– Vi trenger en nasjonal strategi for kunstutdannelser

I et debattinnlegg på Scenekunst.no 9. desember med tittelen "Akademi for scenekunst må reddes" etterlyser direktør i PAHN, Hege Knarvik Sande, 15 millioner kroner i øremerkede midler for å redde Akademi for scenekunst. Tidligere i høst ble akademiet, som har eksistert siden 1991 og vært en del av Høgskolen i Østfold siden 1996, vedtatt nedlagt av høgskolestyret. Når Akademi for scenekunst forsvinner, blir både en unik utdannelse i skuespill og performance og Norges eneste utdannelse i scenografi borte. I innlegget skriver Sande at en nedleggelse ikke bare vil «svekke Norges posisjon på den internasjonale scenekunstarenaen, men også bremse fornyelse og eksperimentering, som er avgjørende for utviklingen av norsk scenekunst. Dette kan vi ikke la skje.» Fra og med 2025 trer det i kraft en ny finansieringsmodell for høyere utdannelse. I det nye systemet vil studiepoengproduksjon bety mer enn tidligere. I tillegg er det innført nye kategorier. Før fantes det seks nivåer, og kunstutdannelser var på høyeste nivå. Nå blir antall kategorier redusert til tre, og kunstutdannelsene rykker ned. Jeg har spurt rektor ved Høgskolen i Østfold, Lars-Petter Jelsness-Jørgensen som sammen med høgskolestyret er ansvarlig for nedleggingen av Akademi for scenekunst om han mener ansvaret for dette ligger hos regjeringen. Jelsness-Jørgensen svarer at det er en prioritering han som rektor har vært nødt til å ta «under særdeles vanskelige økonomiske forhold. Det er ikke til å stikke under en stol at det er viktig med politiske rammevilkår for å sikre de små og sårbare utdanningene, og det finnes ingen nasjonal strategi for små kunstfaglige utdanninger. Hadde man hatt det, hadde vi kanskje hatt en annen situasjon. Jeg kan ikke bare peke på politiske myndigheter, jeg har måttet sende fra meg en sak jeg mener er den riktige for Høgskolen i Østfold totalt sett. Det har vært en tung prioritering som kunne vært annerledes dersom rammevilkårene hadde vært annerledes, og det siste er opplagt et politisk anliggende.» Så det bør lages en nasjonal strategi for kunstutdanninger? De økonomiske vilkårene i sektoren er nå vesentlig annerledes enn før. Hos oss har vi hatt det vi kan kalle en «perfect storm». Vi er en forholdvis liten institusjon som merker at det har vært en betraktelig nedgang søkere til enkelte utdanninger, eksempelvis den nasjonale nedgangen til lærerutdanningene. Det får betydning for vårt inntektsbilde. Dette parallelt med drift av økonomisk krevende utdanninger, uten utsikt til økonomisk bærekraft, gir derfor en betydelig økonomisk utfordring for oss. De andre fakultetene vil derfor ikke lenger kunne subsidiere en liten og sårbar kunstutdanning, av hensyn til egen økonomisk bærekraft. Derfor er det ekstremt viktig at nasjonale myndigheter jobber frem en nasjonal strategi for kunstutdannelser og en økonomisk og politisk plan for hvordan disse utdannelsene kan få leve i landet. Stemmer det at det foregår arbeid internt på HiØ for å finne løsninger for Akademi for scenekunst? Som rektor forholder jeg meg nå til et enstemmig styrevedtak om nedleggelse av Akademi for scenekunst, samt betydelige kutt flere steder i organisasjonen. Nå er fokus rettet mot å avvikle på en god måte og ivareta ansatte så vel som studenter. Parallelt med styrets vedtak om nedleggelse, ønsker ledelsen i samarbeid med akademiets ledelse å kartlegge om det finnes andre institusjoner som har potensial for eller ønske om å ta over drift av akademiet. Derfor er vi i prosess med å henvende oss formelt til andre institusjoner om vilje til dialog om dette. Håpet er en rask avklaring av spørsmålet og mulighetsrommet. Ville ikke et økt årlig rammetilskudd kunnet redde akademiet?

Jeg kan ikke annet enn å notere at enkelte skribenter ønsker økonomisk støtte fra politisk hold, og vi forholder oss også til alle de politiske beslutningene som til enhver tid blir tatt. 15 millioner kroner ekstra nå ville nok dessverre være litt som å «tisse i buksa for å holde seg varm». Utfordringene er vedvarende for institusjonen, langt utover ett år, og vil i tilfelle kreve mangeårig økonomisk forpliktende bidrag, og det tror jeg ikke er sannsynlig. Institusjonelt er vi nå midt i prosesser med omstilling og nedbemanning, så diskusjonen kommer nok for sent. Mitt fokus nå er å rette blikket mot potensielle institusjoner som kan ha bærekraft til å overta videre utvikling av akademiet. Samtidig vet vi at også andre institusjoner har vanskelige og tøffe økonomiske forhold. Gresset er bokstavelig talt ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden av gjerdet. Det som har skjedd hos oss er potensielt en pekepinn på det som kan skje andre steder. La oss håpe at så ikke blir tilfelle, men jeg tror ærlig talt ikke, gitt endrede rammer og samfunnsprioriteringer, at du vil få noe departement eller regjering til å forplikte seg til en fast og langsiktig post på statsbudsjettet, og en midlertidig bevilgning vil ikke lette byrden.

Har ikke tro på detaljstyring

På spørsmål om den nye finansieringsordningen skriver Kunnskapsdepartementet på epost at endringene i finansieringssystemet for universitet og høyskoler ikke innebærer endringer i midler til studieplasser som allerede ligger i bevilgningen. «Overordnet sett kan man si at kunstfagene er blitt mindre resultatutsatt. Minkende produksjon vil føre til mindre reduksjoner i bevilgning enn det ville ha vært i det gamle systemet. På den andre siden er det også slik at en eventuell økt produksjon vil gi en tilsvarende mindre økning i det nye systemet.» Med henblikk på forslaget om en nasjonal strategi for kunstutdannelser, sier statssekretær Signe Bjortveit at hun ikke har tro på en økt detaljstyring: «Alle universiteter og høyskoler er rammefinansierte, med stort ansvar og frihet til å dimensjonere og tilpasse virksomheten sin til budsjett, samfunnets behov og tilstrømmingen av studenter. Det er en krevende jobb, som vi har tillit til at institusjonene håndterer på en god måte.» Videre mener hun at det ikke er finansieringsmodellen som er årsaken til den omstillingen som foregår ved flere universiteter og høyskoler: «Nedgang i bevilgninger fører med seg nødvendige prioriteringer, og jeg har forståelse for at dette kan være krevende for mange institusjoner og fagmiljøer. Økt detaljstyring har jeg derimot lite tro på for at vi skal få en best mulig helhet for studietilbudet i Norge.»