Dansefeltet trenger muligheter for mobilitet

Over 90 % av dansekunsten i Norge produseres i det frie feltet. Kunstformen utformes i all hovedsak utenfor institusjonene fordi det bare finnes to nasjonale produserende institusjoner for dans.  Store deler av virkemiddelapparatet er bygget opp rundt produksjon av nye verk, men det frie scenekunstfeltet er avhengig av mobilitet for å eksistere. For at vi skal ha et aktivt dansekunstfelt må forestillinger turnere, kunstnere må reise, nettverk må bygges og samarbeid må utvikles. Uten dette stopper kunstnerskapene opp, publikumsutviklingen begrenses, og investeringene i produksjon får mindre effekt. Skal dansekunsten nå flere publikummere, både nasjonalt og internasjonalt, må det finnes reelle og økonomisk bærekraftige muligheter for turnévirksomhet, distribusjon og internasjonalt samarbeid. I dag er dette et av de svakeste leddene i infrastrukturen rundt det frie scenekunstfeltet. Dette er også dokumentert i Kulturdirektoratets rapport Mobilisering for mobilitet fra 2022. Vi mener også at arbeidet med internasjonal mobilitet for dansekunsten må forstås som en del av den nasjonale infrastrukturen, ikke som et tillegg til den. For dansefeltet er internasjonal mobilitet ofte en forutsetning for bærekraftig drift, kunstnerisk utvikling, anerkjennelse og publikumsutvikling. For mange dansekunstnere er det internasjonale markedet avgjørende for å kunne skape en bærekraftig kunstnerøkonomi.

Stor etterspørsel, men midler til gjennomføring mangler

Et tydelig eksempel er PAHNs reisestøtteordning som vi forvalter på vegne av Utenriksdepartementet. Ordningen gir tilskudd til profesjonelle scenekunstaktører som har fått invitasjoner til internasjonal turnévirksomhet og forestillinger. I 2025 kom mer enn 50 prosent av alle søknadene til ordningen fra dansefeltet. Samtidig var den totale søknadssummen nær tre ganger høyere enn de tilgjengelige midlene. Tallene viser et betydelig udekket behov. Norske kunstnere og kompanier mottar invitasjoner, utvikler samarbeid og får muligheter internasjonalt, men mangler finansiering til å gjennomføre dem. Utenriksdepartementets reisestøtteordning for scenekunstfeltet har over flere år ligget på 2,3 millioner kroner, samtidig som kostnadsnivået på reiser og internasjonal aktivitet har økt betraktelig. Dette innebærer at innvilgelsesprosenten stadig beveger seg nedover: Færre kvalifiserte prosjekter får innvilget støtte. Både reisestøtten og midlene til internasjonale prosjekter og delegasjonsarbeid må styrkes dersom Norge ønsker større internasjonal synlighet og flere arbeidsmuligheter for norske kunstnere. Det samme gjelder PAHNs driftstilskudd. PAHN mottar om lag 70 prosent mindre støtte enn tilsvarende nasjonale kompetanse- og internasjonaliseringsaktører på musikk- og litteraturfeltet. Dette svekker muligheten til å utvikle langsiktige tjenester innen internasjonalisering, nettverksbygging, kompetanseutvikling og distribusjon. Et styrket produsent- og salgsledd vil også bidra til bedre distribusjon av norsk danse- og scenekunst, både nasjonalt og internasjonalt. Skal investeringene i kunstproduksjon gi størst mulig effekt, må verkene få mulighet til å møte publikum flere steder og over lengre tid. Derfor må investeringene i mobilitet, distribusjon og internasjonalisering styrkes. Den internasjonale infrastrukturen for scenekunst må utvikles på nivå med tilsvarende virkemiddelaktører på andre kunstfelt. Først da kan vi sikre at norsk dansekunst når sitt fulle potensial – både hjemme og ute.