Vokal nedtur

Den tsjekkiske komponisten Leoš Janáček skrev selv libretto til Jenufa, som er basert på skuespillet Hennes stedatter («Jeji pastorkyna») av Gabriela Preissová. Skuespillet er fra 1890 og operaen fra 1904, og handlingen finner sted på den tsjekkiske landsbygda. Den unge Jenufa venter barn med sin fetter, møllersønnen Steva, og er avhengig av å gifte seg med ham før det blir synlig. Dette vet ikke Kostelnicka, Jenufas strengt religiøse stemor, og hun pålegger den forfyllede Steva å være edru i ett år før et giftemål kan komme på tale. Stevas arveløse stebror Laca er også forelsket i Jenufa, og i en blanding av sjalu affekt og uhell kutter han opp kinnet hennes. Med skamfert ansikt vil Steva verken vite av henne eller barnet, som fødes i all hemmelighet. Laca vil derimot gjerne gifte seg med Jenufa, men motsetter seg å ta til seg Stevas barn. I desperasjon drukner Kostelnicka den åtte dager gamle babyen, og sier til Jenufa at han døde mens hun lå i feber. Sorgfull og resignert går Jenufa med på å gifte seg med Laca. På selve bryllupsdagen blir barneliket funnet, og Kostelnicka tilstår og lar seg føre bort av den rasende mobben.

Unnselig bakteppe Regissør Keith Warners oppsetning er for det meste tradisjonell og likefrem. Vi befinner oss omtrent på samme tid og sted som er angitt i verket; kvinnene har folkedrakter, skaut og lange skjørt, og soldatene på perm har bajonetter og skaftestøvler. Kulissene viser landlige omgivelser og enkle landsbykår – et påmalt åkerlandskap på bakveggen, ensfargede paneler og sparsomt, men tidstypisk og stedsspesifikt møblement. Det digre, naturtro møllehjulet i bakgrunnen i første akt er et snedig påfunn, blant annet som et symbol på den ubønnhørlige tiden som går og går og som snart vil gjøre Jenufas graviditet umulig å skjule.

Noen fremtredende detaljer virker merkelig malplasserte i den ellers sobre settingen: For eksempel sleper Kostelnicka rundt på et svært trekors, som en overtydelig og parodisk manifestasjon på hennes strenge tro. Landsbyens dommer, Rychtar (Jacob Abel Tjeldberg) som først dukker opp i tredje akt, har, som den eneste av karakterene et tilsiktet fjollete utseende, med en millimeterjevn bolleklipp der panneluggen stopper ved hårfestet. Men rarest av alt er det at bildet på bakveggen i siste scene viser et jorde med det som, så vidt jeg kan bedømme, er helt moderne vindturbiner, uten at det ellers antydes forbindelser til vår tid. Er dette ment som et stille innlegg i vindkraft-debatten, mon tro?

I alle tilfelle virker den overordnede kunstneriske idéen litt utydelig og tafatt. Den har både konvensjonelle, minimalistiske og symbolistiske elementer, uten at den virker utpreget gjennomført i noen bestemt retning.

Sanglig strev Det går utvilsomt an å argumentere for at en såpass unnselig innpakning legger til rette for å fremheve Janáčeks virkelighetsnære, folkelige drama, og et musikalsk univers der karakterenes emosjonelle utvikling står i sentrum. Som en jordnær versjon av Wagner er musikken i stadig bevegelse, uten klare inndelinger i arier og resitativer. Prosaiske og dramatiske øyeblikk sklir sømløst og gradvis over i hverandre, i en jevn og medrivende strøm.

Problemet er bare at den viktigste forutsetningen for at det skal lykkes ikke er til stede – nemlig sterke sangere som kan briljere og fylle ut den tiltenkte plassen. Med hederlig unntak av Cornelia Beskow i tittelrollen, som med sin klangrike, fyldige stemme og stødige høyde aldri svikter i sin inderlige formidling, synger ikke de andre hovedrollene godt nok.

Ingen av de to mannlige hovedrollene kan høres over orkesteret i mellomleiet, og også topptonene mangler kjerne og overskudd. Paul Curievici (Steva) har noen høydepunkter der han tar ut alt og oppnår en viss klanglig fylde, men andre steder låter det matt og slapt. Michael Weinius (Leca) gjør et par sterke passasjer i det øvre registeret helt tidlig i operaen, men de store emosjonelle scenene hans mot slutten faller helt sammen fordi sangen virker så forsert.

Oppsetningen påvirkes kanskje enda mer av at heller ikke Susan Bullock som Kostelnicka får det helt til. Hennes emosjonelle drama av fortvilelse, desperasjon og til slutt anger er på mange måter navet i forestillingen. Det er som om stemmen hennes hele tiden er et par nummer for liten til det følelsesmettede lerretet musikken spenner opp. Den er pen og velklingende, men rommer ikke karakterens enorme sjelekvaler. Selv om skuespillet hennes virker ektefølt, blir det aldri virkelig gripende når stemmen ikke henger med i svingene.

Sterk vokal underskog Det skal derimot nevnes at de fleste av de mindre rollene gestaltes helt glimrende. Særlig Aleksander Nohr (mølleformannen Starek) utmerker seg, der han trenger gjennom orkesterlyden med sin varme og metalliske baryton. Koret har som vanlig en imponerende homogen, praktfull og gjennomtrengende (i positiv forstand) klang, men tekstuttalen er ikke alltid helt i takt, og tidvis knatrer det i konsonanter.

Orkesteret spiller nøkternt og kraftfullt under tsjekkiske Robert Jindras ledelse, uten de store dynamiske eller tempomessige utsvingene. Jeg synes noen ganger klangen er litt ullen og sprikende, og messingen blir tidvis veldig dominerende i lydbildet, men orkesteret er likevel det bærende elementet gjennom vag regi og varierende sangprestasjoner.

Hva nå? Jeg kan ikke huske sist nivået på så mange av hovedrollene var så lavt som dette i en hovedsceneproduksjon ved Nasjonaloperaen (med nevnte unntak). Det har generelt vært motsatt i mange år – fremragende solister har holdt stand og toppet – eller reddet – oppsetning etter oppsetning. Operasjef Randi Stene tiltrådte i koronaens første år og har aldri ledet en vanlig sesong. La oss håpe dette er en uheldig engangshendelse og ikke en innvarsling om hva som venter.