Uendelige melodier

Musikk av Sibelius og Wagner sto på programmet på Stavanger Symfoniorkesters siste konsert for sesongen. På konserten viste orkesteret og dirigent Andris Poga et imponerende nivå på musisering og samspill og klarte å få frem overraskende koblinger mellom de to verkene på programmet, Sibelius’ Symfoni nr. 7 og første akt av Richard Wagners Valkyrien.

Melankoli i C-dur Sibelius’ Symfoni nr. 7 (1924-25) er blant den finske nasjonalkomponistens siste komposisjoner til tross for at han levde i over 30 år til etter fullførelsen. I årene etter den sjuende symfonien komponerte han stadig mindre, og han trakk seg til slutt helt tilbake. Denne symfonien står altså som et endepunkt i Sibelius’ kunstneriske virke. I motsetning til de foregående seks symfoniene, er den i én sats, og uttrykket er usedvanlig kompakt, selv til Sibelius å være. Det er som en timelang symfoni destilleres ned til en sammenhengende musikalsk glideflukt på vel 20 minutter, og det hele vokser ut av strykernes oppsiktsvekkende dystre C-dur-skala i åpningen.

Dirigent Poga trekker frem det melankolske i symfonien. Til tross for at den åpner i C-dur – triumfens toneart fremfor noen – er det et dystert slør over musikken. Tonaliteten er omskiftelig, og selv slutten – klart og tydelig i C-dur – har noe spørrende ved seg. Orkesteret, spesielt strykerne, spiller med en tiltalende kulde i klangen som understøtter melankolien. Symfonien består av en rekke temposkift, men de skjer gradvis og er så godt som umerkelige, i alle fall ideelt sett. Poga har en fin flyt i dirigeringen, og det er en letthet og elastisitet i orkesterspillet. Likevel hender det, spesielt til å begynne med, at overgangene i symfonien blir for tydelige. Det er ikke snakk om noen voldsomme rykk, heller at sømmene som holder verket sammen blir synlige i et lite øyeblikk. Det går seg heldigvis til etter hvert, og den siste halvdelen er strålende gjort, både av dirigent og orkester.

Statisk, men vellykket Wagner Den musikalske flyten fortsetter også etter pause med første akt av Wagners Valkyrien, den andre operaen i hans enorme Nibelungenring.

I operaens første akt møter vi Siegmund som søker ly i et fremmed hus, på flukt fra ukjente angripere. Her blir han tatt imot av Sieglinde, som er ulykkelig gift med Hunding. Det viser seg snart at Hunding er en av dem som er ute etter Siegmund, men som skikk er, får han bli natten over. Morgenen etter skal de to møtes til tvekamp. Etter at Hunding har lagt seg, blir det fart på følelsene mellom Siegmund og Sieglinde, til tross for at de er søsken.

Valkyrien, og spesielt dens første akt, er Wagner på sitt mest følelsesladde. Pogas tempi er ofte på den langsomme siden, men det er likevel en driv i dirigeringen hans her som får musikken videre. Orkesteret spiller også slående vakkert, spesielt i strykerne spilles det med en varm homogenitet og lyrisk nerve, og da gjør det ikke noe at de mesker seg i velklang fra tid til annen. Likevel er det flere ganger at orkesteret lar seg rive med for mye. Wagner krever et enormt orkester – med firedobbel treblås, åtte horn (inklusive fire wagnertubaer), basstrompet og kontrabasstrombone – og med så mange musikere kan det naturlig nok bli veldig sterkt. Når orkesteret i tillegg er på scenen og ikke i en orkestergrav, er det enda viktigere å kontrollere volumet bedre. Her virker det ofte som om Poga lar seg rive med, og selv om orkesteret spiller aldri så henrivende vakkert, ender det ofte med at sangerne blir overdøvet.

Dette gjelder spesielt tenor Christian Elsner, som synger Siegmund med en lys, litt nasal klang og tydelig uttale. Stemmen er solid, og den store «Winterstürme»-arien er vakkert sunget. Likevel får jeg på følelsen av at han synger på kanten av det han makter. Jeg savner litt mer ekstase i siste halvdel, hvor Siegmund og Sieglinde erklærer sin kjærlighet for hverandre, og han høres stadig mer sliten ut mot slutten av akten. Siegmund er en stor og krevende rolle, og det er ikke rart at det sliter på stemmebåndene når Poga slipper orkesteret løs så mye som han gjør.

Bass Timo Riihonen gjør en god figur i den langt kortere rollen som Hunding. Stemmen er mørk, med en stor, avrundet klang, og han får fint frem det truende og ubehagelige ved rollefiguren. Men kveldens store åpenbaring er Miina-Liisa Väreläs Sieglinde. Det er en stor stemme med en mørk fylde som klarer å legge seg oppå orkesteret. Til å begynne med har hun riktignok litt trøbbel i høyden, men synger seg snart inn igjen, og i de store partiene mot slutten av akten er hun ustanselig, og toppregisteret hennes får nærmest en egen glød.

Et problem med å gjøre opera konsertant – og spesielt Wagner – er at det lett kan bli veldig statisk. Det er også tilfellet her. Uten noen form for konsertregi, ender sangerne opp med å bare sitte eller stå på scenen, litt for ofte med øynene godt festet til notene. Scenen er riktignok så fylt opp av orkestermusikere at det så vidt er plass for sangerne og dirigenten å komme seg på og av, men det er lite dramatikk å spore utenfor musikken. Det er kanskje en uunngåelig konsekvens av den konsertante formen, og de musikalske prestasjonene fra både sangere, orkester og dirigent veier absolutt opp – men jeg skulle ønske noe kunne vært gjort for å bøte på den sceniske stillstanden.

Wagner med motstand Da Nasjonaloperaen gjorde en konsertant versjon av andre akt av Wagners Tristan og Isolde under nedstengningen i fjor vinter, var jeg i utgangspunktet kritisk til å bare gjøre én akt av en wagneropera. Med et så sinnrikt musikalsk og dramatisk flettverk som spres utover mange timer, føles det unektelig amputert bare å skulle fremføre én akt. Likevel fungerer SSOs konsertante Valkyrie-akt overraskende godt. Med Sibelius-symfonien fortsatt klingende i ørene, får Wagners musikkdramatikk noe å bryne seg på. Selv om resten av operaen mangler, fremføres ikke akten i et musikalsk vakuum.

Hos Wagner er det mye mer eksplisitt dramatikk enn hos Sibelius – naturlig nok, med tanke på både sjanger og varighet – men tanken om en sammenhengende musikalsk impuls finnes også her. Musikken får bre seg utover i takt med handlingen, med de mange ledemotivene som holdepunkter, mens Sibelius’ fortettede symfoniske form vokser ut av C-dur-skalaen i åpningen. En hel symfoni destilleres ned i én sammenhengende musikalsk bevegelse hos Sibelius, mens Wagners musikk sprer seg utover og tar stor plass, både fysisk og i tid. Når disse to verkene blir satt opp mot hverandre som SSO har gjort i sin sesongavslutningskonsert, blir disse forbindelsene og motsetningene ekstra tydelige.