Ina Christel Johannessen vil i forestillingen Now She Knows synliggjøre det hun selv kaller “brukte kropper”. Desverre forblir de ubrukt, skriver Sidsel Pape i en kommentar til debatten om høstsesongens åpningsforestilling på Dansens Hus.
Brukte kropper forblir ubrukt
Karen Thues anmeldelse av Now She Knows på Minervas nettsider, er anbefalt lesning. Hun har som forestillingsprogrammet oppfordrer til, lest Now She Knows feministisk, men får det selvfølgelig ikke til å stemme. Uoverensstemmelsen mellom forestillingens innhold og skriftlige presentasjon, gjelder dessverre i Now She Knows som i samtidsdans generelt, der program fulle av upresise, kvasiintellektuelle abstraksjoner stadig forvirrer og fortviler tilskuerne. I Dilemmadebatten som fulgte dagen etter premieren, kalte forfatter og forlagsredaktør, Geir Gulliksen, programteksten for reduserende og foreslo å være mer konkret. Her ligger en utfordring for ny kunstnerisk leder på Dansens Hus, Un-Magritt Nordseth.
Feministisk
Til forskjell fra Thue mener jeg at Now She Knows både er et feministisk prosjekt i seg selv og gjør et feministisk forsøk, bare ikke det forskjellsfeministiske det gir seg ut for. Feminisme er da forstått som frihet, likestilling og rettferdighet for alle kjønn. I programmet til ”NOW SHE KNOWS” står det:
“Med Now She Knows får endelig en norsk koreograf utenfor institusjonene, mulighet til å komponere et verk for mange utøvere – og norsk publikum får oppleve et storslagent danseverk. Ina Christel Johannessens utgangspunkt for Now She Knows har vært å samle kvinnelige dansere hun har arbeidet med de siste 20 årene. Danserne har et aldersspenn på 30 år og er mødre til 26 barn som kommer fra Norge, Sverige og Finland og deler alle en briljant teknikk og uttrykksevne.”
Undergravende
At danserne i Now She Knows har produsert 26 barn, viser bare den forvirrede forskjellsfeministiske formidlingen. Viktigere er det da at de er sterke og uttrykksfulle utøvere. Nettopp derfor er det så synd at mange av dem ikke kommer godt nok fram. Det ser ut til at noen av de norske danserne har jobbet mer med koreografen enn de øvrige nordiske. Verre er det at de eldste danserne, som også er en attraksjon ved forestillingen, ikke får vist seg i samme grad som de yngre. Om det skyldes at flere av de eldre har dobbeltroller som f.eks. forskere og produsenter i produksjonen, er uvisst.
Det er uansett skuffende og undergraver forestillingens mest interessante feministiske anliggende, nemlig det å synliggjøre eldre dansere, de koreografen kaller ”brukte” kropper. (Gadd vite om det finnes noe slikt som ubrukte kropper?). Debattantene i Dillemma og Thuen virker enige om at de hvite, nordiske kvinnene som Now She Knows bugner av, er ikke er en åpenbart undertrykt gruppe. Det er derimot eldre kvinner, noe som særlig kommer til uttrykk i usynliggjøringen av kvinnelige utøvende kunstnere over 40. De settes av scenen når fysikken ikke lenger strekker til eller når det ytre ikke lenger vekker attrå.
Basisfinanisering
Samtidsdansere nyter ikke godt av pensjonsavtaler ved fylte 42. Det er kanskje urettferdig, men samtidig gir det samtiddans en mulighet til å utvide perspektiver og overskride konvensjoner ved å sette eldre kvinner på scenen. I Now She Knows forsøker koreografen seg på et slikt feministiske prosjekt, men dessverre lar hun de ”brukte” danserne ligge ”ubrukt”.
Norske koreografer som jobber med samtidsdans har som et resultat av støtteordninger, sjelden råd til å arbeide med mer enn tre dansere. Enkelte får koreografere for flere på DNO&B, men da er det med et kompani skolert i en klassisk tradisjon. Store forestillinger av og med samtiddansere er nærmest fraværende. Det er basisfinansieringen fra Norsk Kulturråd som har gjort det mulig for Johannesen å samle sine 19 favorittdansere og gjennomføre Now She Knows. Finansieringen har også gitt det nødvendige grunnlaget til å søke og motta Nordisk støtte. Det gjør Now She Knows til et foregangsprosjekt i frigjøringens tjeneste når det gjelder å styrke og støtte koreografer i det frie feltet, blant dem flest kvinner. Forestillingen viser at basisfinansieringen bidrar til å bemektige kvinnelige koreografer.
Nye utfordringer
Produksjoner som Now She Knows gir uansett nye utfordringer og setter store krav til praktisk gjennomføring som må løses uten nevneverdig erfaring. Utenfor institusjoner i prosjektbasert samtidsdans, er det sjelden samkjørte kompanier, men stadig nye konstellasjoner av dansere som må finne tonen på kort tid. Noen av svakhetene ved forestillingen kan skyldes dette, samt at Johannesen ikke har rutine på å arbeide i et så stort format. Når musikken i Now She Knows til tider utgjør et mer helhetlig kunstnerisk virkemiddel enn koreografien, har kompleksitet til og innøvelse av koreografisk materiale ikke fungert tilfredstillende.
Uansett er Now She Knows med påfølgende Dilemmadebatt en spennende og modig start på Un-Magritt Nordseths første sesong ved Dansens Hus. Debattserien som vil sette dansekunst inn i en samfunnsmessig kontekst, kan også gi dansemiljøet en hardt tiltrengt øvelse i skriftlig og muntlig formidling. Uten en slik kollektiv diskursutvikling vil Dansens Hus og samtidsdansens fortsette å støte Thuen og andre tilskuere fra seg.