- Vi må lære oss å slåss

– Det er ekstremt viktig å rette søkelyset mot det som nå foregår i ly av koronaen. Huset vårt brenner, men vi ser det ikke, sier Mia Habib.

Hun er en dansekunstner, koreograf og performer som beveger seg i et konstant spenningsfelt mellom kunstneriske sjangre og mellom det kunstneriske og politiske. Det nyeste prosjektet hennes How to die – Inopiné skulle hatt norsk premiere på Dansens Hus under Oslo Internasjonale Teaterfestival for snart et år siden, men så kom pandemien. I tillegg til savnet, frustrasjonen og sorgen som følger med har det også stimulert engasjement rundt overordna problemstillinger om makt, organisering og endringsprosesser i norsk (scene)kunst.

– Nå har jeg, under pandemien, sett så mange sånne kampserier på Netflix som inneholder alle de metaforene jeg kjenner igjen i den situasjonen vi nå står oppi. Men jeg mener det: Vi er på vei inn i et stort slag, et av de største, det er jeg helt sikker på. Jeg tror at vi kunstnere må bare sale på her. Vi må lære oss å slåss. Slåss i betydningen skape samhold, snakke sammen, vise hverandre solidaritet. Kan vi åpne et rom for oss sjøl, så kan vi det også for flere, sier hun.

Tilbake til start Hun har, som så mange av oss, i lengre tid vært i samtaler og forhandlinger om hvor, når og på hvilken måte forestillingen hennes skal settes opp igjen. Prosessen har ledet henne tilbake til der hun på mange måter startet sitt kunstneriske livsløp, med sin første soloforestilling, Missing In Action (M.I.A.), i 2005: Det uavhengige, selvstyrte kulturhuset Hausmania (hvor undertegnede også har studio. C.E.).

– Jeg er så glad for at Hausmania finnes. Det representerer en åpenhet og fleksibilitet som institusjonene mangler. Det finnes nå en dyp trøtthet, slitenhet, både hos institusjonene og oss. Det går på reservene løs. Vi er derfor prisgitt at det finnes andre typer rom og strukturer som alltid har eksistert og levd på en mer usikker og migrerende måte, og har stått i mot det å bli institusjonalisert. Som på en både ideologisk og fysisk måte har vernet om et rom for frihet og har nektet en del disiplinerende retningslinjer og kontrollmekanismer innpass. Det klaffer jo bra med at mange av oss kunstnere er trent til denne typen frihet og fleksibilitet, noe som tydeliggjør det gapet som eksisterer mellom oss og de husene vi egentlig bor i, som produserer oss.

I mangel på offentlige arenaer å møtes i pågår det nå, på privat initiativ, samtaler i en rekke mindre, både åpne og lukkete fora, ikke minst om utviklingen innen Norsk Kulturråd, som flere og flere bekymrer seg for. Mia er med i flere av disse samtalegruppene og legger stor vekt på verdien av at Scenekunst.no «tar debatten».

– I ei tid der teatrene stenges ned uten klar begrunnelse og Kulturrådet omorganiseres uten dialog med dem det gjelder, er jobben Scenekunst.no gjør akkurat nå utrolig viktig. Jeg har en stor bekymring for det som skjer i Kulturrådet for tida, mangelen på transparens, den veldig lite lydhøre prosessen. I denne situasjonen må vi som er kunstnere snakke sammen, være oss bevisst at vi er ressurssterke, at vi har en stemme, betyr noe og kan endre noe. Jeg tror ikke vi kan lene oss på organisasjonene og husene våre i samme grad som vi har gjort. Vi må søke sammen og jobbe på tvers. Det brenner i mange leire nå.

Be oss om hjelp Hun er redd for at tiden da Kulturrådet var en alliansepartner for kunstnerne er på vei ut.

– Jeg er redd for at ultraliberalistenes og de høyreekstremes retorikk er i ferd med å snike seg inn, også i Kulturrådet, nemlig ideen om at den kunsten som Kulturrådet støtter er elitistisk, at kunstnerne tilhører eliten og står på den ene siden av et gap, der folket står på den andre siden. Det er det jeg ser når jeg leser Kulturrådets begrunnelse for at de syntes de måtte intervjue et anonymt nettroll i sin podkast, med spenningsskapende, forvrengt stemme. Men jeg er også redd for den påvirkningen retorikken har på oss selv, i måten vi innimellom snakker på om det vi gjør, at det er smalt, at det ikke er for alle. Det må vi slutte med, og ta definisjonsmakten tilbake.

På hviken måte?

– Det vi lager i det frie feltet spilles over hele landet, også på steder der det ikke en gang finnes vei, det spilles for alle yrkesgrupper, til og med for dyr. Det kan poppe opp i et supermarked, på steder hvor det ikke finnes kino, hjemme hos folk, i alle slags rom. Det må vi kunstnere huske på, og det må Kulturrådet huske på og si høyt. Vil de komme i kontakt med folket? Ja, men så spør oss. Vi er her! Også kan man selvfølgelig diskutere strukturer og strategier for hvordan man skal få distribuert og turnert. Vi kan utrolig mye, vi har en masse overlevelsesstrategier, vi kan snu oss rundt og utnytte situasjoner, finne andre rom. Men da må institusjonene, organisasjonene, Kulturrådet og politikerne la oss få lov å gjøre det. Hvis de ikke finner det rette språket for den rollen kunsten, kunstnerne og de selv skal spille i dagens situasjon så får de be oss om hjelp.

Kulturrådets kjernevirksomhet – Akkurat nå ser jeg ikke at Kulturrådet klarer å snakke om det som skal være kjernevirksomheten deres. Med en formalistisk argumentasjon hvor de henviser til instanser utenfor og over seg selv, endrer de organisasjonen og fjerner åremålet for scenekunstkonsulenten. Det er ikke troverdig og tillitvekkende. Jeg tror rett og slett ikke på begrunnelsen for å nedlegge åremålsstillingen. Å gjøre den til fast stilling passer bedre inn i deres direktoratsstrategi, det er veldig alarmerende. At direktør Kristin Danielsen møter kritikken av dette med å erklære at «det er ingen grunn til bekymring», hjelper lite så lenge de gjør alt dette uten å forhøre seg med dem de er til for. Min appell til dem og organisasjonene er: Slipp oss inn!

Men kampen for det fordrer også en evne til å tenke strategisk, påpeker hun.

– Spørsmålet nå er hvordan vi skal forholde oss og hvem skal vi forholde oss til. Hvem skal si hva? Og i den sammenhengen, vel vitende om at organisasjonene jobber på: Hvor er institusjonene? Hvor er NTO, Danse-og teatersentrum, Norske Dansekunstnere. Dette angår alle, og jeg håper at de som jobber bak kulissene også kommer fram foran kulissene i disse sakene og viser muskler,

Ja, hva er oppgaven deres? Hva kreves av dem?

– Når det gjelder husene: Kanskje vi nå går inn i en tid hvor de må snu sin egen tenkning fra hva de programmerer av enkeltkunstnere til en mer strukturell tenkning om det som skjer politisk. Kanskje de må begynne å se seg sjøl ikke bare som et hus som rommer kunstneriske stemmer, men som også har en selvstendig stemme, som må uttrykke noe og ta noen standpunkter. Noen enkeltstemmer her og der har kommentert de vanvittige smittevernreglene teatrene er underlagt og tatt enkeltkunstnere i forsvar når de angripes. Men hvor er institusjonenes stemmer, de som er større enn de individuelle navnene til de som jobber der? Operaen og Nationaltheatret er også en del av dette økosystemet. Og hvor var Dansens Hus da Ulf Nilseng ble hengt ut i riksdekkende medier i fjor med en forestilling som var co-produsert av og vist på Dansens Hus?

Forsvarsposisjon – Jeg har nylig vært i prosesser med flere interesseorganisasjoner og institusjoner i feltet vårt hvor det har vært rettet kritikk og etterlyst dialog. Det forundrer meg hvordan disse velger å møte kritikken og går i forsvarsposisjon i stedet for å bruke kritikken til konstruktiv endring. Jeg opplever at mange av organisasjonene, inkludert Kulturrådet, i disse prosessene er mer opptatt av å belære oss om hvordan politikken virker enn å lytte. Det sjokkerer meg. I det hele tatt: Hvordan er det man lytter til kritikk? Hvordan tar man den opp i seg og bruker den konstruktivt, i stedet for å svare tilbake?

Hva synes du om forslaget om å rive Kulturfondet løs fra Kulturrådet, starte på scratch igjen?

– Det er et godt forslag fordi det setter problematikken på spissen. At tanken i det hele tatt er tenkt burde være et tydelig nok signal til Kulturrådet, at de må vise hvem de egentlig er her for. Vi må forstå at vi kan tape noe, at noe står på spill. Det finnes sterke krefter som ikke vil at noe av alt det vi har bygd opp gjennom mange årtier skal eksistere. Husk på at det har skjedd andre steder i vår nærhet. I det landet som har vært en stor inspirasjon for mange av oss, Belgia, har det skjedd, med enorme, fatale kutt.

Mia er selv varamedlem til styret i Danse-og teatersentrum og er opptatt av at alle gode krefter må finne sammen: – Hva skjer hvis teatrene, kunstnerne og organisasjonene våre, NTO, Danse-og teatersentrum, Norske Dansekunstnere, Skuespillerforbundet, Creo og Kulturfondet går sammen og arrangerer en serie med dialogmøter? Vi trenger at det etableres en større dialog på tvers av feltet både når det gjelder våre egne strukturer og støtteordninger og større politiske tendenser som påvirker oss. I en slik sammenheng kan vi også legge alle de gode utredningene, innspillene og analysene som har vært innhentet og utført på de ulike tuene i scenekunstfeltet og ha strukturerte diskusjoner sammen på ett og samme bord, det burde jo føre til noen konkrete forslag, slik at man ikke blir tatt på senga av politiske kortsiktige vedtak eller topp-ned omorganiseringer.

Begynner å lukte litt Den dialogen blir jo ikke lettere å få i gang når man ikke kan møtes?

– Nei, det gjør noe med dynamikken mellom feltet og dets organisasjoner. Det er lett å utsette dialogene i kraft av at man ikke kan møtes fysisk og at temaene vi skal samtale om er såpass komplekse som de er. Men de politiske prosessene går sin gang, og det bør vi være bevisst på. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Brasil og ble fortalt at mange campuser var bygd med færre naturlige møteplasser og var innrettet sånn at studentene måtte bruke mye tid på å dra fra det ene til det andre forelesningsstedet, noe som gjorde at de fikk mindre tid og sted til å samle seg, reflektere sammen og aksjonere. Dette var altså bevisste arkitektoniske valg for å hindre dem i å mobilisere. Det blir en metafor for noe som jeg synes det begynner å lukte litt av her hjemme. Som kunstnere bør vi nå være årvåkne på at en parallell mental og fysisk arkitektur ikke får sette seg og bli den nye normalen. Det daglige livet i scenekunstfeltet står på vent, men omorganiseringer og strukturendringer gjør det ikke, sier Mia Habib.