Vill oppfinnsomhet

Dramatiseringen av barnebokklassikeren Det blåser på månen er høstens store familiesatsning på Den Nationale Scene. Allerede fra første stund er det tydelig at teatret ikke har spart på verken de kunstneriske eller de økonomiske musklene i denne oppsetningen: Her er det spektakulære effekter og storslått scenografi, musikk og dans. Teateruniverset på scenen er kort sagt av det slaget man kan forsvinne fullstendig inn i med en fengende fortelling og morsomme karakterer, selv som voksen.

Rampete jenter Erik Linklaters bok Det blåser på månen («The Wind on the Moon») kom ut i 1944. Boken er på mange måter preget av alvoret under andre verdenskrig, og handlingen begynner med at de to søstrene Dina og Mina må ta farvel med faren som skal reise ut i krigen. Samtidig er teksten eventyraktig, morsom og fantasifull. Når faren reiser, sier han at «Det blåser en vind på månen, en vind som blåser rett inn i hjertet på en. Og da må en passe seg, for hvis det er en ond vind som blåser, så blir man slem». Gjenkjennelig nok får altså fortellingens heltinner en klar formaning om å oppføre seg snilt. Problemet er bare at søstrene stadig klarer å sette seg selv og andre i knipe. De spiser til de blir store som ballonger, drikker trylledrikk så de forvandles til kenguruer, og de blir tatt til fange av grev Sitronius og satt i dyrehagen hans. De blir venner med en grøndlandsfalk og en puma, som de etter hvert hjelper å rømme. Når de finner ut at faren er tatt til fange i Bombardiet av Grev Hulagu, reiser de for å befri ham.

Iøynefallende scenografi I den norske oversettelsen av boken strekker Linklaters fortelling seg over omkring 300 sider, og det fremstår i utgangspunktet som et lite mareritt å lage en sceneversjon av den. I Kristofer Grønskags dramatisering er handlingen fortettet og forkortet på effektivt vis, og naturlig nok brukes det mindre tid på å introdusere oss for det store persongalleriet, og hendelsene i dyrehagen vies betraktelig mindre plass enn i originalteksten. Nødvendigheten av en strengt finskåret scenetekst blir raskt tydelig ettersom regissør Hildur Kristinsdóttir tar i bruk hele teatermaskineriets virkemiddelpalett i denne oppsetningen. Gjennomgående består forestillingen av store visuelle tablåer der kostymer, koreografi, lydeffekter, lys, sang og musikk er like sentralt i de dramatiske situasjonene som replikkene.

Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbels verden består av lagvise, stiliserte sceneplater formet som trær og landskaper som lyssettes i sterke farger. På scenen er det dessuten flere scenografiske elementer som kan åpnes og flyttes og åpenbarer små overraskelser: to små hus med flere luker og innvendig interiør og et stort tre med en huske og et gjøkur. Kostymene er elleville og fargesterke, og skuespillerne er sminket og frisert til det ugjenkjennelige. Helheten gir assosiasjoner til Robert Wilsons sceniske universer, men er mer detaljert. Det er utvilsomt en visuell nytelse å se på hele veien.

Oppfinnsom galskap Byen Puslevik og innbyggerne der presenteres raskt med bruk av skuespiller Jon Ketil Johnsen i fortellerrollen. Han loser oss gjennom handlingen og gir forklaringer underveis i scenene. Anslaget i forestillingen er sprøtt og tullete: Inn kommer Dina og Mina, spilt av Thomas Bipin Olsen og Katrine Dale, kledd i matchende blomstrete bluser med hvit krage, brune kortbukser og hvite knestrømper. Begge har en slags Pippi-inspirert, rød, kort, krøllete hårsveis som står rett ut til sidene. Det første de gjør er å helle fløte i et badekar på scenen, før de ivrig setter i gang med en håndmikser fordi de skal sette «verdensrekord i krem» før de leker med den skummende kremen. Dette er bare forsmaken på det som skal komme i et univers som dyrker galskap, absurditet og fjolleri til et maksimum.

Ikke bare er kostymene overdrevne, også kroppsspråket til karakterene er fullt av store bevegelser og elementer fra pantomime og slapstick. Det gir et filmatisk og tegneserieaktig uttrykk som gjør at ensemblet får mye rom til å spille på det fysiske i kommunikasjonen med hverandre og publikum og å leke med forventningene våre. Selv om handlingen ytre sett følger en utvikling og har sine vendepunkter, fører den utstrakte bruken av musikk, lyd og bevegelse i oppsetningen til at utallige korte øyeblikk forstørres og intensiveres. Resultatet er at jeg stadig overraskes over uforutsigbarheten i materialet. Enten det er danse- og musikklæreren Casimir Corvo, som begir seg ut i et forrykende fotarbeid før han synger en operatisk, melodramatisk snutt om hvordan han rømte fra tjenesten som soldat fordi han ville ta piruetter isteden, eller Dina og Minas mor som står foran sceneteppet mens en flere meter lang remse med pølser bare fortsetter å slange seg over kanten før hun tar den rundt halsen og synger om alt hun vil spise. Det er noe helt absurd og uventet ved alt sammen. Jeg kan også nevne fru Gribbenille, som når hun får besøk av Dina og Mina, og blir mest opphengt i hvorvidt barna har kalt henne «heks» eller «kjeks».

Tekst på kollisjonskurs Men midt inne i alt det sprudlende og rare som skjer, er det et stort problem med oppsetningen: Teksten og replikkene. For det første fungerer løsningen med å la en forteller gjenfortelle og forklare deler av handlingen og presentere karakterene bare sånn passe. Vekslingen mellom replikker og gjenfortelling har generelt et kunstig preg over seg. Trolig henger det sammen med at regien og dramaturgien ikke er helt på plass for ensemblet sliter ofte med å finne rytmen og flyten i flere av scenene og avleverer replikkene for enten for raskt eller overdøves delvis av bakgrunnsmusikken. Mer overordnet er det som om sceneteksten ikke er skikkelig integrert i de andre virkemidlene i dette universet, og dermed blir den dessverre liggende litt for mye utenpå både musikk, dans, lydeffekter og fysisk komikk. Kanskje er det ment som et dramaturgisk brudd med helheten når fortelleren mot slutten av første akt sitter alene på scenekanten i ti minutter og forteller uavbrutt om barnas eskapader i dyreparken, men det virker malplassert i helheten og er altfor langdrygt når spilletiden allerede er oppe i en hel time uten pause.

Riktignok tar det seg veldig opp i den kortere andreakten: I scenografien som forestiller et ærverdig, mørkt slott med greske statuer og gamle rustninger, kjemper Dina og Mina mot grev Hulagu, en karikatur av en general som mest av alt likner et stort barn. Han sitter i rullestol og i tide og i utide sovner han med en smokk i munnen mens han griner høyt. Han skyter vilt og retningsløst mot alle og har et dansende tjenerskap rundt seg mens han rapper for publikum og spiller trommer. Her er både komposisjonen av virkemidler og dramaturgien strammere.

Tematisk klarer forestillingen delvis kunststykket å vise at verden er sammensatt og at grensene mellom snilt og slemt er uklare. I tillegg presenteres noe enda kjipere og tvetydig: Dinas og Minas far som stikker av og nesten lar dem bli drept i Bombardiet for i ettertid jovialt å parere foran jentene med «Ja, ja, dette klarte vi bra dere». Når alt ender i en livsbejaende fest med konfetti der hele ensemblet synkrondanser til en poplåt med refrenget «Skum livet/ skum skum skum livet/ vi skummer livet i kveld», tenker jeg på at forestillingen strekker strikken for hva barneteater kan være, men mest av alt blir jeg nysgjerrig på hva slags forestilling dette kunne ha vært om bare overfloden av idéer hadde fått større boltreplass.