Babydans som treffer mål

Billettene til denne er blitt revet vekk. To om dagen på Dansens hus, fra 24. november til 2. desember, og det er knapt en ledig plass å oppdrive. Mye skyldes nok en sulten målgruppe. Oslo bugner ikke av forestillinger for 0-3 årssegmentet, selv om det er blitt noe mer av det de siste årene. Mammaer og pappaer i lange permisjoner, kulturelt anlagte barnehager og familiebarnehager trenger gode utfluktsmål. Shi Pratts Kaleidoscope leverer.

Frynser og volanger

Kaleidoscope er dans for babyer og småbarn, samt andre med nevrovariasjoner – altså store eller små med hjerner som fungerer litt annerledes. Fellesnevneren er at scenerommet er åpent for både lyd og bevegelse fra publikum, dersom de skulle ha behov for det. Det er ikke nødvendig å sitte stille og se på, man kan gå rundt og ta på scenografien, interagere med utøverne eller hverandre, snakke, synge eller rope. En hysj-fri-sone, som vi får beskjed om idet vi går inn. Denne fredagsformiddagen er det flest barnehagebarn og ingen med synlige nevrovariasjoner som utgjør publikum. Vi blir møtt i foajeen av tre dansere i strikkede kostymer med frynser og volanger i pastellfarger. De introduserer seg selv med enkelt språk – noen av de minste er fortsatt ikke-verbale – mens de er i langsom bevegelse. Bølgende armer, rette ben som svinger gjennom luften, hele kropper opp ned langs veggen. Utenfor Studioscenen er det bygget opp små rosa hevelser i gulvet. Danserne bruker dem som uformelle podier, og noen av de små drister seg bort allerede nå. Tonen er satt: Det er danserne som leder an, men stemningen er inkluderende. Idet vi går sammen inn i salen, forstår alle at noe er i ferd med å skje, men rommet er trygt, kommunikasjonen tydelig.

Dialog

Vi plasseres på puter i en stor ring rundt en slags manesje, der flere av de rosa hevelsene ligger strødd utover gulvet. Fra taket henger flere strikkede effekter i samme fargeskala – Peny Spanou står for både kostyme og scenografi. Det er fint og interessant, en lun atmosfære som stimulerer uten anstrengelse. De tre unge, kvinnelige danserne (Elisabeth Christine Holth, Vilja Tjemsland Kwasny og Runa Sætervoll) har tett kontakt med barna. Det er forestillingens største styrke. Pratts koreografi lar dem bevege seg tilsynelatende fritt og individuelt i lange sekvenser av gangen, og de bruker mye av denne tiden til å gå tett på de små. Det fører til ulike typer bevegelsesspråk. Noen av barna lar seg fascinere av langsomme sveip med hender eller føtter krypende over gulvet. Andre trenger noe tydelig til å fange oppmerksomheten deres – slag på brystet, negler som tapper hardt mot gulvet. Danserne evner å respondere til hvert enkelt barns behov, og de får selv respons. Én etter én kryper de frem fra puter og fang, og snart er det langt flere småbarn enn dansere i sirkelen. Israelske Pratt har bakgrunn fran danseretningen Gaga, der blant annet bevegelsesglede står i fokus, og det synes godt.

Poetisk språk

Forestillingen varer i 40 minutter og veksler mellom slike individuelle øyeblikk, partier der de tre danser sammen i felles koreografi eller tett sammenvevd, en sekvens med rockeringer, og en avslutning der vi voksne som er igjen i yttersirkelen løfter et digert, tynt teppe mellom oss, opp og ned, slik at de små som sitter under opplever det som en fallskjerm, eller et sirkustelt som hever og senker seg over dem. Musikken er diskret, men til stede (laget av Øystein Moen og Andreas Mjøs): Dype vuggende groover og rytmisk pust blir overraskende dansbart i sammenhengen. Det hele er abstrakt, ingen klar historie fortelles. Foruten å holde på oppmerksomheten gjennom forestillingen, gjør Kaleidoscope noe som jeg opplever at en del andre småbarnsforestillinger sliter med: Den etablerer et poetisk språk, og evner å inkludere barna i det. Der hvor jeg har sett andre som lener seg tungt på småbarns evne til fascinasjon og forundring, går Kaleidoscope lenger og spiller både på barnas individuelle kontaktbehov og input. Med andre ord: Jeg tror at mange av barna som gikk ut derfra ikke bare følte at de hadde sett noe gøy, men at de var blitt snakket med på et annet nivå enn vanlig. I en verden der presis kommunikasjon og gjennomtenkte agendaer nesten alltid overvinner poesien, føltes det usedvanlig verdifullt. Man kan si noe med kroppen, man kan delta uten å snakke, man kan bli hørt uten å rope, man kan forstå uten å kunne forklare.

Hvem skal delta?

Mitt hovedspørsmål idet vi forlater salen, er hvilken rolle ledsagerne egentlig skulle ha. For selv om småbarn godt kan forstå at det er danserne som leder situasjonen, vil de fleste se til sine egne medfølgende omsorgspersoner før de hopper inn i leken på disse nye premissene. Joda, følgeteksten «oppfordrer både foreldre og barn til å delta i musikk- og danseglede», men det skal mer til for å riste noe annet enn høflig applaus ut av norske, kulturelt trente voksne. For oss er det fristende å skyve barna foran oss mens vi selv sitter pent på putene våre. Dermed forsvinner noe av autentisiteten i dette ellers utrolig vellykkede universet. For i stedet for å være et ekte universalspråk – disse underlige bevegelsene, dette rare rommet, den dunkende musikken som ikke er en sang vi kan – blir det en lekeplass der de voksne er passive tilskuere. Når de små kryper tilbake til oss, er det tilbake til virkeligheten, den konkrete og altfor ordrike virkeligheten. Jeg skulle ønske at vi i stedet gikk derfra med nye, felles verktøy. Men kanskje er det for mye å kreve. Å skape rom der helt små barn kan kommunisere på denne måten med hverandre og med utøvende kunstnere er ingen liten bragd i seg selv. Kanskje jeg bare ble for fristet på alles vegne, fristet til at dette var noe vi kunne ta med oss ut i verden igjen sammen. Bare det at Kaleidoscope tilbyr et slikt håp, er jo noe å ta med seg.