Briljerer som Sieglinde i Stockholm

Valkyrien (Die Walküre) er den andre av de fire delene i Richard Wagners monumentale Ring-syklus, Der Ring des Nibelungen. Wotan, gudenes konge, er fremdeles opptatt med sin langsiktige plan om å få den forlokkende ringen tilbake, etter at han både fikk kloa i den og måtte gi den fra seg i forløperen Rhingullet. Hans kone Fricka og barna han har med diverse andre gudinner og menneskekvinner stikker på ulike måter kjepper i hjulene, og igjen slites Wotan mellom rettskaffenhet og maktbegjær. Menneskesønnen Siegmund må dø, og valkyriedatteren Brünnhilde nedgraderes til en vanlig dødelig. Når operaen slutter, ligger håpet om en gang å vinne ringen tilbake i livmoren til Siegmunds tvillingsøster Sieglinde, i form av den ufødte Siegfried, som også er navnet på Ring-opera nummer tre.

Utenfor tiden

Valkyrien ble fullført i 1856 og hadde premiere i 1870. I Kungliga Operan i Stockholm plasserer Bente Lykke Møllers scenografi, kostyme- og maskedesign handlingen omtrent i den tiden den er skrevet, i et slags 1800-talls borgerskap. Majestetiske, dystre herskapshus med altfor lange spisebord, sparsomt møblement og betydelig takhøyde er befolket av rollefigurer i vester, kapper, kjoler med kø og lag på lag med tunge stoffer. Valkyriene er kledt i svarte viktorianske rideantrekk, med ridepisker og små flosshatter med hvite slør. Det er ikke åpenbart for meg hva regissør Staffan Valdemar Holm forsøker å si med denne tidskoloritten, for historien fortelles rett frem og uten store tolkningsmessige krumspring. Men dette er en del av en komplett Ring-syklus som gikk ved Kungliga Operan første gang i 2006 og som siden er satt opp i sin helhet flere ganger, selv om Valkyrien denne gangen står alene. Det er vanlig at det kunstneriske laget skaper ett, sammenhengende univers når Ringen settes opp i sin helhet. Det er derfor ikke utenkelig at en del av detaljene som virker tilforlatelige nå, hadde sin funksjon i den komplette oppsetningen. Uansett har scenebildene sin funksjon også isolert sett; de setter en stemning av skjebnetungt alvor. Det er noe tidløst over de store, nesten tomme rommene, den kjølige elegansen og den dunkle lyssettingen. Personregien er befriende minimal og stillestående, noe som gir rom til Wagners sedvanlige lange segmenter med gjenfortelling av handling som har foregått utenfor scenen eller før operaen begynte, og poetisk utgytelse av følelsesmessige og moralske kvaler.

Musikalske ujevnheter

Alt ligger med andre ord til rette for en oppsetning der musikken råder grunnen. Og i lange stunder gjør den det, for eksempel når Marita Sølberg (Sieglinde) synger. Sangen hennes er slående jevn. Den svikter aldri, skurrer aldri, høres aldri anstrengt eller presset ut, og det er nerve og skimmer i hver tone. Og i siste akt, når Sieglinde innser at hun må flykte alene ut i skogen, bærende på Siegmunds barn, er det som om stemmen åpner seg enda mer; det dirrende kontrollerte bryter ut i et nytt nivå av klangrikdom og uttrykksfullhet. Resten av sangerlaget er mer ujevnt. Ingela Brimberg som Brünnhilde høres litt ustø og famlende ut til å begynne med, men hun synger seg bedre og bedre gjennom operaen. I den siste lange avskjedsscenen med Wotan synger hun med kraft og glans gjennom hele registeret. Brünnhildes åtte valkyriesøstre er ikke helt samsunget (navn i faktaboks); det er påfallende variasjon i nivået og tydelig sprik i klangidealet når de synger sammen. Nå skal det nevnes at Henriikka Gröndahl som skulle spille Ortlinde hadde mistet stemmen samme dag og bare gjorde rollen scenisk, mens Carolina Sandgren sang rollen fra scenekanten. Det har selvsagt gjort hele situasjonen vanskeligere, men det er neppe hele forklaringen. Det er vanskelig å høre både James Rutherford (Wotan) og Michael Weinius (Siegmund) over orkesteret. Weinius glimrer ofte med et sterkt og metallisk mellomleie, men flere ganger får han problemer i høyden. Rutherford synger på det beste en kontrollert og solid varme, men ofte høres det tilbakeholdt og uforløst ut. Henriikka Gröndahl var ikke den eneste som ble syk denne dagen, det samme gjorde dirigent Alan Gilbert. Patrik Ringborg hoppet inn på like kort varsel. Orkestersatsen bar derfor naturlig nok litt preg av å være en gjennomkjøring, men det er uansett imponerende å ta fem timer Wagner på strak arm.

Sieglinde i Oslo?

Så vidt jeg har kunnet finne ut er dette Marita Sølbergs debut i denne rollen i fullscenisk versjon; tidligere har hun bare sunget konsertante utdrag. Fra 2026–2028 skal Nibelungens ring settes opp i sin helhet i Nasjonaloperaen i Oslo. Ingen roller er offentliggjort ennå, heller ikke hvem som får regien etter at Christof Loy trakk seg, men det er nærliggende å spekulere i om Sølbergs stockholmske Sieglinde er en forberedelse. I tilfelle er det bare å glede seg.