Med si dobbeltframsyning ved Nasjonalballetten stadfester Jo Strømgren sin originale signatur som scenekunstnar, men i ei overkonstruert tematisk ramme, som berre rører ved overflata av svolt som fysisk og eksistensiell tilstand.

I Janne-Camilla Lyster sitt koreografiske arbeid oppstår eit fysisk rom kor det poetiske trer fram gjennom ein form for stringent improvisasjon mellom ord, rørsle og samtidsmusikk. Til saman innbyr det til eit meditativt rom både for utøvarar og publikum.

I Get Lost opnar eit svevande tema for gode glimt av menneskeleg søken etter fridom og fellesskap, i eit sceneuttrykk prega av det fysisk kraftfulle. Slik det å gå seg vill skal utforskast scenisk, blir me og som publikum aldri sikre på kor me er. Elin Høyland reflekterer over førestillinga og Hooman Sharifi sin periode som kunstnarisk leiar for Carte Blanche.

Det er lenge sidan publikum kasta tomatar mot teaterscena om dei var misnøgde – no serverer istaden sceneaktørane kake for å bøte på publikums (eller sin eigen) eksistensielle angst. Velkommen til den post-dramatiske virkeligheten?

Dei frigjerande og potensielt magiske momenta i PARTY blei overskygga av ein regi som i praksis fekk eit større trekk av manipulering enn ideen om deltaking og fri dans skulle tilseie, skriver Elin Høyland om førestellinga PARTY.

Instruktør Tore Vagn Lids Polyfonia er skjelsetjande scenekunst for og med ungdom, men som på ingen måte bør unngå eit vaksent publikum. Førestillinga fører inn i ein kryssild av stemmer kor ingen kan stille seg heilt utanfor, skriv scenekunst.no/danseinfo.nos kritikar, Elin Høyland.