S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 15. mai 2023

Uvirkelig og drømmeaktig

Foto: Thor Brødreskift. Scenograf og kostymedesign: Dagny Drage Kleiva. Lysdesign: Arne Kambestad.


Publisert
15. mai 2023
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Judith Dybendal
Kritikk Teater

I svarte skogen inne av Jon Fosse

Premiere anmeldt 11.mai Hovedscenen, Det Vestnorske Teateret

Regissør: Miriam Prestøy Lie. Scenograf og kostymedesign: Dagny Drage Kleiva. Lysdesign: Arne Kambestad. Musikk og musiker i oppsetningen: Sjur Miljeteig

Skuespillere: Karl-Vidar Lende (den unge mannen), Reidun Melvær Berge (den unge kvinnen), Arnhild Litlere (den eldre kvinnen) og Svein Roger Karlsen (den eldre mannen)

Produsert av Det Vestnorske Teateret og Det Norske Teatret i samarbeid med Festspillene i Bergen.


Del artikkelen
https://scenekunst.no/sak/uvirkelig-og-drommeaktig/
Facebook

På sitt beste er “I svarte skogen inne” en suggererende forestilling som åpner et stort tolkningsrom, men den strammer ikke grepet hardt nok om publikum.

Scenerommet på Det Vestnorske Teateret er omgjort til en skog som omslutter publikum. Alle sitter på platåer på hver sin side av rommet, og på scenegulvet i midten står det en stor, grå lysende stein. Langs det ene platået er det en trapp, og blant publikumsplassene står det høyreiste trær som lyser opp i det mørklagte rommet. Et sted henger det en lyssatt trestokk fra taket. Lukten av gran og furu blander seg med skogslyder som strømmer ut av høyttalere overalt rundt meg. Fugler, insekter og kvister som knekker. Det tar ikke lang tid før illusjonen av yrende liv kjennes ekte. Så skjer det noe: Svake, stillferdige toner fra trompeten til musiker Sjur Miljeteig begynner sakte å trenge seg gjennom skogslydene mens han beveger seg rolig over scenegulvet. Musikken vokser mens en dirrende basstone hele tiden ligger bak sammen med svak perkusjon. Plutselig dukker en skikkelse opp i olabukser og stripete genser. Han beveger seg nervøst langs det ene platået og baner seg vei i de små stiene som er laget mellom stolene der publikum sitter mens han hele tiden ser seg nervøst over skulderen.

Å gå seg vill Fosses skuespill I svarte skogen inne begynner midt i en dramatisk situasjon: En ung mann har kjørt av gårde i bilen sin tilsynelatende uten mål og mening. Han har kjørt innover en skogsvei helt til bilen har satt seg fast. På jakt etter noen som kan hjelpe ham, har han gått inn i en mørk skog. Sakte, men sikkert blir det klart at han har gått seg vill og at det snart vil begynne å mørkne. Dessuten er det sent på høsten og han er redd det skal begynne å snø. Etter hvert som han forviller seg dypere inn i skogen, begynner drøm å blande seg med virkelighet. Den unge mannen møter på en kvinne som fremstår som en overnaturlig skikkelse fra en annen verden, og de prøver å finne veien ut. På et tidspunkt flettes en dialog mellom foreldrene hans inn teksten, og plutselig er de også i skogen for å lete etter ham. Men vil han egentlig bli funnet?

I Miriam Prestøy Lies regi suges publikum rett inn i den fortvilede situasjonen den unge mannen befinner seg i. Scenografien til Dagny Drage Kleiva skaper et egenartet univers som smelter sammen med dialogen og skuespillerne. Miljeteigs musikalske landskap er fylt med ekkoet av lyden av et bilhorn, fugler, en dyp bass og en rekke musikalske melodilinjer han spiller live på trompeten sin. Live-lyd blander seg med forhåndsinnspilt lyd underveis, og musikken er med i hele forestillingen fra start til slutt. Den fyller inn mellomrommene rundt orden og bidrar til å bygge opp de dramatiske situasjonene og forsterke dem. Midt inni alt dette beveger de fire skuespillerne seg: Den unge mannen (Karl-Vidar Lende), den unge kvinnen (Reidun Melvær Berge), og den unge mannens foreldre (Arnhild Litlere og Svein Roger Karlsen). De spiller overalt i platåene blant publikum og foran på scenegulvet. Arne Kambestads lysdesign er rent og enkelt og er med på å produsere scenebilder som virkelig fester seg i hukommelsen. Den store steinen på midten av rommet har for eksempel noe overnaturlig ved seg: Den lyser opp flere ganger i små intervaller, som om den er en pustende, levende organisme.

Med nerve Karl-Vidar Lende gjør en rolletolkning av den unge mannen som vekker nysgjerrigheten min fra første stund. Selv om det først er et stykke ut i forestillingen at et lydklipp fra en samtale mellom foreldrene spilles mens de sier om sønnen sin at «det var noko med han», så har han en innlevelse og et kroppsspråk som gjør at jeg umiddelbart skjønner at det er noe rart med ham. Han er ikke sånn verden ønsker at han burde være. Han ser ut som han har falt ned fra månen og landet i skogen og tar seg forfjamset til hodet. Når han begynner å fortelle oss om at han har kjørt seg bort, er det i en slags forvirret begeistring med stadig tilløp til latter. Han krummer ryggen og bøyer seg stadig vekk: Det er noe barnlig ved ham, en usikkerhet, noe som ikke stemmer helt, et hint av galskap eller av nedsatte kognitive evner. Den indre dissonansen er til stede i monologene hans på et helt mikroskopisk nivå, som en ørliten, skjev og kløende forstyrrelse man ikke riktig kan sette fingeren på. Det er utrolig godt spilt. Han hadde kanskje lyst til gå seg vill og forsvinne i skogen, men nå angrer han. Gradvis kjemper han for at ikke panikken får overtaket. Han veksler mellom å skjelle seg selv ut på en måte som er nesten komisk, forsøke å roe seg selv ned og å gråte av desperasjon. På et tidspunkt skriker han høyt mens Miljeteigs toner fyller rommet: «EG VEIT IKKJE KOR EG SKAL GÅ!».

På tvers av tid og rom Scenografi og musikk smelter sammen med dialogene til en nærmest likestilt helhet på et veldig suggererende vis. Ofte oppstår små pauser i dialogen der skuespillerne beveger seg inn og ut av scenerommet eller rundt blant publikum til musikken, og jeg lar blikket vandre og de mange stemningene i materialet synke inn. I flere av scenene lykkes regien med å skape en opplevelse av tider og rom som krysser hverandre der fortid og nåtid løper parallelt.

Når den hvitkledde kvinnen, spilt av Reidun Melvær Berge, kommer gående ned en trapp mot den unge mannen og møter ham for første gang, kryssklippes dialogen deres med en dialog som spilles av over høyttalerne der foreldrene til den unge mannen snakker sammen. Slik forsterkes den uvirkelige og drømmeaktige stemningen som går gjennom oppsetningen som en rød tråd med helt enkle virkemidler. Foreldrene til den unge mannen leter etter ham og mener de ser ham, og den unge mannen snakker om at han ser dem, men jeg er fortsatt ikke sikker på om de virkelig får øye på hverandre eller om de virkelig ønsker å finne hverandre.

Stakkato høydepunkt Berge, Arnhild Litlere og Svein Roger Karlsen gjør alle en grundig innsats i forestillingen. De to sistnevnte spiller den unge mannens foreldre, og når de kommer inn blant publikum i stummende mørke kledd i gule refleksvester og hodelykter, er det som alle ordene de sier til hverandre er fulle av et helt liv av noe usagt. Til tross for dette svikter regien i det jeg oppfatter som et høydepunkt i teksten, og oppsetningen mister intensitet og tyngde der den virkelig har behov for at alt sitter: En konfrontasjon mellom sønnen og moren utspiller seg, men noe lugger i timingen i replikkene, og scenen blir stakkato. Det virker som karakterene både snakker til hverandre og forbi hverandre som om de ikke er i samme rom, men flyten mangler. Når moren sier til sønnen «Eg er mor di og eg skjemmest over deg», får ikke replikken riktig plass til å vokse, og scenen avsluttes for raskt.

Jeg opplever også forestillingen som litt for lang. Jeg tror det skyldes at det stadig snør fra taket og at jeg savner mer variasjon i musikken. Miljeteig spiller og spiller til et pianoakkompagnement som likner på musikk fra en dramaserie, og det er som om musikken insisterer for hardt på at det er trist og dramatisk at både sønnen og foreldrene kanskje ender med å fryse i hjel i skogen. Musikkbruken er for konkret, monumental og episk i samspill med det visuelle i scenografien akkurat mot slutten, og jeg skulle ønske at oppsetningen heller hadde spart litt på kruttet. I svarte skogen inne har blitt en forestilling som på sitt beste er både suggererende og åpner et stort tolkningsrom, men som ikke strammer grepet hardt nok om publikum.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no