Virvlende evighetsmaskin

I august 2021 fylte forfatter, dramatiker og poet Cecilie Løveid 70 år, og jeg var til stede på Løveid-dagen på Den Nationale Scene der forfatteren ble feiret. Selv om programpostene som belyste kunstnerskapet var interessante, ble det tydelig hvor vanskelig det er, for ikke å si umulig, å oppsummere Løveids kunstnerkarriere i løpet av noen få timer på en scene. Karrieren strekker seg tross alt over femti år og består av en variert produksjon av romaner, dikt og skuespill.

Nettopp derfor er det gledelig at Kolon Forlag i forbindelse med Løveids 70-årsjubileum har invitert litteraturkritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin til å lage en samtalebok med jubilanten. Bokformatet gir helt egne muligheter for både langsomhet og fordypning. Boken har fått tittelen Kamerat livet og ble utgitt i januar i år. Samtalene mellom Mollerin og Løveid er organisert rundt begynnelsen på forfatterskapet, barndomsårene, oppveksten, de første leseerfaringene og ulike trekk ved forfatterskapet til Løveid fram til i dag. Foruten at boken er inndelt i fire deler som kretser rundt litt ulike tematiske spor, er Mollerin til stede i teksten med en tydelig jeg-stemme. På den måten fører hun leseren smidig inn i stoffet ved å oppsummere Løveids forfatterskap mellom dialogene, og tidvis kommer hun med egne refleksjoner knyttet til Løveids litterære motiver med kunnskap og faglighet. Slik skaper Mollerin en personlig inngang til stoffet som gjør teksten til engasjerende lesning.

Den springende samtalen Noe av det første som slår meg når jeg leser begynnelsen av Kamerat livet er at Løveid i rollen som intervjuobjekt og samtalepartner oppfører seg litt som sine egne tekster: Hun beveger seg i mange retninger, og samtalen tar stadig uventede vendinger fordi hun kommer på noe nytt. Mollerin kan stille et så enkelt spørsmål som hvilke titler som fantes i bokhyllen i barndomshjemmet hennes, og med ett har jeg ikke bare fått opplysninger om bestemte bøker, men også en rekke refleksjoner om overgangen fra 1950-tallets kvinnelige arbeidsfellesskaper på tvers av generasjoner til dagens samfunn der flere bor alene.

Sånn fortsetter det gjennom hele den knappe 200 sider lange boken. Samtaleformen er dermed nærmest som skreddersydd for Løveids enorme fortellerevne, og formatet i seg selv tilrettelegger for utforskning av det uferdige og spontane: Dialogen med Løveid er springende og full av innskytelser. Den er muntlig, men samtidig velskrevet og litterær. Ikke minst skaper dialogen en opplevelse av samtidighet fordi man følger Løveids refleksjoner om både egen og andres kunst fra øyeblikk til øyeblikk. Hun arbeider med tanker som hele tiden inngår i nye sammenhenger, og slik gir hun leseren innblikk i en verden der livet og kunsten er elastisk og uforutsigbar. Noe av det mest interessante synes jeg er de uavsluttede refleksjonene i teksten som fortsetter i meg etter endt lesning.

Livet og kunsten Forbindelsene mellom Løveids liv og kunstneriske virke går som en rød tråd gjennom tekstens ulike deler, og det er spesielt oppslukende å lese om Løveids oppvekst og bakgrunn. I bokens første del er det besnærende hvor tett befolket teksten er. Hun beskriver moren, faren, besteforeldrene og slektshistorien på en levende og detaljert måte som gir et usedvanlig klart tidsbilde. Løveid hadde ingen enkel oppvekst. Hun ble født utenfor ekteskap. Moren jobbet på båt og lot datteren vokse opp hos besteforeldrene. Senere fulgte andre kriser. Hun ble blant annet innlagt på psykiatrisk avdeling på Haukeland som 15-åring.

Løveids biografiske utgangspunkt, som et barn som var utenfor, bortsatt hos besteforeldrene med fraværende foreldre blir et tilbakevendende tema og en inngang til forfatterskapet og hennes fascinasjon for skeive, historiske skikkelser. Mollerin påpeker at det bortsatte barnet finnes overalt i tekstene. Det er godt gjort hvordan samtaleformatet i boken mestrer kunststykket å vise fram mulige forbindelseslinjer mellom liv og tekst uten å la Løveids biografi bli en autoritær og endelig forklaringsmodell for verkene hennes. Snarere blir det et startpunkt for å nærme seg forfatterskapet, med all den tvetydigheten det innebærer. Eller som Løveid selv sier på et tidspunkt: «Mangelen på anerkjennelse er det faste temaet i mitt liv. Det er en dobbel greie, det har også vært identitetsbyggende» (s. 45).

For knapt om teatret Boken rommer mange temaer og beveger seg fra stort alvor til det lette og lekne, fra betraktninger rundt sorg og psykisk sykdom til mote og historiske kvinneroller. Derfor er det skuffende at ikke større plass er brukt til å utforske Løveids forhold til teatret i dybden i boken som helhet. Selv om samtalen stadig vender tilbake til kvinneskikkelsene og tematikker i Løveids mange skuespill, opplever jeg partiet som har fått tittelen «Dramatessen fra Løvstakken» som for knapt og overflatisk til å være så dekkende og grundig for Løveids sammensatte forhold til teaterarbeidet som jeg synes en samtalebok som dette fortjener.

Kanskje bidrar også de åpne spørsmålene til å gjøre Løveids svar i overkant summariske. Jeg blir i alle fall nysgjerrig på hvorfor Mollerin ikke stiller flere spørsmål om på hvilke måter Løveid «er kjent for å være en utfordring» innenfor teaterfeltet. Er konfliktlinjene snakket i hjel allerede, eller er det Løveid som ikke vil snakke? Jeg synes også det er rart at oppsetningen av Vår ære/ vår makt på Den Nationale Scene i 2016 knapt nevnes og at heller ikke arbeidsvisningen av Semmelweiss. Materiale under Bergen Dramatikkfestival i 2020 blir noe samtaletema, all den tid det virker som fruktbare utgangspunkt for å si noe om teaterinstitusjonen da og nå og mer om dramatikerrollen og tekstenes møte med det praktiske teaterarbeidet.

Et etterlengtet prosjekt I forlengelsen av dette er det naturlig å spørre seg om prosjektet kunne hatt godt av en liten porsjon friksjon og motstand. Kamerat livet ville selvsagt aldri blitt til om jubilanten ble stilt til veggs med vanskelige og ubehagelige spørsmål, og det ligger i samtaleboken som sjanger at forfatteren skal få gnistre og vise seg fram. Samtidig tror jeg materialet hadde tålt å utfordre Løveid mer underveis, og at det kunne skapt større variasjon i teksten og bedre struktur, da samtalen ofte vender tilbake til de samme temaene og blir noe gjentakende. Også Mollerins perspektiver kunne i større grad tatt innover seg alternative innfallsvinkler for å skape flere nyanser i spørsmålsstillingen og tilnærmingene. På mange måter er en bok i dette formatet en evighetsmaskin som bare kunne fortsatt og fortsatt, og etter endt lesning av de 200 sidene har teksten virvlet opp nye spørsmål om Løveid jeg grubler videre på. Til tross for noen svakheter, er Kamerat livet likevel et etterlengtet prosjekt og en oppslukende samtalebok som vil være til stor glede for Løveids lesere.