Unge lovende

Antiteateret er kanskje det eneste teaterkompaniet som har unge voksne som sin primære målgruppe. Når jeg sitter i publikum på Det Andre Teatret under forestillingen Fluer, tenker jeg at noe av det som kjennetegner livet i begynnelsen av 20-årene er at man er gammel nok til å vite hvor mørkt livet kan være samtidig som man er ung nok til fremdeles å kunne drømme ganske stort om hva det kan bli. Det skaper rom for store fallhøyder, grenseløs romantikk og hjerteskjærende eksistensialisme. Men det er ikke bare lett å lage teater om livets største spørsmål.

Antiteatret har som én av sine grunnleggende ideer å lage teater om det som er vanskelig og tabubelagt. Den eneste forestillingen jeg har sett av dem før, DJ Pedo, handlet om overgrep mot barn. Fluer handler om selvmord. Forestillingen kretser rundt de som vurderer å ta sitt eget liv, de som prøver, de som lykkes, de pårørende og de etterlatte. Den innledes med en monolog der en ung gutt (Tord Kinge) forteller om å vokse opp med en psykisk syk far. Faren tok livet av seg da gutten var 17 år, noe som gav ham 120 000 kroner i pasientskadeerstatning fordi han var mindreårig. Etter monologen introduserer Kinge de andre karakterene. Det er to par, der det ene er et heterofilt par som har fått barn litt for tidlig, og det andre er et homofilt par der den ene er en strevende skuespillerspire med selvmordstanker. I den siste konstellasjonen får vi også møte skuespillerspirens søster som er den som tar selvmordsforsøket hans hardest. Historiene fortelles vekselvis og uten møtepunkter bortsett fra at selvmord og selvmordstanker går igjen som en rød tråd.

Ikke-teater Regissør og primus motor for Antiteateret, Even Torgan, sier at han vil lage teater for de som ikke liker teater. Det er merkbart i formen som er valgt. Den er lite preget av teatral selvbevissthet. Tvert i mot opprettholdes den fjerde veggen uvanlig mye, og det virker som det er et mål å formidle en slags autentisitet. For selv om vi får servert monologer frontalt mot publikum, og publikum delvis anerkjennes som tilstedeværende, er det i en form der det ikke eksplisitt anerkjennes avstand mellom skuespillerne og karakterene. Derfor får monologene en selvutleverende og privat side. Man kan gjenkjenne at det i ønsket om å lage teater for de som ikke liker teater, gås langt i å etterligne et filmatisk skuespill.

Rent teaterhistorisk, og sett i forhold til utviklingen av den moderne skuespillerkunsten, synes jeg dette er interessant. Der Stanislavskij etablerte metoden med å internalisere utfordringer for å formidle dem realistisk til publikum, ble den i amerikansk tradisjon videreført som method acting for autentisitet og troverdighet i film. I film skal det liksom ikke se ut som om skuespillerne spiller. I teatret derimot har skuespillerkunsten enten holdt på Stanislavskij-tradisjonen som står for en mer eksplisitt og tydelig realisme eller brutt med denne for å rendyrke det teatrale språket. Når filmestetikken tas inn i teatret, oppstår nye premisser og problemstillinger. Særlig blir spørsmål om autentisitet og realisme, og hvordan det fungerer, nærliggende å diskutere.

I programmet står det at manuset er skrevet av Even Torgan, Tine Skjold og Fanny Vaager i samarbeid med skuespillerne og at forestillingen er laget med utgangspunkt i faktiske hendelser. I formen er det ikke mulig å vite hva som er hentet fra egne erfaringer og hva som er fiksjon, og selv om avstanden mellom karakterer og skuespillere er forsøkt gjort så liten som mulig for å øke troverdigheten, blir det i seg selv et hinder for faktisk medfølelse med det som skjer på scenen. Historiene som fortelles er nemlig gjenkjennelige og nesten generelle når de ikke angår en personlig. Parforholdene som lider på grunn av den enes depresjon, det å være en søster som ikke når frem til en deprimert og suicidal bror eller til slutt en sønn som må vokse opp uten en far fordi faren selv valgte å forlate livet, er alle samme sterke erfaringer, men de har også noe allment ved seg. Når erfaringene ikke gis allmennhet i teksten, men knyttes til de helt konkrete karakterene, mister fortellingen sin styrke. Karakterene forblir sjablonger, eksempler på levde liv som ligner på, men ikke er, de virkelige livene.

Teksten Even Torgan har god kontroll i regien. Dramaturgisk fungerer det godt, og fremdriften skaper en gjennomgående intensitet som ikke flater ut, men tar nye former. På sitt beste synes jeg forestillingen minner om tv-serien Unge lovende, en serie om utfordringene med å tilpasse seg voksenlivet og alle dets vanskeligheter samtidig som man har en intens tro på seg selv. Jeg ser også at Antiteatret har jobbet godt med målgruppe. Det å gå så presist ned i den helt spesielle livssituasjonen mange befinner seg i i begynnelsen av 20-årene og lage teater om det er egentlig et nesten uoverkommelig prosjekt, men teaterkompaniet vet godt hvem de snakker til.

Til tross for god dramaturgi, er min største innvending mot Fluer at teksten ikke er god nok. Fordi karakterene ikke er utviklet i tilstrekkelig grad i teksten, blir karakterutviklingen lagt nesten utelukkende på skuespillerne, og idealet om autentisk spill gir skuespillerne litt lite handlingsrom. Resultatet er at karakterene har lite individualitet, men fremstår som representanter for alle som er deprimerte, eller kjenner noen som er det, uten at fortellingen i seg selv evner å fremstå som en fortelling om allmenne problemstillinger. For meg blir det et paradoks at karakterene skal fremstå autentiske og troverdige samtidig som de har såpass flate personligheter. Skuespillerne jobber hardt for å skape gode figurer på scenen, men de har hele tiden litt for lite å jobbe med for å kunne løfte problemstillingene ut av klisjeene.