Vidunderlig vondt og behørig uforløst

Puccinis Tosca er en av verdens mest spilte operaer, med et høyspent plott i både historisk og psykologisk forstand. Handlingen finner sted i Roma i juni 1800, midt under Napoleons-krigene, mer enn 60 år før Italia var samlet til ett land. Etter en kort periode med franskstøttet republikansk styre er Roma nå underlagt kongedømmet Napoli, og de regjerende rojalistene forfølger republikanerne nådeløst. Cesare Angelotti, en tidligere konsul i republikken, rømmer fra fengslet, og får søke tilflukt i maleren Mario Cavaradossis hjem, men Romas politisjef Baron Scarpia er raskt på sporet, og fanger både rømling og medløper. Angelotti tar sitt eget liv, og Cavaradossi dømmes til døden alt samme dag. Nyheten om Napoleons seier ved Marengo og republikanernes marsj mot Roma har ingen innvirkning på Scarpia: Ettersom hans underliggende agenda er å få kloa i Floria Tosca, Cavaradossis kjæreste, går han inn for å fullbyrde dødsdommen mens han ennå har makten i behold. Han tilbyr henne Cavaradossis liv og fritt leide ut av Roma, men til en grusom pris – tilgang til kroppen hennes. Tosca later som hun skal gi etter, men dreper Scarpia når han kommer mot henne. Han får likevel siste ord, for han hadde ingen intensjoner om å spare Cavaradossis liv, og den påstått simulerte henrettelsen er høyst reell. Cavaradossi dør, det slås alarm om mordet på Scarpia, og Tosca kaster seg i døden fra fengselets tårn.

Psykologisk thriller Den spektakulære historiske konteksten forblir kun et bakteppe hos Puccini, mens et voldsomt psykologisk drama utspiller seg mellom karakterene. Dette tar regissør Calixto Bieito på største alvor, og rollefigurenes følelser blir ribbet for all innpakning og framstilt i sin reneste form. Scarpia fremstilles som en sadistisk psykopat, som lever kun for å tilfredsstille seg selv, og som blindt og uten skrupler følger sine urinstinkter. I andre oppsetninger har jeg sett en tendens til å fremstille Scarpia mer stakkarslig og desperat enn kalkulerende og ondsinnet, en forsmådd mann som nærmest er gal av kjærlighet etter byens vakre og feirede primadonna, men Bieito viser ham ingen nåde. Her blir hans ord om at han foretrekker vold og motstand framfor kurtise og romantikk tatt bokstavelig, og hans hensynsløse lek med menneskeliv for å oppnå noen øyeblikks personlig nytelse legges frem i all sin groteske motbydelighet.

Denne rendyrkingen av det emosjonelle understøttes i alle ledd: Scenerommet er en beksvart boks med dunkel belysning, som en hard og kald ramme for karakterenes kokende blod og desperate smerte, og kjæresteparet Tosca og Cavaradossi ser ut som to naive nyforelskede tenåringer i sine hverdagslige olabukser og strikkegensere. Samspillet mellom utøvere og orkester framstår sjeldent sømløst, og Karl-Heinz Steffens holder ingenting tilbake, men bretter ut Puccinis voldsomme musikalske raptuser i all sin fylde. I tillegg synger de tre hovedrolleinnehaverne så jeg blir helt tom for superlativer. De renner over av overskudd, og samtlige har en evne til å fylle hver tone med mening og følelse som tar pusten fra meg. Tosca (Svetlana Aksenova) sitt høyeste smerteskrik er teknisk perfeksjon og isnende sjelekval på samme tid. Scarpias skremmende sinne får ubegrenset utløp gjennom Claudio Sguras fyldige baryton, og Cavaradossi (Daniel Johansson) sitt hjerteskjærende vakre utbrudd i det han tror er hans siste time, “aldri har jeg elsket livet høyere enn nå”, er et av de sterkeste øyeblikkene jeg har opplevd i en operasal. Ellers er Jens Erik Aasbø storartet og velklingende som en forstyrret og livredd Angelotti, og øvrige solister, kor og barnekor er alle bunnsolide.

Politiske undertoner De svarte kulissene har også en annen funksjon: Den opprinnelige politiske konteksten er byttet ut med en mørk og brutal dystopi med fascistiske undertoner. Scarpia ser ut som en blanding av Assad, Erdogan, Putin og Donald Trump, ulastelig antrukket i designerdress, og med kunstig, knallblond hårmanke, komplett med uregjerlig sleik som ikke vil ligge slik den skal. En statistrolle er lagt til for anledningen, Scarpias kone Monica – en taus og glattstriglet Melania-parodi som poserer kokett og underdanig i bakgrunnen på tårnhøye stiletthæler. Scarpias assistenter Spoletta og Sciarrone er kledd som FBI-agenter i full kommandoutrustning, og torturmetodene som brukes på Cavaradossi for å få ham – og den skrekkslagne tilhøreren Tosca – til å avsløre Angelottis gjemmested, er som tatt ut av en spionfilm; elektriske støt mot genitaliene. Jeg får også assosiasjoner til TV-serien The Handmaid’s Tale, som går på HBO i disse dager. Serien er basert på Margaret Atwoods bok med samme navn, der militante kristenfundamentalistiske fascister har tatt kontrollen over USA. Boken er fra 1985, men det er umulig å se serien i dag uten å tenke seg dette universet som en ytterste konsekvens av Trumps retorikk og dårlig skjulte frieri til de høyreekstreme, fanatisk religiøse fraksjonene av det republikanske partiets kjernevelgere. Her er linken fullbyrdet – en Trump-lignende figur er blitt despot i et fascistdiktatur.

Kunstneriske overtoner Bieito har ikke nøyd seg med å bytte ut striden om republikk eller kongedømme med motsetningen mellom fascisme og demokrati, han har også gjort den absolutte kunstneriske frihet til demokratiets viktigste målbærer. I et grep jeg måtte lese intervjuet med ham i programmet for å forstå, er Cavaradossi og Tosca her først og fremst representanter for det frie kunstfeltet. Den underlige, Twin Peaks-aktige stemningen i første scene, der to sort- og hvitkledde stuepiker og to kortvokste statister i burgunderrøde pikkolouniformer danser, poserer utstudert og trekker mengder av tape på kryss og tvers over hele scenen, er visstnok Cavaradossis kontroversielle kunstinstallasjon, som den konservative Scarpia provoseres av. Bieito sier at han har latt Toscas ord “Vissi d’arte” (jeg levde for kunsten), fra en av de mest kjente ariene, være forestillingens omdreiningspunkt, og videre gjort Tosca og Cavaradossi til frie kunstnerne som knebles av krav om konformitet og salgbarhet fra nyliberale myndigheter i lomma på sterke næringslivskrefter. I Bieitos versjon dør derfor ingen av dem til slutt. Cavaradossi blir delvis utkledd som Ronald McDonald, selve symbolet på konsumkulturen, og Tosca hopper ikke utfor stupet, men venter resignert på politiet. Istedenfor å frigjøres av døden, tvinges de til å leve videre i en kynisk og kommersiell verden der den frie kunsten motarbeides med alle midler.

Det at strømlinjeformet, kommersiell og tankeløs underholdning er selve grobunnen for fascisme, er ikke en ny tanke, blant annet var det selve hjertebarnet til filosof, sosiolog og musikkviter Theodor W. Adorno (1903-1969). Selv om problemstillingen i seg selv er uhyre viktig, synes jeg kanskje den koblingen blir hakket for tenkt. Egoistiske demagoger, deres trangsynte hodeløse tilhengere og den høyst reelle trusselen de utgjør mot en demokratisk sivilisasjon har mer enn nok sprengkraft i seg selv, og den kunstpolitiske agendaen virker en tanke påklistret. Like fullt – tilbake står en mektig, enestående tolkning av Tosca, der karakterenes skjebner og den underliggende politiske situasjonen veves sammen til en hardtslående og rystende helhet. Det å ikke la hovedpersonene få dø er et plagsomt effektivt grep som fungerer uavhengig av den ekstra kunstpolitiske dimensjonen. Publikum snytes for sitt katarsis, som om Bieito sier til oss: Nei, dette går ikke over når dere forlater salen, dette skjer nå, ute i verden, og ja, dette er faktisk deres problem.