Uenighet om honorarsatser

Våren 2021 publiserte Creo, fagforbundet som organiserer store deler av kulturfeltet, anbefalte minstesatser for frilans operasolister. Satsene er utarbeidet på initiativ fra og i samarbeid med Norsk operasangerforbund. Satsene er de første i sitt slag – ifølge Operasangerforbundet er det bare operasolistene som er fast ansatt ved Nasjonaloperaen i Bjørvika som har regulerte lønnsforhold. Det er også «de samlede vilkårene for operasolister ved DNO&B» som er utgangspunktet for beregningene, slik de er publisert på Creos hjemmesider. Honorarsatsene er nå inkludert i Creos såkalte Smartkort – en oversikt over tariffregulerte og anbefalte satser for en rekke funksjoner innen musikk- og scenebransjen.

De nye satsene er lagt opp som et «anbefalt minstehonorar for en produksjon på seks uker, inklusive egen innstuderingstid». Beløpene skal fastsettes årlig av Creo og er for tiden på:

• Liten rolle: 148 000 (inkl. innstuderingstid 1 uke)
• Mellomstor rolle: 209 000 (inkl. innstuderingstid 4 uker)
• Ledende rolle: 293 000 (inkl. innstuderingstid 8 uker)

Går i tap Operasanger Eirik Roland Egeberg-Jensen er den som tok initiativ til å lage anbefalte satser. Han har jobbet frem satsene på vegne av Operasangerforbundet sammen med Tore Walmsnæss i Creo. Egeberg-Jensen mener dagens honorarnivåer er så lave at sangere risikerer å gå i tap når de er med på en produksjon. Blant gjengangerne på de små og mellomstore operascenene rundt i landet er det mange som ikke kan leve av operaroller alene. De har annen jobb ved siden av som de må si ifra seg i den aktuelle perioden, noe som ofte medfører betydelig nedgang i inntekt.

Dette handler både om selve honorarstørrelsen, men også om hvordan den er beregnet. Honorarene er nemlig basert på antall forstillinger. Ifølge operasjef Kari Standal Pavelich ved distriktsoperaen Opera Nordfjord i Nordfjordeid er det er vanlig å dele honoraret på antallet forestillinger pluss en like stor del til hele prøveperioden. Det vil si at i en produksjon med åtte forestillinger, som Nordfjord pleier å ha, deles honoraret i ni like store deler, der én del er honorar for prøveperioden, og de resterende åtte delene er en del per forestilling. Dette har sammenheng med at institusjonen skal ha råd til å lønne sangere som eventuelt må steppe inn ved sykdom. Da er det også avklart på forhånd hva sangere som blir syke skal trekkes per forestilling, og hva de skal få utbetalt hvis de blir syke etter prøveperioden.

Egeberg-Jensen mener problemet med en slik modell er at det totale honoraret varierer kraftig etter antallet forestillinger produksjonen har, selv om prøvetiden er omtrent like lang uansett. Honoraret også er basert på rollestørrelse, og selv om små og mellomstore roller innebærer mindre arbeid og tidsbruk ved innstudering, prøver og forestillinger, mener Egeberg-Jensen at man også i disse rollene er mer eller mindre låst på heltid i hele produksjonsperioden. Spesielt ved distriktsoperaene må man gjerne bo på stedet i fire eller seks uker med liten eller ingen mulighet til å skjøtte jobber man har fra før eller ta frilansoppdrag som måtte dukke opp, og prøveplanen er ofte lagt opp sånn at man må være tilgjengelig mye av dagen i hele perioden.

Tanken bak satsene er derfor at de skal være betaling for tiden man faktisk legger inn i hele kontraktsperioden. I den nye modellen skjer også utbetalingen uavhengig av antall forestillinger, etter en tredelt modell:

• 1/3 ved undertegning av kontrakt/egen innstudering
• 1/3 ved prøvestart
• 1/3 etter siste forestilling

Ingen praktisk funksjon? Initiativet ble ikke spesielt godt mottatt av oppdragsgiversiden. Ifølge Pavelich er de nye satsene omtrent en dobling av dagens norm, i hvert fall ved distriktsoperaene, og å følge dem ville medføre vesentlige kutt i virksomheten deres. Hun understreker at hun er åpen for diskusjoner om økte honorarer, men hun mener at disse satsene er så urealistisk høye at de ikke har noen funksjon.

Heller ikke hos Trondheim symfoniorkester og opera (TSO) får de anbefalte honorarsatsene konsekvenser. TSO er en regionopera som generelt skal ligge et nivå over distriktsoperaene hva gjelder finansiering, med krav til profesjonalitet i alle ledd. TSO har for tiden ingen operasjef, men Frank Runar Gansmo, koordinator for kor og opera, skriver i en e-post at satsene generelt ligger over deres gjennomsnittlige solisthonorarer. De har ikke begynt å bruke dem og har «ingen planer om å ta dem i bruk i overskuelig framtid.»

Kari Elisabet Bekken er operasjef ved Ringsakeroperaen i Brumunddal og styreleder i Opera Norge – nettverket for norske operaprodusenter. Hun opplever at tilbakemeldingene fra nettverket har vært samstemte. Bekken synes det er spesielt synd for den enkelte operasanger, som ikke vil ha noen nytte av å bruke satsene som verktøy for å forhandle om honorar, siden nivåene ligger så langt fra det som oppfattes som mulig av Opera Norges medlemmer.

Ved Nasjonaloperaen ser det imidlertid ut til at de foreslåtte honorarnivåene ikke ligger så langt fra dagens praksis: «I sum avviker ikke DNO&Bs honorarer for frilansere så mye fra sluttsummer som er blitt presentert, men vi er ikke enige i prinsippene som er anvendt», skriver operasjef Randi Stene i en e-post. Hun utdyper videre hva som ligger til grunn for honorarberegningen til frilansere kontra lønnsnivået til de fast ansatte solistene: «Nesten alle kontrakter med gjestesangere ved DNO&B forhandles med profesjonelle agenter som har innsikt i honorarnivå og markedspriser i både inn- og utland. Det regulerer seg naturlig at frilansere med større roller får mer betalt i honorarsum enn lønn for en fast ansatt sanger. Det gjøres en vurdering av helheten av prøver/antall forestillinger, størrelse og vanskelighetsgrad av rollen og hvor sangeren står i karrieren.» Når det gjelder mindre roller «skal godtgjørelsen harmonere med hva en fast ansatt solist mottar.» De har også innført et alternativ til den forestillingsbaserte betalingen: «Sangere som ønsker det, får nå betalt som lønnsmottagere etter tariff fra prøvestart til siste forestillingsdato», skriver Stene.

I tillegg mener hun at «[d]et oppleves som lite gjennomtenkt at hele Opera Norge med små og mellomstore arrangører skal måtte betale de samme satsene som nasjonaloperaer i Oslo og Bergen.»

Objektive kriterier Det er uten tvil enorme forskjeller på hva de statsstøttede operainstitusjonene har i støtte (se faktaboks). Opera Norges medlemmer omfatter også små private operaforetak som finansieres på annet vis, som for eksempel Opera di Setras lille utendørsscene høyt til fjells og Opera til folket/Oslo operafestival. Likevel skriver Creo i sin redegjørelse for beregningen at «[h]onorarsatsene [ikke] differensierer mellom operaselskapenes størrelse og status, jf. distriktsopera, regionopera, mindre operakompanier eller nasjonalopera».

Grunnen til at det ikke er tatt hensyn til, sier Egeberg-Jensen, er at de har satt opp minimumshonorarer, laget for å ikke gå i tap under en produksjon; de har ikke lagt opp til en «fet lønn».

Tore Walmsnæss fra Creo utdyper på e-post: «Honorar for et profesjonelt arbeid skal være basert på objektive kriterier (dvs. hva er arbeidet verdt rent prinsipielt) sett ut fra en norsk sammenheng og norsk arbeidsliv. Det må da gjelde i alle sammenhenger. […] Det er ingen av Creos anbefalte satser som opererer med differensierte satser begrunnet i virksomhetenes økonomi og eller organisering.»

På spørsmål om Egeberg-Jensen er bekymret for om de høye honorarkravene kan bidra til å undergrave eget arbeidsmarked – det vil si at det blir færre produksjoner hos små og mellomstore operaforetak totalt sett og dermed mindre jobb for alle – svarer han at det kanskje må til i en periode, for å få råd til rett honorarnivå. Han sier at hele feltet heller bør jobbe sammen politisk for å få et arbeidsmarked som ikke ligner på sosial dumping. – Skal sangerne gjøre dugnad for at distriktsoperaene skal overleve? spør han. – I tilfelle må man da være ærlige på at det er det vi blir bedt om – da må det kalles dugnad.

Står alene En annen tungtveiende grunn til å publisere anbefalte satser var ifølge Egeberg-Jensen at frilans solister står veldig alene i møte med oppdragsgiver. Særlig gjelder dette sangere uten et etablert navn som jobber med å få innpass. Egeberg-Jensen hevder det generelt er lite rom for reelle forhandlinger: Man får gjerne ett tilbud – og beskjed om å ta det eller la rollen gå til noen andre. Han hevder også at det er vanlig praksis å få beskjed om å ikke diskutere honorarsatsen med andre sangere. Han mener disse forholdene gjør det vanskelig å protestere og snakke sammen om honorar, og at prisene på denne måten holdes nede.

Tore Walmsnæss fra Creo skriver at han ikke har forutsetninger for å kommentere om dette er gjengs praksis, men understreker fordelen med anbefalte honorarsatser på generelt grunnlag: «Rent generelt er det vanskelig for kunstnere å orientere seg i hva som er gjengs honorar eller akseptabelt honorar. […] Våre anbefalte satser kan bidra til en styrke og støtte i forbindelse med forhandlinger. Mange av satsene vi har publisert oppgjennom årene, blir også brukt i referanser knyttet til styringssignaler fra myndighetene og i forbindelse med søknadsskriving. De blir dermed normgivende for kunst og kulturfeltet.»

Pavelich sier at solistene ikke pålegges munnkurv hos Opera Nordfjord, men at hun derimot prøver å praktisere så mye åpenhet som mulig rundt honorarer, og at roller av tilsvarende størrelse innenfor en produksjon honoreres likt. Hun sier at hun også holder tett dialog med operaer med tilsvarende økonomi, for å forsøke å ligge på samme nivå. Både Kari Bekken og Kari Pavelich er opptatt av å understreke at de føler seg på frilansernes side, og at det aldri er snakk om å presse honoraret ned. Det handler snarere om å forsøke å gi sangerne så mye som de kan innenfor budsjettet, og at detofte er grunnen til at de ikke har noe å gå på i forhandlinger.

Om forholdene ved Nasjonaloperaen skriver Randi Stene i sin e-post: «Kontraktene DNO&B inngår er avtaler mellom to parter. Vi har ingen uttalt sanksjon om hva sangere kan diskutere eller ikke med andre.»

Etterlyser samtale Kari Bekken understreker at Operasangerforbundet og Creo selvsagt står fritt til å lage satser utfra det de mener er behovet, men hun sier at hun tror det ville gitt bedre resultater hvis de hadde inkludert oppdragsgiversiden i prosessen. Randi Stene inviterer til dialog i sin e-post, og sier at de ikke har fått noen «henvendelser eller spørsmål fra Norsk Operasangerforbund om hvordan lønn/honorar praktiseres» og hun «ønsker velkommen til å ta en prat om dette direkte med oss og/eller andre i Opera Norge-nettverket». Stene understreker videre at «DNO&B har en god og kontinuerlig dialog med CREO.»