, og hvordan det skal henge sammen med den alvorlige og nåtidige undertonen av dagens konflikter og dagens kultur i Midtøsten. I tillegg er det noe med hvordan selve dansen er brukt som gjør det vanskelig å følge med. Danserne er hele tiden til stede og blander seg med koret på scenen, så alle forteller samme historie. Scenene glir over i hverandre, og hva som egentlig skjer i hvilken scene og hvilke funksjoner folkemengden har til enhver tid, er ofte uklar. Samtidig er dansen overraskende konkret. Den inneholder mye ansiktsmimikk, bevegelser og ordløs kommunikasjon mellom danserne, som om de spiller ut konkrete konflikter eller hendelsesforløp, selv om det ikke er tydelig nok akkurat hva som skjer eller hvordan det skal kommunisere med grunnfortellingen om Dido og Æneas.

Bifigurer i egen fortelling

Alt dette fører til at historien om Dido og Æneas havner litt i bakgrunnen, og tittelrollene blir nærmest bifigurer i sitt eget drama. Denne tendensen forsterkes av at sangerlaget heller ikke er sterkt nok til å gjøre seg like gjeldende som de samkjørte, energiske og uttrykksfulle danserne: Evgenia Asanova (Dido) sin klang er varm og rund, men stemmen virker ustabil i toppen. Jonathan McGovern (Æneas) synger pumpete og anstrengt med lite overskudd. Ingen av birollene gjør seg spesielt bemerket. Koret har også litt å gå på når det gjelder samklang og presisjon. Det virker som en god idé å fylle en barokkopera om uhåndgripelige og mystiske ting – som trollkvinner, hekser, guder og evig, rasende kjærlighet – med samtidsdans, og jeg synes også krysspollineringen av ulike musikkuttrykk har mye for seg. Likevel er det som om forestillingen er så opptatt av å fremme bestemte lesninger at den bikker over i noe bokstavelig og insisterende – og dét lesninger som ligger så langt fra stoffet at de krever en grundig innføring i forkant. Da forsvinner mye av mystikken.