Miljøbevisste babyer?

Med sirkelformet scene under et nedsunket tak minnet Skýjaborg om flere andre primærfargerike forestillinger for samme målgruppe som har vært vist i Norge. Samtidig var dette den eneste av de fire forestillingene på festivalen som brøt med det sedvanlige scene-versus-sal-oppsettet. Intimiteten som «partyteltet» i Skýjaborg skapte, tillot utøverne å holde på lenge uten at de minste mistet tålmodigheten. Som et disko for babyer rugget og rullet det i godt over halvtimen.

Skjøteledninger Blått varte ikke like lenge. Babyene satt på foreldrenes fang og frontet scenen. Slik ble forestillingen også langt mer frontal enn Skýjaborg. De babyene som skled ut av fanget og ville oppleve med hele kroppen, fikk både se og smake mer av Blåtts bakside, nemlig et hardt svart scenegulv, skjøteledninger og lyskasterstativ. For en som aldri har vært på teater før, kan det sikkert være underholdende nok, om enn noe utilsiktet fra kunstnerne.

Miljøbevisste babyer? I likhet med Skýjaborg var også Blått spekket med lyder og objekter som babyer tydeligvis liker, våte plopp og såpebobler for å nevne noe. Skyer og regn var gjennomgangstema i begge babydansene, likevel mer gjennomført i Blått der programteksten framhevet at forestillingen tematiserte «vann, som er så viktig, men [som] man sjelden tenker på».

Ambisjonen om et miljøbevisst(?) refleksjonsnivå må forhåpentligvis være tiltenkt babyenes foresatte.

I Skýjaborg ble tilskuerne vitne til en uendelig strøm av snurring på en grønn matte av imitert gress. Den horisontale dansen la seg som en heldekkende dis over seansen. I Blått var dansen mer variert, men så å si bare vertikalt utført med pekende tær over lyseblå plastmatte. All dansingen til tross virket de snilt smilende utøverne mest som vertinner for forestillingenes framdrift som hovedsakelig besto i oppvisning av objekter, klingende bjeller og fargerike tekstiler.

Skal babyene stimuleres? Selv om Blått bød på levende gitarist, så var begge forestillingene teppelagt av noe tilnærmet taffelmusikk ispedd lyden av vann, sildring og drypp. Spørsmålet er om så massive lydbilder stimulerer til lytting, eller mer presist: Er stimulering et mål for babydans? Eller er den overordnete motivasjonen med babydans å gi de foresatte følelsen av å tilby moralsk høyverdig samtidskunst for sine små?

Dansen ut av fokus Den svenske Kloss og nederlandske Mister Mølsk var forsøksvis rettet mot småbarns egne interesser, selv om den mer dristige Mister Mølsk også kunne vært spilt for voksne (i hvert fall dem som tør å være barn). Med disse forestillingene forsvant dansen ut av fokus på Småkunstfestivalen. Mime med svorsk og labbelensk avstedkom mye latter som smittet. Særlig under Kloss virket det som barna lo like mye for å le som fordi det var morsomt. Fjoll og fjas er ikke å forakte, men den kunstneriske målsettingen med Kloss var nok en litt annen skal vi tro programteksten.

«Kloss er en familiekomedie om figurer som bygger sin egen tilværelse mellom kaos og orden», sto det i begge programmene. (De to programansvarlige presenterte forestillingene med hver sine tekster.) Til å være en forestilling som tematiserte det å rive ned, var Kloss veldig ryddig. Å bygge opp var da et mer gjenkjennelig drag i forestillingen som framsto nærmest overtydelig i all sin pedagogiske formfullendthet.

Samtale på svensk Kloss hadde, som tittelen tilsier, treklosser som rekvisitter, et materiale som ble undersøkt på kryss og tvers, men mindre på dypet. Klossene i signalrødt, grønt og gult kom i alle størrelser. Ikke bare klossene, men også utøverne var komplementære. Den ene mannen var storvokst og nesten menneskelig blant de to andre spillende utøverne. Damen blant dem virket også her som forestillingsvertinne. Hun passet på at alle de små fikk se og snakke når de skulle. Hun forsøkte å lede samtalen med barna etterpå, men fikk ingen hjelp til oversettelse fra svensk av barnepersonalet.

Satt sammen av situasjonskomiske scener i like lengder med glidende overganger, fikk Kloss en forutsigbar og gjenkjennelig rytme som gjorde forestillingen trygg og fullstendig ufarlig. Mister Mølsk var da langt mer uforutsigbar i sin struktur og ga slik rom for tilskuernes egen fantasi, på godt og vondt. En gutt måtte holde for øynene og sa klart fra i den velregisserte tilbakemeldingsstunden at han ikke syntes forestillingen var morsom. Andre så ut til både å undre og fryde seg, om ikke skrekkblandet, underveis.

Plutselige lyder Den nederlandske Mister Mølsk, som både var navnet på forestillingen og hovedpersonen, virket som renholder på et lydmuseum. Han pusset støv av hvite pidestaller med svarte høyttalere da han ble overrumplet av plutselige lyder. Vær og vind og en hel bondegård stormet inn på museet. Etter hvert tok renholderen regi og fikk de fiktive karakterene, blant annet en gråtende baby, til å samarbeide. En god stund var det uklart om han ville klare å ta vare på barnet. Det skapte en til tider utålelig stor spenning.

Et barn forsøkte iherdig å sikre seg tilhørighet til Mister Mølsk. Han ropte gjentatte ganger på utøveren for å si fra at jenta ved siden av ville gifte seg med ham. Overraskende klarte ikke utøveren å inkorporere barnas tilbud, kanskje fordi han som nederlender ikke forsto dem. Utover dette hadde Mister Mølsk ingen problemer med å skape et forestillingsunivers som forførte.

Et ekte menneske Mister Mølsk gjennomførte det de øvrige forestillingene skrev de skulle, men ikke lykkes helt med. Han viste fram et ekte menneskes møte med verdens forunderlig og foranderlige gleder og farer. Uten å oppvise følelser, uten å spile opp øyne og munn, manøvrerte han troverdig og elegant mellom kaos og orden, lek og virkelighet.

Med Småkunstfestivalen viser SEANSE at de har god teft og kompetanse på scenekunst for de minste. Litt mer uklart var det hva Dansens Hus hadde sett i sitt bidrag Skýjaborg. Men babyene var storfornøyd, og det holder kanskje?

Forhåpentligvis fortsetter samarbeidet slik at de programansvarlige kan enes om både kunstnerisk kvalitet, navn på forestillingene og programtekster til neste gang.

Småkunstfestivalen er et samarbeid mellom SEANSE og Dansens Hus. SEANSE er tilknyttet Høgskulen i Volda og er en arena for kompetanse og utvikling av samarbeid mellom kunstfeltet, skole og barnehage. SEANSE støtter utvikling av profesjonell kunst til barn og unge, og arbeider for en utvidet kunstpraksis i skolen.

Artikkelen er hentet fra www.barnebokkritikk.no og er publisert med tillatelse fra forfatteren.