Urmennesker i åpent (kontor)landskap

Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall Street er opprinnelig en novelle om å nekte. I teksten forteller jeg-personen, en advokat som driver et lite firma, om sin kopist Bartleby, som plutselig avslår å gjøre oppgavene han blir forespurt. Små og store henvendelser blir møtt med samme svar fra den ansatte: “Jeg foretrekker å la være.” Sjefen og de ansatte klør seg i hodet og vet ikke hva de skal gjøre, for Bartleby er jo for øvrig en høflig og ærlig person. Når det etter hvert blir tydelig at Bartleby oppholder seg på kontoret døgnet rundt, og nekter å fjerne seg, ser advokaten seg nødt til å flytte til nye lokaler. Den etterlatte Bartleby blir dermed arrestert og fengslet for løsgjengeri. I fengselet lar han være å spise og dør til slutt av sult.

Bartleby som opprinnelsesmyte Espen Klouman Høiners regi holder seg til dette narrativet, men forestillingen starter med en opplesning av en eksistensiell tekst om livet og verdensrommet. Scenerommet er mørkt, og publikum ser bare grove glimt av scenegulvet når et dempet lys raskt sveiper over det. Vi kan skimte et ujevnt underlag som senere viser seg å være et stort tekstil sydd sammen av stoffer i svart og hvitt og noen bylter som ligner hårete primater. Tre menneskeaper reiser seg etter hvert fra gulvet, og to av dem (Jon Lockert Rohde, Isak Holmen Sørensen) spiller vekselvis ut replikkene til advokaten og hans ansatte, mens den tredje viser seg å være Bartleby (Mira Dyrnes Askelund). Sammen med prologen bidrar apekostymene til å skape en følelse av urtilstand, da teksten tar for seg livets begynnelse mens kostymene peker tilbake til menneskeartens opprinnelse. Disse grepene er det kunstneriske teamets tydeligste bearbeiding av originalfortellingen, foruten Høiner består teamet av Signe Becker (lys, scenografi, kostymer) og Camilla Vatne Barratt-Due (komponering, lyddesign).

Kultur mot natur Kostymene er utførlig gjort med overbevisende detaljer. De tettsittende draktene er ikke bare dekket med langt hår, i tillegg er musklerframhevet i skumgummi, og maskør Maria Abelsen har laget individuelle masker til hver av skuespillerne. Umiddelbart er det slående, men jeg opplever ikke at kostymene har en like sterk rolle i fortellingens gang som man kunne ha forventet. Tvert imot hindrer de en viss dynamikk i å oppstå da skuespillernes utseende fortoner seg likt hele veien samt at maskene anonymiserer og skjuler ansiktsuttrykk. Det er interessant å kontrastere menneskers arbeidsliv som tannhjul i det store samfunnsmaskineriet med en slags dyrisk naturtilværelse. Tekstilet nevnt innledningsvis kan minne om et sirkustelt når det på et tidspunkt heises opp mot taket, noe som forsterker inntrykket av at vi har å gjøre med et ønske om å temme det ville. Denne tematikken kunne gjerne ha blitt behandlet ytterligere.

Foruten det store tekstilet, kostymene og en aktiv bruk av lyskastere er det ikke så mye å feste blikket ved. Mye av handlingen kommer kun frem gjennom replikker, uten at det visualiseres utover skuespillernes fremføring. Jeg får innimellom følelsen av å bli lest for heller enn at innholdet formidles som en scenisk helhet. Jeg tror den økende avstanden mellom Bartleby og resten av verden hadde gjort mer inntrykk om den også ble underbygd visuelt eller med tydeligere brudd i handlingen. Når Bartleby dør oppstår det imidlertid et virkningsfullt øyeblikk hvor skuespillerne drar med seg tekstilet ned i et lysende hull i scenegulvet. Det blir et fint bilde på tilbaketrekning, forsvinning og sorg. På et tidspunkt er også musikken svært billedskapende da det høres ut som om tonene faller fra hverandre og ender i et ustrukturert kaos.

Statisk om stagnasjon I tillegg til å fremføre teksten, viser skuespillerne et nedtonet fysisk spill i form av små gestikuleringer og langsomme bevegelser. De står ofte frontalt mot publikum og er tilbakeholdne i sin fremtoning – noen ganger virker de litt klønete, andre ganger tenderer det mot det ironiske. Hverken Bartleby eller de andre karakterene fremstår med særlig mye personlighet, noe som underbygges av de heldekkende, like kostymene. Jeg skjønner at dette er stil, en villet distanse som potensielt kan speile Bartlebys utilgjengelighet. Grepet virker å være karakteristisk for trioen Høiner, Becker og Barratt-Due, som med den prisbelønnede forestillingen Vi, folket fra 2018 også kombinerte tekstbasert teater med outrerte kostymer og en ellers sparsom scenografi.

I dette tilfellet er jeg imidlertid ikke overbevist om at kunstnerne har lykkes. Novellen Bartleby, som består av en nokså begivenhetsløs tekst, blir her iscenesatt på et nedstrippet og distansert vis. Det kunne ha resultert i et styrket helhetsinntrykk, og kunstnerne skal ha honnør for å følge en såpass kompromissløs linje. Likevel opplever jeg at forestillingen blir noe flat i mangel på kontraster, dynamikk og innlevelse. Mer monotoni er stadig monotont.