Årets høydepunkter 2024: Chris Erichsen

Tuva Hennom/Normaliteten: Mitt pedofile eventyr

En gang imellom popper det opp noen fra tåkehavet som du egentlig har visst om lenge, men som av en eller annen grunn først nå åpenbarer seg for deg. Det kan godt hende det mest er deg selv det kommer an på, og at kunstneren har holdt på stødig og trofast i årevis med akkurat det du først nå fikk øye på. Men jeg har levd såpass lenge at jeg skjønner at det er mange faktorer som skal klaffe samtidig for at et kunstnerskap skal så å si komme på sporet av seg selv. For meg ser det ut som det er nettopp det som er i ferd med å skje med Tuva Hennum. Også er jeg som sagt åpen for at det er jeg som har vært blind. Noe av det som også gir meg inntrykket av en autentisk energi ved prosjektet hennes er følelsen av at her befinner vi oss på bar bakke, på grunnfjellet, i et slags scenisk arte povera-uttrykk. Hennes og kompaniet Normalitetens andre forestillingsprosjekt i år, Mitt pedofile eventyr, ble spilt for noen få publikummere i et lite bakgårdshus i gråbeinkvartalet i Oslos klassiske sentrale østkant. Bare det er det noe oppmuntrende ved: I en tid der kunst og kultur er på vei ut som politisk og økonomisk satsingsområde er det noen som bare fortsetter, og fortsetter. Mitt pedofile eventyr, basert på Tuva Hennums egen historie, preges av å være et av mange midlertidige stoppesteder i utviklingen av et rastløst kunstnerskap. Det er på samme tid ubehagelig i sin utforskning av et tema som påkaller lyst til å gripe til kastrering som straff og vidunderlig befridd fra programmatisk politisering og moralisering. Det er snarere det vi kan kalle et portrett av en tilstand, som vi i publikum blir en del av.

Verk Produksjoner: Solaris

Innen kanskje spesielt ulike deler av musikkhistorien opereres det med tvilsomme begreper av typen «De fire store». Hvis vi skal operere med noe liknende innen nyere norsk scenekunsthistorie hører veterankompaniet Verk produksjoner definitivt hjemme i en sånn kategori. Hvem som eventuelt er de tre andre hopper jeg i denne omgangen glatt over. Med Solaris går Verk back to basics, inn i noe helt nytt og durer på videre i samme spor i samme munnfull. Når de tyr til sciencefiction-romanen og først og fremst Tarkovskij-filmen Solaris knytter de an til sitt på mange måter gjennombruddsprosjekt Stalker (2013), som også var basert på en Tarkovskij-film. Uten dermed å forsøke å gjenskape den på scenen. Den dannet snarere et bakteppe for en vev av personlige historier (og ja, jeg var selv leverandør av en av historiene). Filmen Solaris utgjør i denne sammenhengen en mer eller mindre tilstedeværende bakgrunnshistorie for en fortsettelse av noe Verk har holdt på med lenge: en både individuell og kollektiv utforskning og refleksjon over teatret - og ikke minst skuespillerfaget - som kunstform, livsform og ren praksis. At noen gjør nettopp det er vakkert og befriende i et felt der den typen metarefleksjon av noen kanskje ansees som overflødig luksus. Og etter flere års fravær er Anders Mossling tilbake der han hører hjemme og bidrar til å gjenopprette en scenisk balanse som har truet med å briste, uten helt å ha gjort det.

Eivor Evenrud, Oslo bystyre, Arbeiderpartiet

I en tid der kulturkrigerne på høyre flanke seirer på alle fronter og truer med å nedlegge kulturlivet er fraværet av reell kulturpolitisk opposisjon absurd og skremmende. Det er selve resultatet av at den stakkars venstresida jeg selv tilhører i mange år har gitt blaffen: It´s the economy stupid!

Men håpet, hvor tynt det enn er, er aldri langt unna: Akkurat når vi trenger det som mest folder tidligere Rødt, nå Arbeiderparti-politiker Eivor Evenrud i Oslo seg ut som dypt etterlengtet, hardtslående kulturpolitiker. Fra første stund har hun vært nådeløst i strupen på Høyres kulturbyråd Anita Leirvik North i hennes autoritære, selvtilfredse og totalt kaotiske behandling av Oslo Nye teater. Like nådeløs har hun vært overfor finansminister Trygve Slagsvold Vedums kvasipopulistiske utsagn om at «vi kan ikke velge Rolls-Royce når en Volvo kan duge», om Nationaltheatrets forsøk på å opprettholde driften mens huset deres skal bygges om. Hør bare her:

- At Vedum «liker en idé» begynner å bli synonymt med «idiotisk forslag».

- Jeg tror ikke Vedum har planlagt for en overtagelse av Oslo Nye nei. Siden Vedum bruker bil-retorikk om Nationaltheateret, satser jeg på at han forstår seg på hest også, og har følgende beskjed: Stalltipset du har fått, er på en hest som allerede er diska. Oslo Nye er - og skal fortsette å være - Oslos eget teater.

- At Trikkestallen skal være det nye Nationaltheateret er som å foreslå at Plakathuset på Grønland kan bli det nye Finansdepartementet. (Klassekampen/Facebook)